Tone Druglitrø

Førsteamanuensis i vitenskap og teknologistudier, UiO

Umiddelbart etter at det ble kjent at et virusutbrudd var i gang, ble det satt i gang et kappløp for å finne den opprinnelige smittekilden til sars-cov-2, også kjent som covid-19. Det ble tidlig anslått at det var det maurspisende dyret pangolin som var smittekilden. Samtidig er mysteriet om den dyriske smittekilden stadig uløst ettersom vitenskapsfolk ikke helt sikkert har greid å etablere en kobling. Tidsskriftet Nature publiserte for eksempel en artikkel i februar der pekefingeren også rettes mot flaggermus. Som artikkelen heter; «Mystery deepens over animal source of coronavirus».

Er det dyr som er den opprinnelige syndebukken til spredningen av covid-19, og dødelige virus mer generelt? Er heller problemet, slik journalisten Sonia Shah skisserer i en artikkel i Le Monde 5. mars i år at naturlige habitat og selve eksistensgrunnlaget for både dyr og folk bokstavelig talt kuttes ned ved avskoging og industrialisering? Og at dette blottlegger eller provoserer fram såkalte «nye» virus?

Fremvoksende virus

Interessant nok har vitenskapsfolk og folkehelseeksperter, inkludert WHO, hatt zoonoser (det vil si sykdommer som smitter mellom dyr og mennesker) høyt på agendaen i flere tiår. Oppkomsten av en rekke virus som har smittet fra dyr og ført til sykdom hos mennesker er den åpenbare bakgrunnen for dette. På 1980-tallet begynte forskere og folkehelseeksperter å snakke om «fremvoksende virus». Dette er en fellesbetegnelse på virus som plutselig dukket opp som en ny sykdomsaktør, de er oftest zoonoser, og de er virus som får økt forekomst og dødelighet når de endelig har blitt sluppet løs. HIV og Ebola er kjente eksempler. Felles for flere av disse fremvoksende virusene er at de har blitt framstilt som om de bare «dukker opp» på steder det opprinnelig ikke passer inn eller hører hjemme, i dyrearter man gjerne assosierte med den dype jungelen.

Ebola-viruset var for eksempel tett koblet til det afrikanske kontinentet, og særlig til Kongo, Uganda og Liberia. På 1980-tallet dukket «plutselig» en variant av Ebola (Ebola Reston, Ebo-R) opp i aper importert til laboratorier i USA fra Filippinene. Ebo-R viste seg ikke å være dødelig for mennesker slik det beslektede Ebola Zaire. Det ble likevel uttrykt stor bekymring for disse virusutbruddene, både fordi de hadde økonomiske konsekvenser og fordi menneskets helse kunne stå på spill. Samtidig ble det uttrykt stor optimisme rundt vitenskapens og politikkens evne til å håndtere disse problemstillingene gjennom karantenepraksiser og laboratoriekunnskap.

LES OGSÅ: Geir Ove Fonn: «Koronakrisen vil neppe virke fredsfremmende i seg selv, men kan skape et momentum»

Et økologisk problem?

Jeg mener at det er relevant å stille systematiske spørsmål om hvorfor utbrudd som korona og ebola i det hele tatt forekommer. Hvorfor har vi nye «fremvoksende virus»? Som Sonia Shah poengterer i Le Monde så lever mange av disse virusene i harmoni med dyrekroppene som huser dem. Utbruddene forekommer når mennesker på en eller annen måte kommer for nære.

Utbrudd av zoonoser må derfor anses som et relasjonelt og økologisk problem. Det vil si, virus må ses som én komponent av et kompleks av ulike elementer som bidrar til å produsere sykdom. Økonomiske praksiser, metoder for å produsere mat, økt mobilitet, avskoging, og urbanisering kan (potensielt) sies å spille en rolle for virusutbrudd. Eksempler på dette har vi sett med fugleinfluensa-epidemien (A(H5N1)) i 2003 som ble knyttet til storskala kyllingindustri, og svineinfluensa-pandemien (A(H1N1)) i 2009 som ble knyttet til industriell svineindustri i USA og Mexico. Disse epidemiene har krevd menneskeliv, men de har også krevd en enorm mengde dyreliv (millioner av kyllinger og svin ble slaktet for å stoppe epidemiene). Under Ebo-R utbruddet i USA, ble hundrevis av aper avlivet for å hindre spredning. Det fins flere eksempler.

Forenklede konklusjoner

I evalueringen av virusepidemier er det med andre ord viktig å ikke falle for fristelsen for å gjøre forenklede konklusjoner rundt syndebukker og årsaksforhold. Pandemier er derimot forårsaket av noe som krever nøyere ettersyn og som vi ikke må glemme når den pågående krisen er over.

Jeg avslutter med å sitere samfunnsgeografene Hinchliffe, Bingham, Allen og Carter: «Alt liv er mer eller mindre patologisk. Det er kvaliteten på disse relasjonene som gjør livene mer eller mindre levelige».

LES MER:

India opplever folkevandring under koronakrisen. Nå frykter de at befolkningen vil sulte

Vi knuser koronamytene: Hjelper det å spraye hele kroppen med antibac?

Sykehusprest Aud Irene Svartvasmo: «Vi tørker tårer med hansker»