Til: Deg

Avstanden mellom idealer og forventninger på den ene siden og virkeligheten på den andre, er utgangspunkt for mye kunst. Og komikk også, for så vidt. «Julen har blitt grådig kommersiell», filosoferer Aasen på låten «Jul Igjen» på sin nye plate Jul med Aasen: «Nabo'n har hengt opp noe gra-aselige julelys, noe farvede, billige greier fra Nille som står og blinker på. Men det er litt schtilig òg!»

Oslo-artisten Emile The Duke har tidligere laget to album under sitt alter ego Aasen, først Aasen i 2015 og deretter Aasen Tar Helg i 2016, og karakteren hans lever litt i det nevnte spennet mellom ideal og virkelighet. På Øyafestivalen i 2017 gjorde for øvrig Aasen en veldig godt besøkt stortelt-konsert, og det begynner å bli mange som har fått øyne og ører opp for den særegne figuren. Og med all grunn: Begge Aasen-platene står igjen som små norske klassikere fra tiåret som snart er slutt. Nå er juleplata Jul med Aasen ute. Den skal visstnok ha blitt lagd gjennom desembermånedene i de foregående årene. Emile The Duke står for alt selv, med unntak av noen små gjesteopptredener, blant annet fra vokalist Silje Huleboer.

Hverdagsflow

Til de som ikke kjenner til Aasen kunne man kanskje si at han rapper i en temmelig original og egendefinert flow over funky og effektivt synth-komp og spretne, hjemmelagede beats i kombinasjon med syng-med-refrenger. At folk bruker hverdagsspråk i musikken sin, er jo noe man gjerne får priser og sånt for, men Aasen tar det et steg videre ved å ta i bruk så mye dagligdags setningsmelodi i rappingen sin som han gjør. Den nevnte linja over her, den med «det er litt schtilig òg», må man høre for seg med et i overkant oppstemt og positivt tonesprang på slutten.

LES OGSÅ: Leonard Cohen takker for dansen

Med motivkretsen hentet fra blant annet personalmøter, jobbsøkersjargong og uka i kommunen, og nå altså den norske julefeiringen, er Aasen en erkenorsk type. Han er slett ingen antihelt som i en Bukowski-roman, han prøver virkelig. På vei hjem til julefeiringen ser han utvalget av juleøl i butikken, men nei. Han skal være «av de strenge». Han er heller ingen trøstesløs protagonist slik man kjenner fra den norske sosialrealismen og tradisjonen som står så sterkt i norsk litteratur om at det helst skal være noe gærent med folk. Nei, Aasen er en man holder med, en likandes kar. Men det er jo en viss avstand mellom de nevnte idealene og virkeligheten noen ganger, både her og der, og Aasen må le litt av det innimellom selv også. Passe med, passe distansert.

Norsk jul anno 2019

Når Aasen skal feire jul, finner vi altså vår helt midt i det kjente. Mellom bakkar og Nidar Bergene. «Marsipan» uttalt med Fleksnes-r. Her får man mildt kritiske kommentarer om at nyttårsraketter er å skyte penger opp i lufta og at man må tenke på hundene. Hensynet til laktoseintoleranse og allergi på julebordet er ivaretatt. Samtidig er Aasen konstant forsinket gjennom desember, han mangler penger til julegaver, men har likevel såpass at han både kan gå ut og kose seg og kjøpe en liten gave til seg selv, uten å si noe til kona. Til og med en setning til glede for Vårt Land-lesere finnes med: Midt i gavestresset og juleangsten går Aasen inn i en bokhandel, forbi kampanjetilbudene, og stirrer opp på en sort bok, en bibel. «Kan det hende at svaret jeg søker, det står i en sånn?»

Kremtopp

Hvor mye Emile The Duke identifiserer seg med Aasen-karakteren og hans beige frakk, aner jeg ikke. Det er ikke alltid så lett å skille dem i selviscenesettelsen på sosiale medier i alle fall. Men om beskrivelsen til nå gir inntrykk av at Aasen er et slags humorprosjekt, bør man kanskje ile til og justere litt. Jeg oppfatter det i grunnen like mye som et alvorlig og avstemt melankolsk et. Blikket opp mot den svarte boka i bokhandelen er neppe en gimmick, og det er mye ektefølt søken i låtene. Dessuten finner man her mer utvungen godhet både for omgivelsene og en selv enn i Vangsgutane-juleheftet Aasen kjøper på vei hjem lille julaften.

Jul med Aasen tar oss gjennom åtte låter, fram mot at Aasen lander det på helt OK vis som ribbeansvarlig i «Jul på Berget» og mamma setter på Sølvguttene mens Aasen spør om ikke det er for pretensiøst. Alt er altså som det burde være da plata avsluttes med «Godt Nytt År». Vekslingen mellom subtilt og banalt, hjemmegjort og genialt, både i ord og lyd, er liksom er en del av den pussige pakka. Det tar et par låter før Aasen kommer riktig i slaget her, og vekslingen mellom rett-i-lydkortet el-gitarlyd og forseggjort synth, mellom gjennomtenkt og innfallsaktig, kan man like eller ikke. Jul med Aasen er likevel et annerledes og høyst kjærkomment tilskudd til den norske julemusikken. Og den nevnte låta «Jul Igjen», den kremtoppen burde da virkelig bli en stor julehit i Norge i år?

LES OGSÅ: Musikklivet er tjåka fullt av referanser til religiøst innhold

---

Fakta:

---