Den svenske pinsepastoren og klostergrunnleggeren Peter Halldorf er kjent over hele Skandinavia. Hans økumeniske spiritualitet kommer først og fremst til uttrykk i klosterfellesskapet Bjärka-Säby i Östergötland.
Boken som nå foreligger på norsk, består av to deler: et «manifest for kristen enhet» og et «økumenisk perspektiv på Peterembetet.» Med andre ord: hvis Bjärka-Säby er praksisen, er denne boken teorien som ligger bak.
Perspektiv
Den offisielle økumenikken har kjørt seg fast i eviglange utgreiinger om teologiske detaljspørsmål, mener Halldorf. Han tilbyr i stedet en økumenikk som er «åndelig og eksistensiell.» Det betyr ikke at de teologiske spørsmålene er uviktige: «Men det finnes eksistensielle spørsmål som må ha forrang. Ikke minst det som Jesus selv prioriterer: for at verden skal tro.»
Jeg er ikke riktignok sikker på hvor heldig det er med et slikt skille mellom «eksistensiell» og «teologisk». Forutsetter de ikke hverandre, i en sann kristen spiritualitet? Jeg er heller ikke sikker på hva begrepene her betyr. De blir aldri definert.
Manifestet består av en serie små tekststykker, nærmest som meditasjoner, over denne spiritualiteten. Det begynner med den moderne pinsebevegelsens fødsel og avslutter med pave Frans. På veien leser vi kloke og innsiktsfulle tekster både om nye skikkelser, som Chiara Lubich (grunnlegger av Focolare-bevegelsen) og Enzo Bianchi (grunnlegger av Bose-klosteret), og gamle, som Maximos Bekjenneren og Isak Syreren. Utvalget er bredt. Det de ifølge Halldorf har til felles, er at de setter det kristne enhetsbudet høyt, ja, noen setter det høyest av alt.
LES MER: – Når noen kaller seg selv åndelig leder, bør man ta noen steg tilbake og stille spørsmål
Og jeg kan i grunnen være enig i de fleste av perspektivene. Helt til det kommer til intensjonen bak det hele.
To ting
De for Halldorf to sentrale spørsmålene kommer mot slutten av manifestet: Hva betyr det å elske sin nestes kirke som sin egen? og: Hva betyr det å elske sin egen kirke som sin nestes?
Dette er gode spørsmål. Men jeg er usikker på om den «eksistensielle» økumeniske spiritualitet makter å besvare dem på en tilfredsstillende måte.
Når det kommer til det første spørsmålet, synes Halldorfs svar å være temmelig klart: Å elske sin nestes kirke betyr å verdsette enkelte tradisjoner, liturgier og åndelige forfattere som opprinnelig hører til et annet kirkesamfunn enn ens eget. For eksempel er Petersembedet, som han skriver om i bokens annen del, en viktig lederskikkelse for hele kristenheten – men til syvende og sist ikke en forpliktende autoritet. Problemet med paveprimatet forblir det samme. Og det er, kan vi tilføye, et teologisk spørsmål.
Han har et svar også til det andre spørsmålet. Å elske sin egen kirke som sin nestes, betyr først og fremst at man ikke konverterer til et annet kirkesamfunn, men forblir tro mot det man kommer fra. I noen individuelle tilfeller er det legitimt å konvertere, skriver han, men at det ikke kan være svaret på kirkesplittelsens problem. Han siterer Olivier Clément på at «martyriet, ikke opprøret» er veien for den som opplever en håpløs læresituasjon i egen kirke. Hva slags martyrium spesifiseres ikke. Det virker i alle fall som en stakkarslig trøst.
LES MER: Anmeldelse av Halldorfs «Mellom skumring og mørke»
Rammer
Jeg tillater meg en personlig bemerkning. De katolikker denne anmelder sitter ved siden av i benkeradene kommer fra Filippinene, Polen eller Vietnam. De har ikke den ringeste anelse hverken om Halldorf, om eksistensiell eller annen økumenikk – eller om reformasjonen, for den saks skyld. Det burde de ha, synes jeg – mitt poeng er simpelthen at vanlige mennesker ønsker å tilhøre en vanlig kirke, og delta i dens sakramenter og spiritualitet, i konkrete rammer.
Selv om det er både oppbyggelig og lærerikt å sette seg dypere inn i andre kirketradisjoner og det oldkirkelige fellesstoffet, trenger vi institusjonene. Og selv om Halldorf i teorien forsøker å svekke betydningen av de ulike institusjonelle kirkene, er også han i praksis en institusjonens mann. Hans økumeniske spiritualitet er jo realisert i et klosterfellesskap, Bjärka-Säby.
Når Halldorf skriver om katolikken Gunnel Vallquists ortodokse orientering, blir et tilstøtende problem klart for meg. Vallquist begynner – i all hemmelighet – å motta nattverd i den ortodokse kirke, men ønsker ikke å konvertere. Dette blir for Halldorf et «hellig hint om en vei som Den hellige ånd kan åpne.»
Men hvorfor er en slik nesten-konversjon et «hellig hint», mens en konversjon fra en kirke til en annen fremstilles som et individuelt unntakstilfelle? Er det et eget poeng å stå med bena i flere leirer, og motta nattverd både her og der, selv om kirkene lærer til dels ganske ulikt om nattverden? Hvordan skjelner man eventuelt mellom disse nattverdsforståelsene? Det må kreve en dyp teologisk og historisk interesse, og likevel: en helt bestemt økumenisk innstilling à la Vallquist eller Halldorf.
LES MER: Han tusler på myk sokkelest inn i alle sammenhenger
Individualisme
Hvordan kan en slik spiritualitet vokte seg mot rendyrket individualisme, for ikke å si elitisme? Og: Har den virkelig noen større mulighet til å bryte ned barrierene mellom kirkene enn den enslige svale som konverterer? Jeg lurer også på implikasjonene for den stakkars vietnameseren der i St. Olav – eller menigmann på bedehuset. De blir jo sittende der og ser ganske dumme ut. Man kan si mye om denne spiritualiteten, men folkelig er den ikke.
Halldorfs bok stiller de store spørsmålene, og reiser mange nye. Den utfordrer til gjennomtenkning av ens grunnleggende kirkesyn. Det betyr ikke at man ikke kan utfordre den tilbake.
