Anmeldelser

Sterk diktsamling med pietistiske trekk

Linda Therese Utstøls dikt leter etter grunn å bygge kirker på i en gudløs tid.

Det har vært skrevet en del de senere årene om Guds tilbakekomst i samtidslitteraturen, og vi i denne avisa skal vel ta vår del av skylden eller æren for det. Som regel er trosforholdet bare et av mange spor i disse bøkene, iblant kanskje litt utvendig, som om man bare ønsker å suge på en eksistensiell karamell med lang holdbarhet.

Ham

Men Linda Therese Utstøl plasserer Gud i sentrum i hennes andre diktsamling, Moderne hengivenhet, nylig utgitt på Flamme forlag. Hos Utstøl omtales Han med stor H, og kun et fåtall dikt er ikke i eksplisitt dialog med kristne spørsmål: «For er vi ikke mektige Gudelignende skapninger/ med en sjel større enn kroppen?» spør hun.

Samtidig er det tydelig at disse diktene er skrevet fra et ungt, urbant utgangspunkt, med alt det innebærer av uteliv, engelskspråklige poplåter og utprøvende kjærlighetsforhold uten ring på fingeren. Det er ingen Haldis Reigstad vi møter på disse sidene, men det gjør ikke trosspørsmålene mindre inderlige eller alvorlige.

Utstøls dikt tegner et portrett av en kvinne tilhørende en rotløs generasjon:

Klokken er fire om natten

– kom og finn meg

Sender jeg til én i kontaktlisten

– kan vi møtes?

sender jeg til ti

LES MER: – Tilgivelse handler ikke om å gi noe, men å la seg selv bli gitt, sier poet Casper André Lugg

Hengivenhet

Med slike dikt kan man diskutere om Utstøl skriver inn fortelleren som et offer for den samme kjøp og salg-logikken hun kritiserer, eller om hun bare vil tegne et bilde av en allmennmenneskelig lengsel etter nærhet: Hun leter etter den ene fuglen i hånden mens hun roper etter de ti på taket.

Det er også i denne generasjonsskildringen bokas tittel hører hjemme: Moderne hengivenhet. For hvordan kan man gi seg hen i en kultur hvor vi bruker hverandre i en slags opplevelsesøkonomi heller enn å lete etter den overskridende kjærligheten? Sann hengivenhet har nettopp den karakter at man går ut over byttelogikken og inn i det sårbare – der hvor regnestykket ikke skal gå opp.

Du

Diktene kretser rundt forholdet til et du, som fortelleren er forelsket i, samtidig som hun ikke ser ut til å finne den religiøst inspirerte kjærligheten hun higer etter. Hun møter motstand hos den hun er forelsket i, en mer nihilstisk eller verdi-relativiserende livsanskuelse: «Tomhet er mer realistisk/ påstår du». «Nihilist» er mine ord, og de kan låte kraftige og gi assosiasjoner til en barrikadestormer som vil «knuse alle verdier». Men jeg tenker heller på en passiv vanenihilisme, som egentlig ligner mer på hverdagsmennesket anno 2019: Min sannhet er min, din er din, livet lever og tiden går.

Slik jeg leser diktene, peker de på at vi nå er så vant med denne nihilismen at vi knapt legger merke til den. Da en nihilist tidligere gjorde opprør mot religiøse dogmer og normer, har den i dag blitt en like ureflektert norm som den en gang beskyldte vanekristendommen for å være.

Boka er på sitt svakeste i flere av disse dialogene mellom jeg og du. Utstøl kunne ha valgt seg ut en klokere opponent, og dette skaper et litt leit inntrykk av selvbiografiske trekk og dokumentarisme, altså at dette duet faktisk er basert på en person som finnes i Utstøls virkelige liv. Men dette er ikke særlig relevant, og det hadde vært bedre å konstruere en skarpere kritiker å bryne sine eksistensielle lengsler mot.

LEST DENNE? Sprer poesi til 30.000 følgere på Instagram

Flamme på

Disse dialogene kan også være litt slappe i fisken noen steder, og det er ikke utypisk for mange diktsamlinger utgitt på Flamme forlag. Man kan si mye fint om dette forlaget som en rugekasse for uetablerte poeter, men man kan også si noe mindre fint om den skolen de har dannet i Norge de seneste ti-tolv årene: Den litt konturløse plaprepoesien som dyrker innfallet og skissen, på bekostning av den konsentrasjonen man ellers forventer skal være diktets fortrinn.

Hensikten er nok å skape en poesi som lever, utenfor tilstivnede normer om meningstetthet og fyldig ettertanke. Men resultatet er for ofte dikt som tangerer private innsikter badet i nostalgi en sen kveld på et utested. Det virker som om det er viktigere å dokumentere at tanken faktisk ble tenkt enn å finpusse den slik at flere ville hatt glede av den.

Pietisme

Men legger vi disse innvendingene til side, står vi igjen med en diktsamling som skiller seg positivt ut med sin sterkt pietistiske åre – og dette er ikke negativt ment: «hva du mener/ når du bruker adjektiv som ‘sexy’/ om fremmede/ det er en umenneskelig distanse der/ noen ganger en form for aggressivitet».

Pietistisk betyr ikke her kroppsfornektende eller livshemmende, men at den avviser en seksualitet og lykke løsrevet fra den guddommelige lengselen etter enhet: «Å kna pupper/ uten å grave etter et hjerte», som det står et sted. «Å være mett er en åndelig opplevelse», heter et av kapitlene – fantasiene og lengslene knytter kropp og sjel sammen på en måte det virker riktig å kalles frisk og modig: «De drøyeste fantasiene mine/ kretser rundt oppriktighet/ og uselvisk kjærlighet/ du vet du eldes rett/ når du kjenner hjertet bli yngre».

LES MER: Dikt florerer på skjerm og papir: En ny diktbølge? – Ja, sier «snap'eren». – Neppe, sier forlag og forfatter.

---

Bok: Poesi

  • Moderne hengivenhet
  • Linda Therese Utstøl
  • Flamme forlag
  • Modig diktsamling som går eksplisitt inn i kristne spørsmål.

---

Les mer om mer disse temaene:

Arne Borge

Arne Borge

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser