Uretten velger ­alltid den svakeste

Dette var kvelden da alt stemte. Operasjef Annilese Miskimmons regidebut i Benjamin Brittens psykologiske thriller om hvordan ondskapen skriver sitt regnskap, er et av de sikreste­ grep­ene som er tatt ved Den Norske Opera på lenge. Bærende roller er besatt av de beste på markedet. Orkesterspillet ­under Mark Wigglesworth er «gjennomsiktig» nok og fleksibelt i alle svinger, for her skal det fargelegges snedig.

Lugarer og kryp

Det som skjer på scenen er nær, historiens opprinnelige fullrigger fra ­romanen er erstattet med en ubåt, det kler tid og tekst – vi ser inn i et skrog, små lugarer og ganger, akkurat som livet i en maurtue. Det er godt egnet for en opera som handler om det perverterte hjertets ubevisste trang til destruksjon og å gjøre det trangt for andre. Og: Billy, den foreldreløse, som så sitt livs mål nådd (trodde han) da han ­mønstret på en fullrigger i kamp mot franskmennene på 1700-tallet (Brexit, den gangen også) – sør­afrikanske Jacques Imbrailos gestalter den sårbare skikkelsen, som i følels­ene toucher livets fire «årstider» på tre timer.