«Dette her kan ikke jeg påberope meg.»
Slik hadde Siv Romsdal alltid tenkt om den samiske arven. Det var ingen hemmelighet at familien hennes var sjøsamisk, men ingen hadde båret kofte siden oldeforeldrene gjorde det. Selv hadde hun verken lært språket, eller tradisjonene. Hun følte derfor at hun ikke var berettiget til å si at hun var samisk.
Men Romsdal var glad i å strikke, og hun begynte å eksperimentere med å designe gensere inspirert av samisk kultur.
– Og da jeg begynte å lese om fornorskningen og hvordan andre i en lignende situasjon følte det, så skjønte jeg at også jeg kunne ta eierskap til det på min måte, sier Romsdal.
Hun åpner boken hun nettopp har gitt ut: Sápmi strikk er mye mer enn en vanlig håndverksbok. Boken er spekket med historier og legender, og viser at også strikkemønstre har et opphav:
– Man må bare gjøre det samiske til sitt eget. Så det er egentlig det jeg gjør nå. Men det er masse her... dette er jo bare overflaten! utbryter den ferske forfatteren.
Votter fra graven
Det er mye vi ikke vet om strikkingens historie, men det er faktisk et ganske nytt fenomen at folk bruker håndstrikkede gensere. De dukker opp etter trikotasjeindustriens fremvekst, og etter at Norge på 1900-tallet ble et friluftsland. Det er derfor først i mellomkrigstiden at strikkeplagg ble del av nordmenns daglige påkledning, ifølge håndverkshistoriker Ingun Klep.
Også i Sápmi sverget man til plagg av vevde stoffer og vadmel. Her finnes heller ingen lang tradisjon for strikkede sokker. Snarere var det vanlig å bruke sennagress i skoene. Og likevel er det ikke så sikkert at strikking var et håndverk som kommer sørfra.
For et mønster som gjengis i den nye boken, er nemlig en replika av et par votter i strukturstrikk som ble funnet i en grav under Jukkasjärvi kirke i Lappland, i Nord-Sverige.
Kirken ble bygget i 1606, og fram til 1784 var det vanlig at døde ble gravlagt under kirkegulvet. Da kirken skulle renoveres på 1900-tallet, fant man derfor minst fire lag med kister under kirken. Noen av kistene ble åpnet, og det viste seg at både kropper og påkledning var godt bevart.
En dedikert vottesamler og tekstilhåndverker, Teres Torgrim, fattet interesse. Hun fikk tillatelse til å bli firt ned i krypten under kirken mens hun satt i rullestolen sin. Ved hjelp av et forstørrelsesglass fikk hun studert to par votter grundig nok til å kunne lage reproduksjoner.
– Denne votten stammet fra tidlig 1700-tallet, kanskje helt tilbake til 1600-tallet. Og det som er interessant, er at mange av de døde bar strikkeplagg, og at de var fra alle samfunnslag, forteller Romsdal, som har fått tillatelse fra den svenske etnologen og vottesamleren Erika Nordvall Falck til å gjengi votteoppskriften.
---
Sápmi strikk
- Ny bok av Siv Romsdal utgitt på Spartacus forlag.
- Utforsker samiske håndverkstradisjoner, gjennom oppskrifter og historiefortelling.
- Forfatteren kommer fra en sterkt fornorsket sjøsamisk slekt, og har gjennom håndverket turt å ta eierskapet til samisk kultur.
---
Gudfryktighet
I boken er gravvottene avbildet i Jukkasjärvi kirke. Dette er en kirke som er nært knyttet til læstadianismen, og altertvalen av Bror Hjorth viser, i tileggg til et Kristusbilde, at presten Lars Levi Læstadius kneler foran den samiske kvinnen Milla Clemetsdotter.
– Hun ble kjent som «Lappmarkens Maria», og var hans muse i den kristne tro, forteller Romsdal, og sier det føltes helt naturlig å ta med både denne fortellingen og et bilde av vottene sammen med den samiske salmeboka.
– Men var ikke kirka også en helt sentral i fornorskningen?
– Allikevel virker det som at dette er blitt omfavna. Slik at når man leser om det samiske, så dukker også det kristne opp, og spesielt læstadianismen, sier Romsdal.
Hun sier dette også kommer fram i historien om Porjusvotten: Et vottemønster basert på votter som ble strikket av kvinnen Maria Juni som levde på starten av 1900-tallet. Hun var en fattig kvinne som lyktes med å få inntekter til seg selv og familien, ved å strikke votter og selge dem.
– Legenden forteller at hun sitter der en høstdag – har mange barn og en til på vei – og så spør hun Gud: Hva skal jeg gjøre, hvordan kan jeg komme ut av denne armoden? Da fikk hun svar i form av en gammel ødelagt samevott som lå foran henne på bakken. Det tok hun som et tegn.
Uvurderlige teststrikkere
Forfatteren selv er født i Giæver på Nordkapp, men har bodd sørpå de siste 30 årene. Hun har alltid vært glad i å strikke, men det siste året har hun satset helt og fullt på hobbyen. Det var forlaget som kontaktet henne, etter å ha sett at hun delte egne design i strikkegrupper på sosiale medier.
Å skrive bok, har vært altoppslukende. Romsdal røper at det å tenke ut plaggene er det morsomste i prosessen. Boken rommer både historiske design, slik som genseren «Garasavvon» med mønster fra tradisjonelle samiske votter, og “Beaivi” som har det samiske solsymbolet. Dette mønsteret er akkompagnert med diktet «Solen, min far», som Nils-Aslak Valkeapää vant Nordisk Råds litteraturpris for i 1991. Bakerst i boken finnes flere design som er komponert helt fritt. Slik som genseren “Maze”, som er inspirert av Altaaksjonen, og “Gabba” (Hvit rein), som er inspirert av den samiske skapelsesberetningen. Legenden sier at Gabba ble kalt ned fra himmelriket av guden Ipmil, som brukte alle dyrets kroppsdeler til å skape en ny og bedre verden.
Med seg i arbeidet har hun hatt hjelp av teststrikkere, en gjeng damer som får tilsendt garn, og som strikker designene i ulike størrelser, og gir tilbakemeldinger på oppskriftene.
Dette gjør de gratis. Romsdal er full av lovord:
– De er helt uvurderlige, sier hun.
På tur med Karuso
På stuebordet hjemme ligger det fullt av prøver på nye plagg. Romsdal er allerede i gang med bok to, og viser fram noen av mønstrene hun tester ut. De kommer fra områder som ble rammet av tvangsflyttingen i 1919, etter at unionsoppløsningen og en ny reinbeiteavtale, førte til at svenske samer ble forvist fra Norge.
– Den neste boken kommer nok til å ha et mer alvorlig preg, for den samiske historien er jo egentlig ganske tragisk. Også prøver jeg også finne mer bakgrunn om det sjøsamiske, røper forfatteren.
– Hvordan kommer du fram til utvalget av historier og oppskrifter?
– Det er så artig. For det bare kommer til meg, ofte når jeg har gått tur med ham på morgenen, sier Romsdal og ser bort på hunden Karuso, familiens kjæledegge.
– Det er akkurat som at det sitter noen på skuldrene og sier «det må du ta med». Så jeg prøver bare å henge med.
