Et kostymedrama kolliderer med virkeligheten på forsiden av Selma Lønning Aarøs nyeste roman Hennes løgnaktige ytre. Tradisjonen tro fordrer kostymedramaet et vakkert ansikt i speilet. Men ansiktet som lyser fra forsiden er grått. Snerpete, hurpete og herpete.
Flodhest
Motsetningen gir umiddelbart lyst til å lese.
Dette vet vi om Anna Munch: Hun ble politianmeldt av Knut Hamsun, mistenkt for å ha skrevet utallige anonyme brev som satte dikteren i et dårlig lys. Av de senere års mannlige Hamsun-biografer blir hun beskrevet som «en rød, fed Flodhest» (sitat Hamsun) og ellers levnet liten oppmerksomhet.
Derfor: «Anna Munchs liv og forfatterskap er fortellingen om 1800-tallets kvinneundertrykkelse og om enkelte kvinners drøm om et fritt liv uten samfunnets fordømmelse,» slås det fast nærmest med et drønn i Norsk biografisk leksikon. Samme artikkel nevner ikke det som kanskje har stått i veien for Anna Munchs forfatterskap: Hennes forfølgelse av og forgapthet i Knut Hamsun. Selma Lønning Aarø forsøker å balansere disse to.
ANMELDELSE: Vigdis Hjort kan ha skrevet høstens viktigste bok
Nekrolog
Det gjør hun gjennom stemmen til Anna Munchs datter Signe, datteren hun forlot for å reise etter Knut Hamsun. Slik vokste Signe opp med en fraværende mor, og hun forsøker å finne ut av hvorfor det ble som det ble. Moren var forfatter, datteren ble maler, og på noen punkter forstår datteren valgene. Historiens knutepunkt er likevel kanskje det mest interessante: Signe Munch satt på Grini under deler av 2. verdenskrig, og når hun kommer ut, leser hun Hamsuns nekrolog over Hitler. Hamsun, som hun møtte flere ganger som barn og hadde et godt forhold til. Det er smart komponert. Selv om ikke romanen begynner der, er det slik historien nøstes opp.
Røyk og ild
Omdreiningspunktet er Anna Munch, som forlot sin mann fordi han nektet henne å skrive. Men valgene hun tar blir skjebnesvangre for mottakelsen av bøkene hennes. Lønning Aarø tråkker varsomt i denne fortellingen, likevel bærer den en undertekst som sier «ingen røyk uten ild». Hamsun var nok heller ikke noen engel.
Historien veksler mellom Annas historie, Signes historie og diverse brev. Det er Signe som er fortelleren. Annas historie fortelles i tredje person, Signes i første. Det skaper en kjølighet i Annas besettelse av Hamsun, i det brennende livet hun må ha hatt. Det erotiske drivet erstattes av et sterkt ønske om likeverdighet mellom kvinne og mann hos Anna. Var det slik det var?
Hva som drev Anna Munch til å skrive anonyme og uthengende brev, blir aldri helt klart i romanen. Hva hun vil, blir aldri tydelig formulert. Boken etterlater et inntrykk av en sammensatt person som lot valgene hun tok bli uoverstigelige hindre.
LES OGSÅ: Bøkene gir oss mennesker – krigsfilmen holder seg til heltene
Fri og ufri
Det er mye å like med denne boken. Den er godt fortalt og godt dokumentert. Hamsun har alltid vært en mangslungen karakter, og Anna Munch trer frem som en interessant og sterk kvinne. Men mest interessant av de tre er likevel Signe. Krigen har gjort henne livstrøtt, og kapitlene om henne kontrasterer fortellingen om hennes mor og gir den en klangbunn som handler om liv og død.
Anna Munch drømte om et fritt liv, men drømmen gjorde andres liv ufrie. Etter å ha lest boken, blir det lille speilbildet på forsiden bare trist. Først da får speilblikket retning. Kvinnen ser ikke seg selv i øynene, hun ser et annet sted. Hun er ikke lenger snerpete, hurpete eller herpete. Det er det nok noen andre som er.