Anmeldelser

Da Gud begynte å snakke som oss

Lyriker Gunnar Wærness er begeistret over Moseboken slik den omsider er blitt.

I fjor var jeg langt inne i Russland, i republikken Tsjuvasjia, delvis i embeds medfør, for å hilse på venner. Sammen leide vi en buss for å besøke graven til den mange ganger nobelprisnominerte poeten Gennadij Ajgi (1934-2006), en poet hvis dikt jeg har arbeidet mye med, og hvis søster Eva Lisina jeg har blitt kjent med i årenes løp.

Eva Lisina har egenhendig oversatt Bibelen til sitt tyrkiskættede morsmål tsjuvasjisk, arbeidet ble avsluttet i 2009. I bussen hadde Eva med seg to bibler i en plastpose, de skulle gis til biblioteket og barneskolen der hun og broren hadde gått på førti- og femtitallet. Byen heter Sjajmurzino, alle kaller den Sinjal, det er knapt den synes på kartet.

AVSTEMNING: Kommer du til å kjøpe den nye Bibelen?

Kysset Bibelen. Ved ankomst ble vi møtt av samtlige elever på trappen, alle i finstasen, og før jeg visste ordet av det, sto rektoren med den nye Bibelen i begge hender: han bukket for boken, kysset den og gråt. Vaktmesteren på skolen sto ved siden av med hodet bøyd. Da så jeg at alle sto med samlede hender og blanke blikk, i all stillferdighet tok det lang tid før jeg forsto hva jeg var vitne til: et folk som så Bibelen på sitt eget språk for første gang.

Det måtte tydeligvis en skandinav til for å ikke umiddelbart gripe høytiden i øyeblikket: plutselig var det over, og vi gikk inn i bussen igjen. Jeg vil nevne det, apropos utgivelsen av Bibel 2011: En gang opplevde også nordmenn dette øyeblikket ute på holmer og skjær, og høytiden i dette har forlengst blitt innarbeidet i vår selvbevissthet. Bibel 2011 er således et resultat av mange gunstige betingelser, og vi får dermed stille store krav til den.

Bibelen er mange bibler: vår fremste klassiske tekst, dertil spredt til alle verdenshjørner. Et språks standardbibel bør ta så mange hensyn som mulig – med en kompromisstynget tekst som konstant risiko. I motsatt fall kunne vi fått enøyde oversettelser: poeten som ofrer mening for vellyd og rytmikk, polemikeren som presser alle tvetydigheter for å kullkaste gamle sannheter, tradisjonalistene sier at man ikke skal «tolke», men «bare oversette det som står der», de saktmodige vil forenkle det «gammeldagse språket» osv.

Luthers kulturrevolusjon. Disse ytterpunktene representerer verdensbilder, men de kaller det «språk» – når vi sier «språk», er vi ofte mer ideologiske enn vi liker å tro. Det er nok å tenke over at språkvitenskapen oppsto og utviklet seg innenfor kirken i mange århundrer før de ble til den spesialiserte akademiske disiplinen den er i dag, og at samme kirke har vært den sentrale aktøren i størsteparten av vår tidligere politiske historie.

Deretter legger man til at denne boken har lært vår befolkning å lese, våre forfatterne å skrive, den har formet vårt verdensbilde. Så hvordan kan vi unngå å bli ideologiske? I Norge skylder vi mye av vårt språksyn til Luther. Vi kaller ham teolog og reformator, langt sjeldnere oversetter. Hans tyskspråklige bibel hadde ingen poetisk agenda, men en eksplisitt politisk: gjennom å gjøre bibelen tilgjengelig på folkets eget språk, skulle kirkens makt forminskes og den enkelte troende skulle selv avklare sitt gudsforhold i et direkte møte med det åpenbarte ordet. Derav ordspråket «Sola Scriptura» – gjennom skriften alene. Luther satte i gang en kulturrevolusjon med denne oversettelsen. Og det er sluttproduktet av denne prosessen vi nå skal bedømme: boken som gav oss et land å sitte i, et språk å uttrykke oss på, og hvis oversettelse satte i gang en ansvarliggjøringsprosess av enkeltindividet som pågår enn i dag.

Ikke pynt. Det er i kraft av å være poet og poesioversetter jeg skal bedømme hvorvidt Bibel 2011 klarer å oppfylle sin egen formålsparagraf, og jeg har derfor valgt å fokusere boken i Bibelen jeg kjenner best, nemlig 1. Mosebok. Gjennom faglitteraturen har jeg forstått at Det gamle testamentet har mange stildrag som går forut for vår egen litteraturhistories begynnelse. Uansett om man vil se Det gamle testamentet som historisk dokument, jødisk krønike, litterær klassiker eller hellig tekst, så er dens form poetisk – poesi definert som et språk i språkene, der skjønnhet og sannhet betinger hverandre.

I poesien presses språkets uttrykksmuligheter, ikke bare for å beskrive verden, men for å utvide vår opplevelse av den. Denne poesien er ikke pynt eller tilsløring, dens knapphet og bokstavelighet går forut for den trykte boken slik vi kjenner den i dag. Skrivesaker var dengangen for de få. Informasjon som skulle vandre mellom generasjonene fikk derfor huskes, og derfor fikk det ha enkelhet og avrundethet; det klumpete, omstendelige og formløse var dømt til glemsel innen generasjonen var omme. Det aller viktigste hogde man i stein, hvilket tar tid: derav knappheten i de ti bud.

Med glede. Mangetydighet ble foretrukket framfor tvetydighet, og ja, det er en viktig forskjell. Den bibelske poesien blir derfor radikalt annerledes enn vår samtids kunstpoesi. Bibelsk poesi innfrir et langt større antall sjangerfunksjoner, samt fungerer som lovsamling, legebok, slektstre og kalender: den er utkast til en statsform og en verdensordning. En Mosebok blir seg ikke lik om den utstyres med løse, ordrike rytmer og blomstrende stil. Den må være bastant i rytmikken og konkret i sin figurasjon.

Så det er med glede jeg kan si at Første Mosebok har funnet en stilistisk ekvivalent til ovenstående beskrivelse av formen, selv om oversettelsen selvfølgelig har måttet ofre noe. Mosebøkene er bl. a. karakterisert av en spesiell type ordlek som binder sammen elementer i teksten gjennom at bokstaver legges til eller trekkes fra grunnordene.

F. eks: 'adam er mennesket, 'adamah er jorden som Gud knar mennesket opp av. Slangens list – 'arum, er et ekko av menneskenes nakenhet'arumim. På denne måten opprettes meningsforbindelser mellom elementer som formelt og tematisk ligger langt fra hverandre, og gir originalteksten en påfallende meningsopprettende overflateaktivitet, umulig å adskille det fra tekstens «dypere» mening.

Smertefulle valg. Det er fullt av slike koblinger. Det er selvfølgelig altfor lett å kritisere oversettelsen for å la dette ligge. Hvor langt hadde ikke oversetteren måtte presse meningen for å gjengi selv en skygge av dem? Skulle man lage en oversettelse med hensikt å redde dette, skulle resultatet bli smått absurd, og svært polemisk. Det nødvendige og smertefulle stilistiske valget som her har blitt tatt, blir forsont i Bibel 2011 gjennom at et lite utvalg av de mest sentrale ordspillene har fått en kort utlegning blant kryssreferansene nederst på hver side. Et uttømmende noteapparat, som gjør Robert Alters oversettelse av Mosebøkene The five books of Moses til en så meningsomstyrtende lesning, ville stå i fare for å gjøre hovedteksten til gjest i eget hus, og kommer til å tynge en standardutgave unødig.

De av oss som blir inspirert av originalens flertydighet kan vel få drømme om en fremtidig gjennomkommentert utgave av bibel 2011, der hebraistene kan få utbre seg i lengre etymologiske og teoretiske utlegninger. Dette vil i sin tur kanskje gjøre hobbylingvister av en større skare norske bibellesere, slik Luthers bibel forvandlet Nord-Europa til en befolkning av hobbyteologer – med alt hva det måtte presse fram av nytenkning. Dette overlater jeg til bibelselskapet å avgjøre. Nå lar meg heller begeistre over Moseboken slik den omsider har blitt.

Lyriker Gunnar Wærness har utgitt fire lyrikksamlinger. Han mottok Tarjei Vesaas' debutantpris i 1999.

Les mer om mer disse temaene:

Gunnar Wærness

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser