Riksteatrets Kardemomme by gir pusterom med viktig budskap

Med varm livsfilosofi og forunderlig persongalleri er Riksteatrets Folk og røvere i Kardemomme by en Egner-klassiker uten store overraskelser. Vi befinner oss fortsatt i idylliske Kardemomme by, med karakterer som tante Sofie og Tobias i tårnet, en frekk papegøye, en talende kamel og en løve som er glad i melkesjokolade. For ikke å glemme den godlynte politimester Bastian som har sans for røvere som kommer på bedre tanker. At Folk og røvere i Kardemomme by likevel ikke oppleves som resirkulering, handler om Egners nærmest evige appell til barn – og barnet i deg. Ikke minst er det befriende å overvære et godt, gammelt stykke underholdning som fortsatt fenger. Slik oppleves Torbjørn Egner på sett og vis som et lite pusterom i vår «disney­fiserte» verden.

Gjenkjennelig

Rettighetene har lenge vært strengt beskyttet. Skal man sette Egners stykker i scene, må man også forholde seg til klare restriksjoner for hvor mye som kan endres på. Det skaper en trygg atmosfære av noe kjent og kjært, samtidig som det rommer liten handlefrihet. At
 Egner-familien de siste årene har åpnet opp for et noe større spille­rom med nye virkemidler, er ikke noe Riksteatrets oppsetning benytter seg av. Her er derimot Kardemomme bys lune og koselige univers særdeles godt ivaretatt. Scenografien holder seg til Egners egne håndtegnede kulisser, mens karakterene er kledd i karakteristiske kostymer som er gjenkjennelige både i snitt og fargevalg.

Torbjørn Egner skal ha fått grunninspirasjonen til stykket da han i 1949 reiste til Marokko for første gang. Her kan man kjenne igjen hele bylandskapet
i hans univers – kamelene,
husene og fargene på kulissene. Men også selve filosofien som ligger til grunn for Karde­momme by.

LES OGSÅ: «Søndagsskolen» går dit det brenner 

Rom for toleranse

I Marokko ble Egner forbløffet og glad over å se at jøder, kristne og muslimer kunne bo sammen. At regissør Kim Haugen ikke har gjort noe forsøk på å aktualisere tekst og scenografi ytterligere, oppleves ikke som en mangel. Siden stykket ble skrevet på begynnelsen av 1950-tallet, er Norge blitt et mer mangefasettert land, og budskapet er mer relevant enn noensinne: I Kardemomme by er det rom for toleranse.

Uensartet ensemble

Regien byr på god fremdrift og effektive arrangementer, til tross for at deler av ensemblet består av aktører som i utgangspunktet ikke er skuespillere. Det er begrenset hvor stort handlingsrom man har med et slikt rolle­galleri, men likevel trer enkelte langt tydeligere frem enn andre.

Siren Jørgensen er verdt å trekke frem i rollen som Tante Sofie. Her byr hun på stor
komikk og er akkurat passe syrlig, med sine sure miner og en skarrende dialekt som kler rollen godt.

LES OGSÅ: Snehvit med sprengkraft 

Livsvisdom

At Thorbjørn
Egner gjorde alt selv, fra å komponere musikken, til å tegne og forfatte, gjør at han av enkelte blir karakterisert som en fantasifull multikunstner. Samtidig byr han ikke bare på fantasi og opplevelse, men også refleksjon. Bak den smilende humoren skjuler det seg en filosofi. Trolig ligger det en større livsvisdom i Kardemommelovens tilsynelatende enkle budskap: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Forestillingen er anmeldt på bakgrunn av generalprøven.

Kjersti Juul

anmeldelse@vl.no