Rent og urent

Tre antropologer; en muslim, en hindu og en katolikk, gikk på restaurant sammen en fredagskveld. Servitøren kom til bordet deres og kunne tilby dagens hovedrett, svinesteik.

Muslimen unnskyldte seg med at han ikke kunne ha svin, hinduen med at han ikke kunne ha kjøtt, og katolikken med at hun heller ikke kunne ha kjøtt ettersom det var fredag.

Denne litt komiske episoden ble begynnelsen til Mary Douglas sin nå 50 år gamle klassiker Rent og urent. I denne boken utforsker antropologen fenomenet grensesetting. Vi mennesker har grunnleggende behov for eksistensiell og sosial orden i tilværelsen. Det skapes ved å kategorisere forhold som hva som er forståelig og fornuftig, hvilke mennesker som hører med i en gruppering og hva som er gangbar livsførsel.

LES OGSÅ: Når samfunnet påvirker troen

Kontrollsystemet

Kulturelle og religiøse forestillinger brukes til å etablere og vedlikeholde kategoriene. Jo mer konkurranse, trusler og press som utfordrer den ordnede tilværelsen, dess skarpere blir gjerne behovet for grensesettende beskyttelse.

Douglas bruker det gammeltestamentlige ordparet rent og urent om sorteringen av det akseptable fra det uakseptable. En uakseptabel idé, en praksis, et objekt, en person, hva som helst som i utgangspunktet ikke passer inn, er å betrakte som truende forurensing. Da må kontrollsystemet i aksjon.

Tilfeldig konstruerte kategorier kan bli så hete og oppleves så riktige at de til og med avstedkommer hat, forfølgelse og drap.

LES OGSÅ: 'Den andre er deg selv'

For fall

Men hvis en ny idé eller praksis får mange nok bein å gå på, viser historien oss gang på gang at grenser står for fall. I sin tid fikk den franske revolusjonen en avgjørende innvirkning da selv guddommeliggjorte grenseoppganger viste seg å kunne omstøtes.

Godt hjulpet av et demokratisk og sekularisert statssystem og et upersonlig byråkrati, har Europa utviklet samfunnsformer med liberale og romslige kriterier for å inkludere og forene menneskegrupper i store og overordnede kategorier. Siden har vi smykket oss med høye tanker om egen sivilisasjon og tenkt at verden der ute ville ta etter.

Men så opplever vi stadig å bli testet også på hjemmebane. Det franske burkini-forbudet for strandliv er ingen sivilisatorisk høydare, ei heller den segregerende frisørsalongen på Bryne. Lovverk er under press for å trekke opp strammere grenseoppganger. Selv talsmenn for liberale verdier ønsker å sette grenser, som nei til niqab.

Hva sa vi?

Beslutninger kan være både forståelige og fornuftige i en vestlig kontekst. Men i en etter-kolonialistisk og stadig mer globalisert tilværelse ser vi at grensesettinger får mye lengre rekkevidde enn tidligere. Verden der ute er blitt mer frimodig på å fremme egne selvfølgeliggjorte skikker og normer. Det skulle bare mangle. Nå er det deres tur.

LES OGSÅ: Jeg fant! Jeg fant!

Da en norsk-somalisk venn så bildet av de væpnede politifolkene som krevde at den burkini-kledde kvinnen skulle kle av seg mens halvnakne badeturister kikket på, tenkte han med skrekk og gru på hvordan bildet ville bli tolket i Somalia. Nok en gavepakke til radikaliserende elementer: «Hva var det vi sa?»

Men skal vi gi etter bare fordi andre der ute reagerer på det vi tenker og gjør? Spørsmålet er heller: Hva er riktig å gjøre?

Vi kan begynne med å ta et kurs i interkulturell forståelse hos den nye sivilisasjonsbyggeren i vår tid, Kong Harald, som snakker om det inkluderende «oss». På sikt vil det ha en mer dempende og integrerende virkning enn klønete og febrilske forsøk på å holde det «urene» borte.

Det som er felles

Ved restaurantbordet brøt Mary Douglas forfjamselsen som oppsto rundt svinesteik-forbudene: «Men vi kan jo ta potetene, de er vi tross alt felles om!» Det forløste latteren og en av kollegaene la til med et hjertesukk: «Vi er noen raringer, vi mennesker. Vel, vi får skynde oss å spise potetene før også de blir forbudte!»