Karin og Tom er begge forfattere i midten av trettiårene, de har vært sammen i 10 år og venter sitt første barn. Karin har vært så utrolig sliten i svangerskapet og er sykemeldt og Tom stresser med å bli ferdig med boka si før babyen skal komme. De bekymrer seg for økonomi, hvordan livet kommer til å endre seg, om babyen er frisk og om de får muligheten til å forfølge sine forfatterambisjoner når de har blitt en småbarnsfamilie. Midt oppe i denne gjenkjennelige bekymringen og forventningen inntreffer den store katastrofen.
LES OGSÅ: Skal vi gi etter bare fordi andre der ute reagerer på det vi tenker og gjør?
Selvbiografisk
Romandebutanten Tom Malmquist er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2016 for denne selvbiografiske romanen om sin sjokkartede erfaring da hans høygravide kjæreste brått dør. Han blir alenefar for sin fortidligfødte datter, samtidig som hans far ligger for døden. Men det er ikke bare vissheten om at dette er selvopplevd som gjør dette til rystende lesning. Malmquist har en hyperrealistisk stil som dokumenterer stort og smått i kaoset av katastrofen. Fra første setning kastes en rett inn i det øyeblikket legene tar imot en bevisstløs Karin på sykehuset. Leseren står midt oppe i det og ser alle detaljer, hører alt som blir sagt, iakttar hver bevegelse. Ingenting blir silt bort eller betont. Katastrofen og redselen stopper tiden opp og gjør at en leter etter holdepunkter og tegn. I ansikter, i søppelbøtta med brukte kanyler og i strømmen av ordrer og informasjon mellom helsearbeiderne.
Samtidig raser tiden av sted. Denne dokumentariske rapporteringen er uhyre sterk lesning og beskriver på overveldende nøkternt vis hvordan hodet og kroppen reagerer i en krisesituasjon. Det er ingen pustepause, hverken for Tom eller leseren. Han tar rare og vanskelige valg, klarer ikke å innlemme svigerfamilien i alt som skjer og holder dem utenfor sin egen datters død. Detaljrikdommen i gjengivelsen av alt som blir sagt og gjort fremhever at det er ikke noe heroisk ved situasjonen, alle er menneskelige, både pårørende og hjelpere, på godt og vondt.
LES ANMELDELSE: Fridomens vegar med Marie Blokhus på Det Norske Teatret sklir ut
Samtalekunst
Den kompakte og drivende stilen stopper opp i det øyeblikket Karin blir erklært død. Resten av romanen pendler mellom samlivet til Karin og Tom i månedene før Karins død, ukene etter når begravelsen forberedes og tiden etter begravelsen når faren til Tom ligger på dødsleiet.
Det er interessant hvordan Malmquist tar i bruk detaljrike samtaler som et sted for utforsking av relasjoner, følelser og minner. Det hverdagslige språket, med sine realistiske tankesprang, avbrudd og fokus på stort og smått blir nerven i romanen. I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live understreker hvor ubarmhjertig tøft det er når livet må gå videre. Han må kjempe en absurd kamp om å overbevise det offentlige om at han er faren til sin lille datter. Hans kreftsyke far, som han har et anstrengt forhold til, trenger også omsorg og hjelp. Han er ikke lenger en kjæreste, men en far og en sønn. Malmquist viser, i sine samtaler som durer og går, en aggresjon og sårhet over mangelen på ressurser en har i en slik ekstrem situasjon. Tom er avhengig av andre og er kjenner på en stor avmakt. Å være i sorg er en kamp.
I slutten av romanen blir Karin mer utydelig, hun manifesterer seg mer i tingene, som i små dagboksnotater og funn av små gjenstander som Tom opplever som hemmelighetsfulle beskjeder fra Karin. Samtidig får barnet større og større plass i livet hans. Datteren tar plass i romanen med kroppen sin, lyder og blikk. Hun er ren tilstedeværelse og det gjør at hun trer tydeligere frem, ut av sorgens skygge. Her kommer Malmquist sitt slektskap med Karl Ove Knausgårds roman Om våren tydelig frem, både i tematikk og i blikket på verden. I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live er en enestående leseropplevelse, ikke bare om sorg, men likeså mye om det sterke og skrøpelige livet.