Anmeldelser

Litterære smell og skjelv i «Seismiske smell»

År om annet kommer det bøker som markerer et tidsskille.

Anmeldt av Freddy Fjellheim.

Sara Sølberg debuterer i år som forfatter med boken Seismiske smell. Tittelen leder tankene hen på et geologiske fenomen, men skal også vise seg å betegne utgivelsen som sådan. Åpningssitatet er fra Jean-Jacques Cousteaus bok Den tause verden: «Vi hørte ikke lenger til dagen og lyset». På tittelbladet står det at dette er en roman. La oss se nærmere på den påstanden.

Sjanger

Hver side rommer to tekstløp. Nederst på siden står en poetisk-dramatisk sekvens, satt med svake typer. Denne består av minimale dialoger, brokker av samtaler fra en slags dykkerlogg, geologiske og biologiske­ fakta. Fra toppen av sidene løper ­hovedfortellingen, hyppig turnert med poetiske virke­midler. Disse to forløpene av tekst utveksler, eller bølger over i hverandre, kunne det sies, siden dykke-
motivet og vannelementet er fokuspunkt­ («ukjent vann», leser­ jeg et sted). Noen ganger stiger «underskriften» opp i hovedteksten og bringer med seg fakta og hendelser dit. Andre ganger skjer den motsatte ­bevegelsen, fra den øverste teksten til den nederste, som en språklig avleiring, og med en elegant formidlet historie. Den fremstår til å begynne med som gåtefull, men oppklares mot slutten av boka, som ebber ut med denne «underskriften», etter at hovedteksten er avsluttet. Et slikt grep åpner for stor temavariasjon. For eksempel kan flyktningkrisen integreres i forløpet, med en rystende beskrivelse (side 128), og da som parallell til den sentrale hendelsen, en druknet far.

LES MER: Nikolaj Frobenius skriver godt om kjellermennesker

LES MER: Troverdig om krigen i Afghanistan

Inngrep

Seismiske smell er også en ettersøkelseshistorie. Ikke bare skal faktiske forhold om naturens livs- og dødsformer bringes i dagen, herunder en drukningsulykke, men forfatteren setter seg de mest ambisiøse mål for hvordan dette skal skje. Dødsfallet i fortellingen korresponderer på ulike nivåer med jeg-personens sykehistorie og et operativt inngrep («i institusjonsdypet», sic), en poetisering av både krisen og epikrisen.

«Men kroppen din er ikke full av lys, for i denne natten sover ikke du; du finnes ikke der, du finnes ikke. Heller ikke jeg sover, jeg ligger våken, ønsker å våkne fra en drøm, men det er her, i det sorteste av sorte, komprimert, en lysløs kjerne i en stein på havbunnen.»

Sammenstillinger

Sara Sølberg ser ut til å ha et enhetlig litterært anliggende: En målrettet undersøkelse av variasjonene, overgangene, likhetene og avstandene mellom menneske og natur, kropp og omgivelse, personlig historie og vitenskapshistorie. At en ung debutant gyver løs på en så svimlende oppgave­, er oppsiktsvekkende og stor­artet! Kanskje det er slike bøker som skal redde den norske litteraturen fra privatesse og sedvanlige familiedramaer? Også i Sølbergs dikteriske univers er familiehistorie sentralt, men familiebegrepet ekspanderer til en hittil ukjent størrelses- orden. Sjelden har en mormor fått et slikt portrett i en norsk bok, som ren og mytisk natur!

Den bærende relasjonen mellom far og datter kan vise seg å ha klassiske forelegg i Ovids Metamorfosene, der menneske og natur jo kan flyte over i hverandre. Datteren til den druknede faren skal ikke bare leve videre, hun skal «puste videre for oss begge», også gjennom naturfenomenene. Sorgarbeid kan ikke uttrykkes klarere; den døde meddeler seg i alt levende. I dette tilfelle er selve minnetavlen blitt til yrende liv. Debutanten tar også i bruk begrepet Jahve for å plassere identitet innenfor de evolusjonære omveltningene, Jeg er den jeg er.

Virkemidler skygger

Betydelig litteratur vil alltid måtte innlemme visse svakheter for å vitalisere­ leserens indre topografi. Hos Sølberg kan det språklige uttrykket til tider være så fortettet at det skygger for det hun vil uttrykke, og tankestrekene kan hope seg opp til grafisk støy. Men i en bok som dette får stilistiske svakheter en funksjon. De store innsiktene og de mange­ utsøkte setningene forutsetter en viss motstand i leseakten, for å kunne­ la seg fordøye og leses med oppmerksomhet. Uten å skulle ri egne kjepphester, vil jeg mene at det Sølberg skriver er sakpoesi. Altså at forfatterens språk står i levende rapport med naturkunnskap, myter og litteraturhistorie, og hvor den språklige presisjonen og de billedskapende elementene er helt på høyde med de beste av dikt.

Kropp og omgivelser

Det er første gang denne leseren finner en litterær tekst på norsk som ikke bare viser innsikt og kunnskap om klodens dramatiske klimatilstand, men som også demonstrerer hvor viselig sammenvevd det vi feilaktig kaller «ytre betingelser» er med kroppene våre, blodstrømmen, sanseapparatet. Den franske­ ­filosofen og poeten Michel Serres har oppnådd en lignende enhet i tanke og sansning. Sara Sølberg gir attpåtil en rekke briljante forklaringer på nærheten mellom menneskekroppen og natur- omgivelsene.

«Våre fjerne aner hadde et sirkulasjonssystem der blodet ikke var annet enn selve havvannet. Blodet vårt inneholder fortsatt nesten nøyaktig samme forhold mellom natrium, kalsium, kalium og klorid som havet. Historien står skrevet i blodet – i havet».

Seismiske smell fremstår som en bemerkelsesverdig litterær debut, lærerik, vakker og ansporende­. Utgivelsen blir også et fremragende eksempel på at skjønnhet og kompleksitet er litteraturens alfa og omega.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser