Roth om rot og elendighet

Hvermannhandler om hvermann. Den handler om alle, den handler om det for Philiph Roth skremmende forfallet som etter hvert skjer. Om nostalgi, anger (kanskje), sykdom, død. Det er ikke til å holde ut. «Høy alder er ikke en kamp, det er en massakre», leser vi. Når hovedpersonen tenker tilbake på brutte ekteskap, egoisme, barna som forsvant, driftene, når han ser tilbake på sitt liv, som nå består av en ganske ensom pensjonists tilværelse og noen malerkurser han holder i ny og ne, er det dette han står igjen med tre ekteskap og en død.

Umulig.
Han ser tilbake på ekteskapene, på denne villmarken av -havarerte samvær og er egentlig overbevist om at livslang kjærlighet er ganske umulig. Sårt å si det, men likevel. Han tenker på de uskyldige barna, som led seg gjennom tapene av far. Han ser i det hele tatt smerten. Og da er det ikke i lys av sex denne gangen, men i lys av døden. Mens Roth en av de mest rakryggede av tidens forfattere: skarp, klar, nesten -arrogant vanligvis liker helter, skaper han nå en anti helt. Jøden Roths anti helt er gudløs og navnløs, han er allerede død og snart begravet når vi møter han. Noen forhutlete arbeidskammerater, en tidligere kone som har hatt slag og to bitre sønner fra første ekteskap og en datter fra det andre, står rundt båren på en ustelt jødisk kirke-gård. Barna er de første til å kaste jord på kista.

Levende og død.
Da de sørgende har forlatt kirkegården, begynner Roths Hvermann å konfrontere, ikke Gud, men sine lesere, og strekker seg etter forståelse, kanskje også nåde. Han ser livet gjennom den omvendte delen av kikkerten, alt fortoner seg ganske langt borte. Gud har han forkastet, egentlig menneskene også, hvertfall alle illusjoner om meningen med noe som helst. Han vil egentlig dø. Men er ganske levende. Og som sagt, død.