De kalde hjerters time
Søster Angelica kryper seg framover mot klimaks. Saft og kraft og kjøtt og blod er mangelvare i en oppsetning hvor Puccinis knusende stille drama lengter etter tårer.
Søster Angelica kjenner maktmenneskets og ukjærlighetens grep, hun lever blant nonner som er ærekjære på Guds vegne. Et miljø som ikke er skapt i Guds bilde, skriver Olav Egil Aune.
Erik Berg/Den Norske Opera og Ballett
Så kan en si – slik skal det være, regissøren Isabella Bywater har i hvert fall valgt det slik, et sterilt klosterinteriør hvor tverrsummen av fargene er perlegrått. Det er her det skjer, i et djevelskapens hjerte hvor abbedissen (Tone Kummervold) utviser en knugende orden og vakthavende søster (Ingebjørg Kosmo) er utøvende i et lite samfunn hvor kaudervelsk underkastelse er dagskravet. Disse damene er ikke skapt i Guds bilde.
I dette redet kjemper søster Angelica inn til knokene for å overleve, til slutt melder også hun pass. Da hun (ufrivillig) ble gravid, plasserte foreldrene henne der, barnet ble tatt fra henne, adoptert. Og hun sitter igjen i et indre ras av følelser – jomfru Maria er hennes trøst, det er stort sett alt. Men Angelica har én, viktig oppgave, hun er ansvarlig for klosterets urtehage av legemidler, den ekspertisen bruker hun på godt og vondt, helbredende og drepende.
Best eller dårligst?
