Alle skal med
Med sitt helt spesielle scenespråk tar Jonas Corell Petersen for seg store eksistensielle spørsmål.
På scenen presenteres menneskets famlende forsøk på å være sammen, skriver vår teateranmelder.
Nationaltheatret
Det er absurd på grensen til det spinnville. Jeg ler så tårene triller, men latteren setter seg samtidig fast i halsen med vissheten om at jeg er nødt til å skrive om dette. Jonas Corell Petersens teaterunivers er nemlig så særegent at det er vanskelig å finne ord for opplevelsen.
Her trer ikke skuespillerne inn i noen egentlige karakterer, men fremstår mer som ulike personer med mye på hjertet. Fra svevende, filosofiske tankesprang og intetsigende reiseskildringer til plutselige raserianfall, ufullstendige religiøse referanser eller lignelser de går seg vill i. De avbryter ofte hverandre eller seg selv, og skjærer gjerne ut i avsporinger rundt helt uvesentlige detaljer. Slik manes følelsen av et meningsløst kaos frem, en verden det ikke er lett å få grep om. Mellom linjene lurer spørsmålet: Hva skal vi tro på?
LES OGSÅ: Med Toralv Maurstad i hovedrollen opphører skillet mellom skuespiller og karakter.
