Året er 1990, og familien Brons fra Nederland er på vei nordover på kontinentet. Nærmere bestemt Årdal, en kommune innerst i Sognefjorden, som i dag har litt over 5.000 innbyggere.
Bert Brons hadde noen uker tidligere vært usikker på hva han skulle gjøre som ferdigutdannet organist, uten fast jobb. Til tross for at han spilte på flere søndagsgudstjenester, underviste 25 kirkeorgelelever og dirigerte tre kor, var det lite penger å hente.
For å kunne ha råd til å forsørge familien bestående av kone og tre små barn, innså Brons at han måtte tenke alternativt. Han kom over en utlysningstekst i en nederlandsk avis, hvor det ble søkt etter en organist til en 100 prosent stilling. Haken var bare at arbeidsstedet var Årdal, i Norge.
Brons begynte å tenke tilbake på et bilde av Geiranger som han hadde sett i en lærebok fra barneskolen. «Tenk at man kan bo der», hadde han ofte tenkt. Tanken hadde vært litt fristende.
Han endte med å søke, og fikk jobben. Nederlenderen tok over for en amerikansk organist, som igjen tok over for en engelsk en.
Norske kirker har vært avhengige av utenlandske kirkemusikere, og nå som kirkemusikkutdanningen på NTNU legges ned, tror tidligere nestleder i Creo Andreas Hovind at det blir enda viktigere med utenlandsk arbeidskraft.
Brons og familien bestemte seg for å gi det ett år. 34 år senere pensjonerer organisten seg i den samme lille bygda som han kom flyttende til.
Ikke uvanlig
Brons var ikke den eneste organisten som innvandret til Norge for å få seg fast jobb som organist på 90-tallet. Den norske kirke har ingen oversikt over hvor mange det gjaldt, men at det ikke var uvanlig er tydelig etter et par Google-søk.
«Av drøyt 900 kirkelige organist/kantorstillinger i Norge, er rundt 120 besatt av utlendinger», skrev Adresseavisen i 2004.
Brons tror det var omtrent femti andre nederlendere som gjorde det samme som han. I Årdal er to av to organister nederlandske.
Hovind, som var nestleder i Creo frem til høsten 2022 med ansvar for kirkemusikk, forteller at det allerede på 90-tallet var mange utenlandske kirkemusikere i Norge. Og inntrykket hans er at trenden bare har vært økende siden den gang.
– I takt med det synkende antallet søkere til kirkemusikkstudiene rundt omkring i Norge, så man seg nødt til å ansette musikere med utenlandsk bakgrunn, sier Hovind.
Denne uka ble det besluttet å legge ned kirkemusikerutdanningen ved NTNU. Hovind mener det er en fallitterklæring. Ansatte ved utdanningen beskriver situasjonen i Norge som en «kirkemusikerkrise», og håper politikerne forstår dramatikken.
Fra barokk til Beatles
Da det begynte å lysne utenfor vinduet, den første dagen etter at den nederlandske familien hadde ankommet Årdal, dro Brons opp gardinene. Han fikk sjokk. Det var nesten umulig å se toppene på de tusenmeter høye fjelltoppene, som lå som et skjold rundt bygda.
Det han var vant til fra Nederland var noe ganske annet.
– Vi bodde midt i Nederland i et naturreservat ved et lite «fjell», men det var under femti meter høyt.
Det var ikke bare naturen som var annerledes.
Brons, som er utdannet organist ved Hogeschool voor de kunsten i Amsterdam og senere Zwolle, med spesialisering i instrumentet cembalo, var vant til barokkmusikk. Han var vant til å lære seg store orgelstykker og spille etter noter. I Årdal var behovet noe annet.
Siden andre verdenskrig har Årdal vært en industribygd med Hydro som den største aktøren, og folk har kommet tilflyttende fra flere steder i landet. Musikkønskene har derfor vært varierende.
– Plutselig måtte jeg spille Beatles, forteller organisten, som ikke legger skjul på at han ble ganske sjokkert, men at det utvidet horisonten hans.
Føler musikken
Brons har alltid vært fascinert av kirkemusikkfaget, og interessen fikk han allerede som barn. Både mor og far spilte orgel, og gangen i barndomshjemmet, der tråorgelet sto, ble hans første øvingslokale.
Men at det var organist han skulle bli var ikke gitt. Som femåring var han nær å dø, etter at han falt ned trappa fra overetasjen og slo hodet i betonggulvet.
– Hodeskallen min revna i to, og legene sa det var omtrent 2 prosent sannsynlighet for at jeg kom til å overleve, beskriver Brons.
Han forteller om den skjebnesvangre dagen mens han ser utover fjellene i Årdal.
Mot alle odds overlevde han, men det stygge fallet fikk likevel livsvarige konsekvenser.
– Jeg ble døv på det venstre øret fordi trommehinna ble knust, og så hører jeg veldig dårlig på det andre.
Usikkert veivalg
Da Brons vokste opp, vokste også interessen for musikk. Han ville bli organist, til tross for advarslene han hadde fått.
– Folk synes jeg var gal, fordi det omtrent ikke var noen faste jobber å få som organist i Nederland, sier han.
Hovind forteller at realiteten i flere land er at både kirkemusikerstillinger og andre musikerstillinger ikke vokser på trær, og at hovedmotivasjonen til dem som kommer til Norge for å jobbe som kirkemusikere er faste stillinger med gode lønns- og arbeidsvilkår.
– Norge var helt særegne, sier Brons.
Den nederlandske organisten fortalte om at ryktene gikk i organistmiljøet i hjemlandet.
– En studiekamerat hadde fått jobb i Norge året før meg, og ringte for å anbefale meg om å prøve å få det samme.
Hovind har ikke statistikk over hvor de utenlandske organistene kommer fra, men hans inntrykk er at de fleste kommer fra land som har en noenlunde tilsvarende kirkemusikkutdanning som i Norge.
– Det er snakk om de skandinaviske landene, Tyskland, Frankrike, England og Nederland, for å nevne noen.
Pensjonstilværelsen eller vikar
På nyåret går Brons av med pensjon, og gleder seg til å bruke tid på hobbyene sine; maleri, restaurering av cembalo, hage, hus, oppussing og familie. Men han ser også for seg å måtte bidra med spilling fra tid til annen.
– Stillingen min blir mindre enn det den var, 30 prosent går til den andre organisten og sannsynligvis lyses det kun ut en 25 prosent stilling.
– Tror du en nederlender vil erstatte deg?
– Nei, dessverre. Det blir mindre attraktivt å reise til Norge nå som det ikke er like enkelt å få seg en fulltidsstilling, svarer Brons.
– Hva er konsekvensen av at det blir færre fulltidsstillinger?
– Hvis man ikke er i stand til å lyse ut en full stilling, så vil det være vanskeligere å få en med en ordentlig kirkemusikalsk utdanning. Det vil derfor bli kamp om disse kirkemusikerne, sier Hovind.
Brons er tydelig på at han aldri kommer til å flytte tilbake til Nederland. Nå har han fire barn og elleve barnebarn i Norge som føler seg norske, en utilsiktet konsekvens som han glemte å ta med i beregningen for 34 år siden.
Men selv om han blir i Norge, vil alltid føle seg mest hjemme i Nederland.
