Problemer i det virkelige livet, men suveren på scenen

Når komikeren for første gang entrer teaterscenen, er det ikke for å få oss til å le. Jo visst spiller Bjarte Tjøstheim opp til både humring og hikstelatter mellom benkeradene, men mest av alt ligger det et alvor i bunn av hans selvskrevne stykke.

I Det går betre no får vi bli med på ferden når panikkangsten er din dårlige følgesvenn. Når en enkel busstur må kombineres med Sobril, og handlevognen på Rema 1000 blir nødvendig for å ha noe å støtte seg til. Gjennom gjenkjennelige hverdagssituasjoner spiller Tjøstheim ut hvordan livet er, når man er redd for det aller meste. Et lett flakkende blikk eller en litt for stakkato gange – grepene han gjør er små, men virkningsfulle. Han har tragedie og komedie i en og samme kropp. En odd miks av engstelig mann og utadvendt komiker. For selv om Bjarte Tjøstheim er en bejublet radiokjendis, lurer angsten bak hver selvpålagte begrensning. Han vil helst gjøre livet så lite som mulig, kjenne på de trygge rammene. Eller som han selv sier: En ting er å miste troen på Gud, men det er verre å miste troen på seg selv.

LES OGSÅ: Toralv Maurstads Peer opphever skillet mellom skuespiller og karakter.

Skrøpelig

Nettopp troen fungerer som en motor for den selvbiografiske historien som fortelles fra scenen. Tjøstheim er prestesønnen med vaklende gudstro. I bagasjen har han med seg en barndom der det religiøse vestlandsmørke truer lenge etter at han har blitt voksen og flyttet til Oslo: Har han levd et liv som er bra nok, eller kommer han til å bli straffet for det?

Selv om troen i dag er skrøpelig, er Tjøstheim likevel tydelig på at den er livsnødvendig. Han undres over ateister som har sterk nok psyke til å tro at de bare lever her og nå. Som graves ned til et dikt av André Bjerke – og that's it! Selv trenger han en tro å kunne klynge seg til.

Kanskje hadde forestillingen vært tjent med å gi mer av beveggrunnene for hva som rører seg i hans indre. Det går betre no varer bare i en time, og er bygget rundt fem metoder for å bli kvitt angsten – fortrengning, bønn, alkohol, åpenhet og eksponering. Her forsøker Tjøstheim å navigere mellom psykiaterens gode råd («aksepter innover – fokuser utover») og selverfarte løsninger.

LES OGSÅ: Nyskrevet dramatikk til Ibsenfestivalen får tårene til å trille og latteren til å sette seg fast i halsen.

Akutt psykiatri

Komikerens evne til å få oss til å le, gjør stykkets alvor lettere å ta innover seg. Som når vi blir med inn på akutt psykiatrisk avdeling – et nedslitt motell med fem stjerners service. Der han blir spurt om han vil ha døra på gløtt, når han skal sove. «Det må være 45 år siden jeg ble spurt om det sist», tenker Tjøstheim og takker pent ja. Hans forsiktige natur, at han er høflig inntil det selvutslettende, spiller med. Man får både lyst til å holde sine beskyttende armer rundt ham, og gi ham et spark bak.

Forestillingen er myntet på at Tjøstheim har selvironien i ytterst god behold, når eksemplene fra et liv i psykisk ubalanse utspiller seg på scenen. Med en visshet om latterens forløsende kraft, klarer han å gjøre et tungt og tabubelagt tema mer synlig. Med på laget er scenograf Mia Runningen og regissør Thomas Giertsen. De skjønner klokt nok at stykket hverken trenger mye staffasje eller fancy regivrier – Det går betre no treffer i kraft av Tjøstheim selv. På scenen er han suveren, i det virkelige liv stritter det mer i mot. I stykkets tittel ligger likevel et håp.