Kultur

Mener prestene preker for mye om følelser

RETORIKK: Prester undervurderer sitt publikum, og holder for patosfylte prekener, mener prekenlærer Sivert Angel.

– Det trengs formbevissthet. Det tror jeg prestene lett glemmer. De tror de kan berøre mennesker direkte, ved å gi et vitnesbyrd, eller si at «Gud er god» og «Jesus frelser», sier Sivert Angel.

Han er professor ved Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo, og den som lærer fremtidens prester å preke. Men nå tar han selvkritikk på vegne av både prekenopplæringen og kirkesamfunnet han tilhører, Den norske kirke.

Angel mener norske prester preker for patosfylt, og for lett undervurderer sitt publikum. I et innlegg som kommer på trykk i Vårt Land oppfordrer Angel kollegene til å legge seg på en mer nøktern stil – kalt lavstil. Og han kommer med en sterk oppfordring:

Emosjoner, og det å formidle religiøse opplevelser direkte, bør ikke ha noen plass i Den norske kirkes hovedgudstjeneste.

Predikanten har ingen hemmelig innsikt i Guds veier. Han har samme utgangspunkt som alle andre.

—  Sivert Angel

Blir som en appell

– Hva er det du mener at skjer i dag?

– Jeg tror mange prester antar de har et publikum som ikke er så glade i Bibelen, og de blir redde for å ikke treffe dem. Derfor prøver de å snakke direkte til følelsene, ved å fortelle om hva de selv tror og føler. Eller de postulerer ting om tro, som at man vet at Gud er kjærlighet, eller at Gud vil ditt og datt. Man tror man kan frakte dette budskapet over i tilhørerens hjerte i kraft av egen person, sier Angel, og legger til:

– Men det fungerer ikke. Det blir ikke mer enn en appell.

---

Prekendebatten

  • Hva er god preken? Hva må prestene gjøre mer og mindre av? Debatten går i Vårt Land etter artikkelen «Fem tips til ei betre preike» av kulturredaktør Lars Petter Sveen.
  • Nå ber Sivert Angel prestene om å bli mer nøkterne når de peker. Angel er prekenlærer ved Universitetet i Oslo.

---

Han sier et eksempel på en patospreken, er en julepreken der presten antar at kirkegjengerne ikke er så interessert i bibeltekstene. I stedet bestemmer presten seg for å fokusere på julefølelsen, ved snakke om julekos og julemiddager.

– Det kan folk få et annet sted. Det er ikke derfor de velger å gå i kirken den dagen.

– Fordummende

Synspunktet er basert på egne observasjoner som forsker og kirkegjenger. Angel viser også til en undersøkelse som han og Elisabeth Tveito Johansen gjorde i 2017, der de gransket prekener som tematiserte flyktningekrisen.

– Der kom det fram en mer heroisk stil. Det vil si at man ikke undrer seg så mye over hva teksten betyr, men man postulerer at det som skjer i bibelteksten sammenfaller med situasjonen dag, og gir en entydig føring for hvordan man skal handle nå. Man taler til følelsen og moralen direkte, og benytter seg av et høystemt billedspråk.

– Hvorfor er det problematisk?

– Hvis man ikke dveler mer ved å utlegge tekstene, kan det avstandsløst. Presten risikerer å fremstille det som et én-til-én forhold mellom den guddommelig historien og det som skjer i dag. Det er etter mitt skjønn fordummende.

– Er prestene for blyge med tanke på egen kompetanse?

– Ja, de er det. Det er økt interesse for kristen teologi i dag, blant gudstjenestegjengere som er bevisste og kritiske. Og prekenen er en anledning til å vise at kirken har noe å komme med.

Gjennomsiktig tolkning

Angel understreker at prester i Den norske kirke må beherske ulike forkynnelsessjangre – fra minneord i begravelser til konfirmantandakter. Men han mener søndagsgudstjenesten stiller noen egne krav til forkynnelsen: Prekenen hører til i et forløp, med liturgiske ledd og salmer bygget rundt bibeltekster og gamle kristne bønner. Den etterfølger tekstlesninger, fra de eldste bibelske tekstene og fram til evangelietekstene, og prestens jobb er å åpne disse tekstene, sier Angel.

– Den som lager en skrekkfilm, vet man må bruke to timer på å klare å skremme. Fordi det tar tid på å bygge opp dramaturgien. Det samme må den som vil gi håp tenke på. Men hvis presten bruker prekenen til å snakke om seg selv eller hva han mener om politikk i dag, så brytes den dramatiske kurven i gudstjenesten, sier Angel.

Sivert Angel. TF. Teologisk fakultet, UIO.

Dype røtter

Tekstlesningene i Den norske kirke er ikke tilfeldige, men bygger på det gamle perikopesystemet som har røtter fra oldkirken. Det betyr at tekstene på de ulike søndagene har en innbyrdes sammenheng. De er strukturert rundt Jesu liv. Gudstjenenste blir på den måten et sted for å leve seg inn i Jesu liv, sier Angel.

– Kan det ikke da være virkningsfullt hvis presten deler hva dette betyr i eget liv?

– Jo. Å si at tekstene har noe med våre liv å gjøre, er kjempeviktig. Men predikanten har ingen hemmelig innsikt i Guds veier. Han har samme utgangspunkt som alle andre. Hans autoritet hviler ikke på at han er from, god, eller har lang utdannelse, men at han klarer å utlegge tekstene på en måte som folk har tillit til. Og det krever en transparent fortolkning, sier Angel.

– Kan trenden som du peker på, handle om påvirkning fra karismatisk tradisjon, der predikanten gjerne tar utgangspunkt i bestemte tema?

– Det kan godt være. I endel karismatiske menigheter er det nok større vekt på å dele tro, og at pastoren ses på som den som skal uttrykke troen mest tydelig. Han eller hun gir undervisning om mange ting i livet, fra familieliv til penger. Det gir en litt annen inngang til hva en preken er enn hva du finner i Den norske kirke.

Sensitivt

Angels innlegg er et svar på kulturredaktør Lars Petter Sveens kommentar «Fem tips til ei betre preike» i denne avisa. Prekenlæreren synes Sveens kommentar var viktig, og sier veien til en god preken går gjennom det konkrete arbeidet med litterære uttrykk. Det holder ikke å vente på inspirasjon:

– Jeg tror Sveen har rett i at man tenker for lite litterært om prekenen. Men gjennom det litt nitide arbeidet med å løse enn sjanger, kan det plutselig dukke opp noe som oppleves spennende og viktig – og av og til følelsen av at det virkelig tar fyr.

– Tror du mange prester sliter med prekenskam, at de er redde for ikke å strekke til?

– Det var interessent å se Torstein Nordal sitt svar til Sveen, der han ga råd til kirkegjengerne om hva de kunne gjøre. Det handlet om slikt som å avlaste presten, og å ikke kritisere presten etter gudstjenesten. Det er tydeligvis noe sensitivt der. Men det har også vært tider hvor det har vært kamp om prekestolen. Det er den andre siden av saken, og det vitner om at det er noe litt stort ved det å preke.

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Mer fra: Kultur