Verdens upålitelighet

Vi er i et slags billedbokunivers, en dyster tegneserie med figurer som går inn og ut av de 19 «stripene» stykket består av. En glassvegg deler Amfiscenen på langs, fargespill og scenebilder er utsøkte, mens et kobbel av sære, skrudde og skadeskutte figurer utfyller bildet. De ser ut som levende døde, som de kanskje også er.

Gud i en pose. Det er en slags handling. To illegale innvandrere ankommer en kystby, og det første de møter er en kvinne i ferd med å drukne seg. Mens Elisio (Biniam Yhidego), vil redde henne, frykter vennen Fadoul (David Allen) politiet, og hindrer ham. I etterkant blir Elisio søvnløs, mens Fadoul vandrer videre, finner Gud i en pose (forkledd som en mengde tusen Euro), og møter kjærligheten gjennom den blinde nakendanseren Absolutt (Ulrikke Hansen Døvigen).

Fru Fåttnok og fru Sukker. Ellers er det Fru Fåttnok (Liv Bernhoft Osa), en mystisk dame som vil sone et mord som ikke er begått, av sønnen som aldri ble født. Det er diabetikeren fru Sukker (Anne Marie Ottersen) som helst vil sette fyr på hele sulamitten; det vil si verden. Og det er datteren hennes Rosa (Marte Engebrigtsen), som kanskje har tatt livet av seg, og ihvertfall er som død for sin ektemann, begravelsesagenten Franz (Hermann Sabado). Det er den rasende intellektuelle Ella (Anneke von der Lippe) som står fast i arbeidet med sitt hovedverk «Verdens upålitelighet», og hennes godmodige mann Helmut (Trond Brænne), som lager smykker og ellers ikke mæler et ord. Det er ekteparet (Erland Bakker og Pia Tjelta) som hopper i døden fra Selvmordsblokka, og det er øvrige innslag om blod, død og forferdelse, sett og kommentert av kollektivet.

Orden i kaos. Gjennom det hele vandrer en liten gutt, på premieren spilt av Timian Tøstie Dawson. Med sprø stemme synger han Didos klage av Purcell og Kyrie av Arvo Pärt. Som en stillferdig, god ånd holder han orden i kaos, angir episodene, og styrer det lille dokketeateret som er overført til bakveggen via en prosjektør. Er det han som har gitt stykket navn? Det finnes andre lysglimt: Fru Fåttnok som får en å være mor for, Absulutt og Fadoul som muligens finner lykken sammen.

Regien blir alt. Forestillingen imponerer. Likevel sitter jeg igjen med en opplevelse av avstand. Det finurlige og kompliserte regiapparatet står i fare for å hindre kommunikasjonen i stedet for å formidle et innhold. Regien blir budskapet, mens utfordringene i teksten ikke når oss gjennom glassveggen.

Les anmeldelsen av Nationaltheatrets oppsetning Trær som faller i papiravisen 24. januar.