Kultur

– Barnelitteraturen tør mer

FORSKNING: Tidligere skulle barne- og ungdomsbøker beskytte barn fra ondskap. Nå skal barna i stedet eksponeres, viser ny forskning.

– Barnelitteraturen tør mer. Den har større tiltro til den unge leserens evne til å håndtere etisk og estetisk kompleksitet.

Det sier Kjersti L. Mørk, som jobber på Norsk barnebokinstitutt. Før jul forsvarte hun sin doktorgrad, der hun undersøker hvordan ondskap skildres i barnelitteraturen.

Vi kan ikke lenger kan skjerme barna for kunnskap om det vonde og vanskelige

—  Kjersti L. Mørk

---

Dette er bøkene Mørk har undersøkt

  • Sinna Mann – Gro Dahles bestselger fra 2003 om en gutt som har en voldelig far. Boken er illustrert av Svein Nyhus, og er blitt utgangspunkt for teater, film og en operaforestilling.
  • Dødslekene (The Hunger Games) – Triologi av dystopiske romaner fra 2008-2010 skrevet av amerikanske Suzanne Collins. I et fremtidssamfunn tvinges tenåringer årlig til å delta i en konkurranse som bare vinneren slipper levende fra. I år slippes andre bind av bøkene som forteller historien forut for hendelsene i The Hunger Games.
  • Gutten i den stripete pysjamasen – Roman av irske John Boyne fra 2006, som siden er blitt filmatisert. Boken forteller om Bruno, sønnen til en tysk offiser som jobber ved en konsentrasjonsleir i Polen. Der møter Bruno den jødiske gutten Shmuel, som befinner seg på den andre siden av gjerdet.

---

I doktorgraden har hun undersøkt tre verk: Gro Dahles Sinna Mann, serien Dødslekene av Suzanne Collins og Gutten i den stripete pysjamasen av John Boyne.

– Selv om verkene er forskjellige, og de forteller om ulik kontekst, så har de alle skildringer av overgrep og ondskap. Det er skildret fra barnets perspektiv, til en ung leser, sier Mørk.

Kjersti L. Mørk har forsket på ondskap i barnelitteraturen. Barnebokinstituttet.

Kids hypotese

Mørk drøfter i sin avhandling den hypotesen som litteraturforskeren Kenneth Kidd fremmet i 2005. Han argumenterte for at barnelitteraturen har gjennomgått et perspektivskifte: Målet for forfatterne synes ikke lenger å være at bøkene skal beskytte de unge leserne, men tvert imot å eksponere dem for ondskap.

Mørk undersøker de tre nevnte verkene i lys av denne teorien. Hun ser blant annet på hvilke virkemidler forfatterne bruker for å skildre ondskap.

Barnet blir «vekkelsesfigur»

Alle de tre bøkene har en hovedperson som utsettes for overgrep og ondskap, forklarer Mørk, og sier dette er et uskyldig barn, som fremstår som en slags «vekkelsesfigur».

– Målet med lesingen er å fjerne barneleserens uskyld.

Men bøkene har også en leser, som er et barn eller en ungdom. Men når det gjelder leseren, er det annet barnesyn som kommer fram: Nemlig at barnet blir sett på som kunnskapsrikt og kompetent til å håndtere de etiske dilemmaene det blir presentert for.

Mørk mener bøkene på denne måten viser fram et paradoks som også preger synet på barnet i vår tid:

– Det er disse spørsmålene vi baler med i dag: Skal vi beskytte barnet, eller skal vi eksponere det for ting som det kanskje vil møte senere i livet?

Kjersti L. Mørk har forsket på ondskap i barnelitteraturen.

Fant det samme i nyere litteratur

Tematisk og sjangermessig er det spenn i bøkene som Mørk har undersøkt. Dødslekene er science fiction/eventyr. Sinna mann en sosialrealistisk skildring. Gutten i den stripete pysjamasen tematiserer holocaust.

Når Mørk sier bøkene skildrer ondskap, bruker hun en definisjon som legger vekt på handling:

– Da er målet med handlingen å påføre andre smerte eller lidelse. Slik har jeg forsøkt å fange opp bredden i tekstene, som jo har veldig forskjellige uttrykk for ondskap.

De tre bøkene er fra starten av 2000-tallet. I prøveforelesningen ble imidlertid Mørk utfordret til å undersøke nyere litteratur for barn og unge. Hun undersøkte 25 bøker fra 2018 og fremover, og fant lignende trekk.

Å gi form til de vonde

– Skiller den skandinaviske litteraturen seg ut i måten de behandler vanskelige tema for barn og unge?

– Jeg tror du er inne på noe. Mange av de skandinaviske bildebøkene er med på å utfordre grensene for hva man kan fortelle og hvordan man kan fortelle. Og Rasmus Bregnehøis Den nordiske børnebog er nettopp en ironisk kommentar til disse tunge, mørke traumatiske temaene som behandles i nordisk litteratur, sier Mørk, og legger til:

– Men for ikke å ta munnen full, er det mye vestlig barnelitteratur som tar tak i vanskelige problemstillinger og presenterer dette for barna. Jeg tror det handler om «den tapte barndom»: At vi ikke lenger kan skjerme barna for kunnskap om det vonde og vanskelige. Da handler det mer om å gi det form, og forberede dem på livet og virkeligheten.

Sier vi at barnet er et komplett individ, kan vi gi det all frihet. Sier vi derimot at det er uskyldig, må vi ta fra det nettbrettet.

—  Kjersti L. Mørk

Det uforståelige barnet

– Hvordan tidfester du dette skiftet i synet på barn?

– Kid lanserte sin teori i 2005. Jeg vil nok si at vi snakker om en utvikling, og ikke et voldsomt skifte. Der kunsten, samfunnet, teknologien alle bidrar, og er avhengig av hverandre.

– Det å bruke «det uskyldige barnet» som virkemiddel for å fjerne uskyld. Hvor lenge kan det fungere?

– Det er her vi står i spagaten. Dette paradokset viser egentlig til det uforståelige ved barnet, det som kanskje forstyrrer oss litt. For barnet lander ikke pent og pyntelig verken i den ene eller den andre kategorien. Sier vi at barnet er et komplett individ, kan vi gi det all frihet. Sier vi derimot at det er uskyldig, må vi ta fra det nettbrettet. Men barnelitteraturen er et godt sted for å utforske hva et barn er. For det er ikke slik at samfunnet har gitt en ferdig definisjon, men også litteraturen er med på å åpne rommet for hva det vil si å være et barn.

Kjersti L. Mørk har forsket på ondskap i barnelitteraturen.

Møtte reaksjoner

Både Sinna mann og Gutten i den stripete pysjamasen vekket reaksjoner da de kom. Diskusjonene handlet om litt ulike ting, forteller kritiker og forfatter Guri Fjeldberg.

Den internasjonale diskusjon om Gutten i den stripete pysjamasen dreide seg om at Boynes fremstilling av holocaust underslo at barn stort sett ble gasset i hjel når de ankom leirene. Diskusjonen om Sinna mann handlet på sin side om når og hvordan man skulle fortelle om vold i hjemmet

– Oppdragelse handler om å balansere to hensyn: Å gjøre det trygt for barnet, og samtidig forberede det på å leve et selvstendig liv ute i samfunnet. Når skal vi realitetsorientere barn om vilkårene der ute?

– Nytt syn på håp

Fjeldberg er enig i at det har skjedd et skifte i hvordan man forteller om vanskelige ting. Men hun tror også at det har skjedd en redefinering av håpet:

– Det er veldig vanlig i barnelitteraturen at barnet ikke skal utsettes for større vanskeligheter enn at det kan finne en vei ut. Den definisjonen på håp som jeg selv har gått over til, går ut på at leseren må kunne oppdage at hvis en av karakteren hadde oppført seg annerledes, så ville det blitt et bedre utfall, sier Fjeldberg.

Hun sier dette også gjør det mulig å finne spor av håp i en bok som Nattskift i nekropolis fra 2019. Her skriver Bjørn Ingvaldsen om omsorgssvikt og et barn som ser selvmord som eneste løsning.

– Skal det være håp her, må man se at han ikke ville tatt sitt eget liv hvis faren hadde gjort ting annerledes, sier Fjeldberg.

Mer vold, mindre seksualitet

At litteraturen trenger «det uskyldige barnet» som karakter, slik Mørk skriver om, skaper nok et paradoks, mener Fjeldberg:

– Vi ser en bevegelse i populærkulturen der grensene for fremstillinger av vold utvides. Samtidig flytter grensene for sex seg den andre veien. Det finnes i dag få bøker som tar opp at også barn har en seksualitet. Jeg tror det handler om at vi er blitt flinkere til å tematisere overgrep, men for å plassere all skyld hos overgriperen, må vi definere barnet som uskyldige, og dermed fratar vi dem seksualiteten.




Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Mer fra: Kultur