Anmeldelser

‘Sorgen er som å bli rullet i tjære 
og fjær for livstid’

Ethvert møte, ethvert liv, bærer avskjeden i seg. Forfatteren Julian Barnes elsket sin kone, og mistet henne.

Slik åpner den engelske forfatteren Julian Barnes et kapittel i sin nye bok Livets nivåer: «Du setter sammen to mennesker som ikke har vært satt sammen før. Noen ganger er det som det første forsøket på å binde en ­hydrogenballong til en brannballong: Vil du helst styrte og brenne, eller brenne og styrte? Men noen ganger fungerer det, og noe nytt er skapt og verden er forandret. Og så, på et eller annet tidspunkt, før eller siden, av en eller annen grunn, blir den ene tatt bort. Og det som er tatt bort, er større enn summen av det som fantes. Dette er kanskje ikke matematisk mulig, men det er følelsesmessig mulig».

Altså tapet.

En avskjed. Romanen handler om møtet, forelskelsen, om hverdagen, når man er på samme nivå i livet. Og om avslutningen, det Julian Barnes underfundig kaller «tapet av dybde». Den ruvende dikteren insisterer på at det er en roman han skriver, likevel går det en autentisk, selvbiografisk tråd gjennom romanen: Smerte over tap, den smertefulle atskillelsen. Ut av smerten vokser det alltid noe godt, sier vi gjerne. Det er ikke Julian Barnes sikker på. Han kjenner det ikke sånn. Ikke nå.

Livets nivåer. De som har lest Barnes' Flauberts papegøye eller Verdenshistorien i 10 1/2 kapittel, gjenkjenner Barnes litterære grep: Originaliteten ligger i det vi kan kalle et synsvinkelskifte. Når han vil fortelle noe, forteller han noe annet, en annen historie – før han forteller den «opprinnelige», tanken han har på hjertet. Her – i Livets ­nivåer – er tanken klar: Refleksjonene­ rundt en kjærs død – og fravær. Men først skal vi gjennom ballongferder, livsløgn og forelskelser.

Ballongferdene. Har vi hørt om oberst Fred Burnaby fra den kongelige livgarde og styremedlem i Aeronautisk forbund, som lettet i luftballong fra gassverket i Dover den 23. mars 1882 og landet halvveis mellom Dieppe og Neufchâtel? Neppe. Vi kjenner den fatale teaterkvinnen ­Sarah Bernhardt, men visste vi at hun sammen med kunstelskeren ­Georges Clairin tok av i ballong fra midt i Paris rundt århundreskiftet? Neppe. Og hva skal vi si om Félix Tournachon, som i lett bris steg fra Champ de Mars i Paris 18. oktober 1886, etter å ha blitt ført østover av en storm i sytten timer og krasj­landet ved en jernbanelinje i nærheten av Hann­over? Neppe. Det er heller ikke poenget, hos Barnes er de bare «bilder» på begynnelsen, livets begynnelse, oppstigningen, det første grepet på verden. Etterpå kommer kjærligheten. Og så er det slutt.

Rammes av sorg. Julian Barnes skriver – som sedvanlig – underholdende, vittig, skarpt, især skarpt, til tider svært vittig. Denne gangen også med en sårhet, kall det gjerne sårethet, som har sneket seg inn siden sist. Han vil trenge bak sorgen, bak sine egne reaksjoner, som er høyst alminnelige og av den grunn helt ualminnelige, hver enkelt har sin egen sorg. Når kan du regne med å være «over det»? – spør romanpersonen (alias Barnes): «De som er rammet av sorg, vet det sjelden selv, ettersom tiden med ett er mye mindre målbar enn før. Etter fire år sier noen til meg: «Du ser gladere ut» – som i hvert fall er bedre enn «bedre». De modige legger til: «Har du truffet noen?» Som om det var den åpenbare og nødvendige løsningen. For enkelte utenforstående er det slik, for andre ikke. Enkelte vil «løse» deg i all vennskapelighet; andre holder fast ved paret som ikke lenger finnes, og for dem ville det å «treffe noen» nærmest være en fornærmelse.»

Godt forberedt. Romanen er en roman, i seg selv ingen selvhjelpsbok i «trøst». Men du verden, den er det også. Det siste kapitlet er - femti sider med skarpe selvrefleksjoner, sylkvast blikk på seg selv, usentimentalt. Nå er det ikke slik at sorgen kom overraskende på Barnes (eller hvem nå personen er?), han har sirklet rundt det hele tiden. Allerede for 30 år siden gjorde han forsøk på, i romans form, å forestille seg hvordan det ville være for en mann i sekstiårene å bli enkemann. Han skrev: «Når hun dør blir du ikke overrasket til å begynne med. En del av kjærligheten går ut på å forberede seg på døden. Du føler at din kjærlighet blir bekreftet når hun dør. Du har oppfattet det riktig. Dette er en del av det hele.»

Forberede seg. Og fortsetter: «Etterpå kommer galskapen. Dernest ensomheten: ikke den iøynefallende ensomheten du hadde regnet med, ikke enkemannsstandens ­interessante martyrium, bare ensomheten. Du venter noe henimot geologisk – svimmelhet i et skrånende juv – men det er ikke slik, det er bare en elendighetsfølelse like regelmessig som en jobb ... (folk sier) du vil komme over det ... Og du kommer faktisk over det, det er sant. Men du kommer ikke over det som når et tog kommer ut av en tunnel og raser videre over The Downs, inn i solskinnet og tar den raske, skranglende nedstigningen til Kanalen; du kommer over det som når en måke kommer ut av oljesølet. Du er rullet i tjære og fjær for livstid».

Godt forberedt, altså. Men ingen kan forbrede seg, for alle tap er «annerledes».

Ustabile sannheter. Julian Barnes er ikke kjent for å se seg tilbake, tvert imot er bøkene hans preget av vår intellektuelle plikt til å underkaste oss moderniteten og forkaste enhver lengsel etter «det originale», det «opprinnelige», som det misvisende kalles. Fordi det er en løgn. Her, i denne boken, svaier han ørlite grann, han kjenner på det som «var» også. Mens vi minnes beskrivelsen av marken som spiser seg gjennom treet i ­Noahs ark (i Verdenshistorien i 10 1/2 kapittel).

Romanene handler om tilværelsens og identitetens svake konturer, én gang viskes alt ut. Nå, etter en ny erfaring, har han det som når han har kjøpt seg ny bil, som han sier: Akkurat som du da plutselig ser mange bilder av samme sort, får du nå øye på alle enkemennene. De er overalt. Det gjør det ikke det spor enklere. I en liten roman (130 sider) på Julian Barnes-nivå.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser