Ujevn og eventyrlig Stravinsky

Et uhyre ikledd en illrød kappe, en prins med pil og bue, og en magisk fugl. Ingrediensene i Ildfuglen oser av eventyr. Når britiske Liam Scarlett tar tak i en av balletthistoriens mest kjente verk, forsøker han ikke å tøyle fantasien. Her er ingen tilløp til noe virkelighetsnært og «nedpå», historien blir snarere som et springbrett for koreografens boblende fantasi, der han spinner videre på Michel Fokines opprinnelige ballett fra 1910.

Melissa Hough er en fugl, med stålkontroll på vingespente armer og eleganse i hvert ledd av sin fjærkledte kropp. I rollen som prinsen som tar henne til fange, viser Yoel Carreno nok en gang sin evne til uttrykksfull innlevelse ikke bare i bevegelser, men også ansiktsmimikk og scenisk tilstedeværelse. En gigantisk bilderamme er veltet på skrå inn i scenerommet, ut fra bildet trer karakterene frem. Det tette samarbeidet med scenograf og kostymedesigner Jon Bausor er tydelig. Innenfor rammene av en mørk, drømmerisk verden får vi presentert historien, der assosiasjonene til fantasysjangeren er nærliggende i all sin kreative rikdom.

LES MER: Stravinskij var medlem av den russisk-ortodokse kirken, men levde et liv i åndelige spenninger og kriser.