Anmeldelser

Økosorg – vår nye folkesykdom?

Vi har alle følelser for naturen rundt oss. Og nå føler vi, meg selv inkludert, at det begynner å haste med å ta bedre vare på den, skriver Andrew Kroglund om ny bok.

Arne Johan Vetlesen og Knut Ivar Bjørlykhaug (t.v.) skriver at det til syvende og sist handler om at både du og jeg sammen må erkjenne at vi er avhengige av naturen.

Av Andrew P. Kroglund

I midten av mai syklet jeg gjennom Nordmarka. Inn ved Sørkedalen og ut ved Jevnaker. Men noe var anner­ledes fra tidligere turer. Det var som om det hadde vært en voldsom bakkekrig flere steder. Store steiner lå spredd ut i landskapet, sammen med røtter­ og opprevet jord. Flatehugst med intensitet. Ved vestenden av Mylla­ vann, i Lunner Allmenning lå vegetasjonsløse topper og nye hytter, store som hus. Dette var et annet landskap enn det jeg så i fjor. Jeg skyndte meg derfra, trist til sinns, sint og oppgitt. Er det dette som kalles økosorg?

Jeg skjønner at kommuner, entreprenører og grunneiere ­ønsker aktivitet, og særlig i disse­ tider. Men er det ensbetydende med å gi avkall på estetikk og magemål? Ifølge klima- og natur­eksperter er det på denne måten vi nå utarmer naturmangfoldet vårt, med åpne øyne, og vi kaller det fremskritt. Langsomt, men sikkert, kommer det nå frem at mange vanlige folk har sterke meninger forbundet med dette.

Følelser må tas på alvor

Vi har alle følelser for naturen rundt oss. Og nå føler vi, meg selv inkludert, at det begynner å haste med å ta bedre vare på den. En ny debattbok nærmer seg disse komplekse følelsene våre og den «er et forsøk på å skrive fra hjertet», som redaktørene skriver i forordet. Gjennom 14 kapitler og 12 bidragsytere, (forskere og aktivister), drøftes ulike erfaringer, perspektiv og holdninger til natur- og klimautfordringen vi står overfor.

Redaktør og filosof Arne Johan­ Vetlesen lodder dypt når han ­resonerer seg frem til at vår menneskelige identitet forutsetter natur med andre livsformer. Vi må bli mer empatiske, og føle mer for livet rundt oss. Det er derfor naturødeleggelser gjør så vondt for den som åpner­ opp. Med­redaktør Knut Ivar Bjørlykhaug skriver sterkt om egne psykiske utfordringer, og veien tilbake til et mer helt liv, via naturen.

LES OGSÅ: Min tro med Arne Johan Vetlesen

En aktivistisk visjon

Boken har en underliggende aktivistisk visjon, slik jeg leser den. Forfatterne vil at vi skal snakke mer om natur- og klimakrisen. De vil videre studere nærmere hvorfor stadig flere får følelsesmessige og kroppslige reaksjoner når de opplever ødelagt natur. Et naturlig oppfølgingsspørsmål er da: Hvem er ansvarlige for denne utviklingen som fører til konsekvenser for folkehelsen?

Men har forfatterne belegg for sine antakelser om sammenhengen mellom naturødeleggelse og folkehelse? Dette er i så fall delvis ny kunnskap som genereres, og boken viser til en del internasjonale psykologistudier med signifikante funn for endret psykisk helse når mennesker opplever forverrede klima- og natur­forhold. Det fører blant annet til følelsen av maktesløshet og utmattelse. Klimaangst representerer en ny type frykt som påvirker særlig unge mennesker.

Kjærlighetssorg

En av påstandene i boken er at økologisk sorg er en form for kjærlighetssorg. Dette fordi naturmiljøet tilbyr oss en form for stødig trygghet når vi trenger den. Vi har derfor en naturlig kjærlighet til fjellet, skogen eller sjøen. Vi glemmer oss selv. Vi hengir oss. Når dette går i stykker, fordi ­naturen forringes, brytes forholdet og inn kommer sorgen. Og her ligger et paradoks: Naturen går fra å være det stabile, det som hjelper oss gjennom traumer og sorg til å være det som den nye sorgen handler om. Og den er selvforskyldt, fordi det er vi, i vår ubegrensede personlige og kollektive frihet, som har ødelagt naturen. Dette blir en særdeles ubehagelig sannhet for oss. Og vi går litt i baklås. Å flatehugge skogen er da vår eller min rett! Hyttefeltet oppe i Lunner Allmenning likeså! Vi har da skog nok i dette landet!

Vetlesen og Bjørlykhaug skriver at det til syvende og sist handler om at både du og jeg sammen må erkjenne at vi er avhengige av naturen. Da vil vi også forstå det ansvaret vi har for å ta vare på et mest mulig intakt naturgrunnlag – både for oss nå, og for de som kommer etter oss. Denne boka er et viktig bidrag til fremme av en slik forståelse. Da trenger det ikke å gå til helvete.

LES OGSÅ:

En vekstkonkurranse uten mening

Skal vi redde kloden må vi snakke sant

• Virusutbrudd er et økologisk problem

---

Sakprosa

  • Det går til helvete. Eller?
  • Om Kjærlighet, sorg og raseri i natur- og klimakrisens tid.
  • Knut Ivar Bjørlykhaug og Arne Johan Vetlesen (red.)
  • Dinamo

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser