Sansen for Nansen

Å, vi får aldri nok. Polarlitteraturen går rett til hjertet på det norske folk. Ulveskinnspels, vadmelsanorakker, skaller med sennegress – kom med det! De fleste av oss har aldri rørt et hundespann eller sett en isbjørn. Men i tanken er vi med. Skuende ut over hvite, endeløse flater av arktisk natur. Mens den skarpe luften river oss i neseborene, borer vi stangen ned i isen og folder ut det norske flagget. På mange måter kan vi si at landet vårt er bygget på suksessen i nordområdene. Det viste at vi kunne stå på egne bein. Kanskje hadde vi fortsatt vært under Sverige hvis ikke en håndfull av oss var gode til å fryse?

Verdensstjerne. Det er høytid for polarentusiaster for tiden. I dag er det 150 år siden Fridtjof Nansen ble født. 14. desember er det 100 år siden Roald Amundsen nådde Sørpolen. To biografier om førstnevnte, samt en samling tekster i utvalg, er allerede ute, og har ulike tilnærminger til kanskje Norges fremste verdensstjerne gjennom tidene.

Carl Emil Vogts «Fridtjof Nansen – Mannen og verden» har et tradisjonelt, biografisk utgangspunkt. Her følger vi Nansen fra vugge til grav. Vi får et godt innblikk i skituren over Grønland og «Fram»-ekspedisjonen med det påfølgende framstøtet mot Nordpolen. Språket er sobert og effektivt, til tider hadde det gjort seg med en litt bredere fargepalett.

Samtidig følger vi hvordan mannen i den helsebringende ulldressen vokste ut av rollen som polar villbass og inn i en rolle som sosialt ansvarlig verdensborger. Både i et Norge som prøvde sine første, vaklende skritt på egenhånd, og ute i verden der han arbeidet for krigsfanger, sultofre og flyktninger. Vogt får godt fram at historien om Nansen også er historien om verden rundt århundreskiftet. Mannen spilte en sentral rolle i det meste som skjedde på den tiden.

Indre reise. Til tross for det enorme omfanget av humanitære og politiske hendelser Nansen engasjerer seg i, gjør det aller mest inntrykk å følge den indre reisen til nordmannen. Om hvordan han går fra å være en ung gutt med et oppblåst selvbilde som legger ut på drastiske ekspedisjonsturer for å trenge seg inn i de øvre klasser, til å nærmest bli en samaritan som reiser på andre klasse på toget fra Kristiania til Berlin for å spare et beløp «som tilsvarte fem menneskeliv» i sultrammede Russland. Talende er det også hvordan han i sin ungdom dyrker Ibsens Brand-skikkelse (Intet eller alt!). På sine siste dager leser han Dostojevskij og lengter mot å bli som fyrst Mysjkin eller munken Aljosja, begge nestekjærlige og helgenaktige skikkelser. Å plassere Nansen i skjæringspunktet mellom Brand og Mysjkin er et godt redskap for å begripe mer av denne kompliserte mannen.

Johansen. Harald Dag Jølle går i «Nansen – Oppdageren» dypere inn i Nansen som ekspedisjonsleder og vitenskapsmann. Boka er den første av to bind. Her møter vi forskeren Nansen, og følger han fram til noen år etter unionsoppløsningen med Sverige.

Til tross for et mer fargelagt språk, er «Oppdageren» noe å tyngre å lese med sin vekt på detaljer fra flere vitenskapelige grener. Samtidig gir Jølle et viktig bidrag til å vise at Nansen var mer enn is og nødhjelp – han var også trygt faglig forankret.

Begge biografene tar for seg en av norsk polarhistories mest skammelige kapitler: Behandlingen av Hjalmar Johansen. Nansen hadde neppe kommet så langt nord som 86°14', og han hadde i alle fall ikke kommet seg levende hjem igjen, hvis det ikke var for den helstøpte Johansen. Likevel glemte Nansen fort vennen fra den lavere samfunnsklassen da han kom hjem. Johansen tok dette tungt. Etter å ha blitt beskyldt for mytteri på Amundsens ekspedisjon til Sørpolen fordi han åpent kritiserte sjefen, var det over for Johansen. I 1913 tok han sitt eget liv i Solliparken i Oslo.

Det er derfor godt å lese Nansens egen minnetekst «Hjalmar Johansen. Noen sprette minner» i Kagge-boka «Eventyrlyst». Her gir Nansen en skikkelig oppreisning til «den djerve, staute karen, god kammerat, trofast venn (...) en sjel hvori det ikke fanntes svik».

Det ligger flere ødelagte liv i det islagte kjølvannet etter norske polarekspedisjoner. Det er viktig å huske på når vi leser heltehistoriene.

Eget språk. Kagge Forlag har valgt en litt annen retning med sin «Eventyrlyst». Her er det Nansen selv som får komme til orde, og boka er et utvalg taler, beretninger og artikler fra 1884 til 1929. Det store tidsspennet gjør det til en variert lesning. De første tekstene er nasjonalromantiske skildringer av små og store ekspedisjoner. Spesielt morsomt er gjengivelsen av dialektene han møter underveis: «Bikkju vilde han inkji bruke paa bjødn, dei bare skræmte'n dei». Men det er også tyngre innslag, som for eksempel «Videnskap og moral», der Nansen argumenterer for religiøse og etiske ideer er avhengige av vitenskapens utvikling. Hans eget livssyn kommer godt fram når han til slutt siterer 1600-tallspoeten John Fletcher: «A man is his own star. Our acts our angels are. For good or ill.»

Det er stort å lese Nansens eget, helt særegne språk og stemme. Til tider overgår Nansens egne skildringer lett biografiene som er laget om han i ettertid. Samtidig viser biografiene viktige sider av Nansen som han neppe hadde et stort behov for å framheve selv. Sett under ett utfyller disse tre bøkene hverandre, og gir oss et stort bilde av en stor mann.

Andre bøker anmeldt i papiravisen mandag 10. oktober:

Harald Rosenløw Eeg: Gyldig fravær (Aschehoug)

Liv Heløe: Før det ringer og Når du får tenkt deg om (Transit)