– Edvard Munchs store problem som kunstner er at han ble født i 1863.
Utsagnet til Ivo de Figueiredo kan få nesten hvem som helst til å rette seg opp i stolen. Dessuten sier det noe om ambisjonsnivået i hans todelte og nylig avsluttede Munch-biografi, Stormen.
De Figueiredo viser frem en selvbevisst og strategisk Munch med teft for skandale og mytemakeri. Men også en Munch som er surret inn i sin egen tid, historisk, sosialt, medisinsk og estetisk. I bind en kartla han den unge, ambisiøse og rastløse kunsteren. Splitter nye bind to viser overgangen fra smal avantgardist til folkekjær mester.
Årets utgivelse har allerede sparket opp til debatt om hvordan ettertiden skal forholde seg til verk som havnet i Norge etter at de ble solgt av jødiske samlere på kontinentet for å finansiere flukt fra Hitler.
Det kommer vi tilbake til.
Tiden løper fra ham
Men først: Hva er det med 1863 som gjør det til en uheldig fødselsår, om man skal følge de Figueiredo?
Jo, Munch blir del av den symbolistiske bevegelsen. På 1890-tallet maler han ikoniske bilder som Madonna, Skrik og Vampyr. Så, når han har passert 40, kommer den modernistiske omveltningen i kunsten, med ekspresjonismen, kubismen og etter hvert surrealismen.
– Kan han da klare å gjøre seg gjeldende i en ny kunstrevolusjon? Det strever Munch veldig med. I egne øyne og for verden er han jo en avantgardist.
Munch lider rett og slett av den «forsmedelige skjebnen» det er å bli en aldrende avantgardist, en fremtidsmaler når fremtiden har tatt ham igjen, fortsetter de Figueiredo.
Etter 1914 trekker Munch seg tilbake og pleier rollen som mester – jo mer jo eldre han blir. Drivet og viljen til å eksperimentere blir likevel ikke borte:
– Men «Iggy Pop-øyeblikket», det ungdommelige overskuddet, det er ikke der mer.
Biografen peker på at Munch de siste 30 årene lager noen av de fineste bildene sine.
– Å falle ut av sin tid, kan også virke frigjørende. Særlig Munchs selvportretter som gammel er sterke. Rundt 1920-1924 maler han for første gang også bilder av kvinner som egentlig er interessante. Han lar kvinnene skjule seg mer, de får lide i fred uten å bli invadert av mannens blikk.
Nervøs strateg?
Andre bind av Stormen starter med at Munch ankommer Berlin i november 1902. Han har brutt med Norge og det verker i den skadde fingeren etter skuddet som gikk av under oppgjøret med ekskjæresten Tulla Larsen i Åsgårdstrand.
I de kommende årene farter han rundt i Europa, alkoholisert og paranoid, holdt oppe av rike mesener og penger fra tante Karen i Oslo. I 1908 har han et såkalt nervesammenbrudd, og legger seg inn i på Dr. Jacobsons klinikk i København.
Hva feilte Munch? spør de Figueiredo, og går i rette med litteratur der psykiatere forsøker på å tolke sammenbruddet. Hans analyse er at verken alkoholbruken eller nervene «kan forstås uavhengig av Munchs personlighet og samtidskulturen».
– Problemet er hvordan man stiller diagnose på en mann som i en viss forstand ser galskap som en kilde til kreativitet; en mann som dyrker ideen om synestesi, og som dermed ser og hører ting. I Munchs tilfelle må man gå kulturhistorisk til verks.
---
Biografi
- Historiker Ivo de Figueiredo er aktuell med andre del av Stormen. En biografi om Edvard Munch (Aschehoug forlag, i samarbeid med Munch-museet)
- Boken tar for seg årene fra Munchs oppbrudd fra Norge i 1902 til han dør på Ekely i januar 1944
- Første del kom høsten 2023
---
I Stormen beskriver han hvordan det å være nervesvak ble sett på som noe annet enn å være gal. Nerver ble forstått biologisk, som noe som bokstavelig talt kunne bli slitt av det fragmenterte, moderne bylivet.
– For en kunstner kunne de tynne nervene også være et aristokratisk hederstegn, en ekstra sensitivitet.
For en kunstner kunne de tynne nervene også være et aristokratisk hederstegn
— Ivo de Figueiredo
Munch har det vondt, men sammenbruddet blir også en del av hans spill med omgivelsene, hans kunstnerpersona, hevder de Figueiredo. Etter innleggelsen fikk han et kommersielt gjennombrudd, kløktig manøvrert av Nasjonalmuseets direktør Jens Thiis og Munch selv, ifølge biografen.
Kropp og kosmos
Da første del av biografien om Munch ble lansert, fortalte de Figueiredo om hva arven etter foreldrenes pietisme hadde å si for Munch i hans formative år. Munch dedikerer seg til den frie kunsten og det frie bohemlivet, men bedehusoppdragelsen følger etter ham som en skygge.
På 1890-tallet utvikler Munch, i tråd med tidsånden, et holistisk syn på verden som får uttrykk i kunsten. Det er dette verdenssynet som blir med ham videre i livet, ifølge de Figueiredo.
– Det er en panteistisk tanke om at energiformer er overalt. Liv blir død og død blir liv.
Auladekorasjonene, som Munch laget til Aulaen ved Universitetet i Oslo etter å ha vunnet fram i en langdryg konkurranse, får tjene som eksempel.
– Aula-bildene er reine mumbojumbo, med krystaller, reagensrør og krefter som forteller en annen historie enn den positivistiske naturvitenskapen ville gjort. Jeg har lurt på hvordan man kunne godta det, og universitetsledelsen var også skeptiske hele veien. Men jeg tror man bare tok det som en kunstnerisk tolkning, selv om man den gangen, også blant vitenskapsfolk, var mer åpne for de usynlige kreftene.
Ved starten av 1900-tallet knytter Munch sterke bånd til tyske samlere og gallerier. Nordmannens fargebruk og vitalistiske fremstillinger av mennesker og natur slo an i Tyskland, som på denne tiden, og i skyggen av Frankrike, jobber med å befeste sin posisjon som moderne kunstnasjon.
«Germansk geni»
Slik ble Munch del av en kulturell og nasjonalistisk kamp om kanon rundt 1910-1912, fremholder de Figueiredo. Han blir en «moderne, germansk mester» sammen med malere som Ferdinand Hodler og nederlandske Vincent Van Gogh.
– Hvordan forholdt Munch seg til å være del av det?
– Der er han ganske pragmatisk. Han synes det er helt fint å være germansk mester, men det viktige for Munch er å være unik. I det øyeblikket det tyske blir belastende, som det blir med første verdenskrig, distanserer han seg så mye han kan. Men uten å si det høyt, for han manøvrerer, han vil jo også være stor.
Når Munchs popularitet skyter fart også i hjemlandet, blir han hyllet som norsk geni. Selv skal Munch ha vært likegyldig til det nasjonale, ifølge de Figueiredo, som ser ham mer som et «nasjonalt korrektiv».
– Det er ingenting protestanter elsker mer enn en skikkelig smekk med pisken. Munch har ikke den faderlige autoriteten som Ibsen hadde, han kan ikke si «ve dere!», men han gjør det likevel, ved å vise frem menneskets vrangsider.
Det er vanskelig for Munch å spille rollen som lidende kunstner når han blir hyllet av alle
— Ivo de Figueiredo
Tilbake til Tyskland: I 1937 tømmer Hitler museene for «degenerert» kunst. Selv om noen av Munchs verk blir konfiskert, beholdt han sin posisjon, ifølge biografen. Blant annet skrev propagandaminister Joseph Goebbels en hyllest til 70-årsdagen hans. Munch selv holdt avstand til nazistene.
De Figueiredo hevder ettertiden i for stor har grad lagt vekt på at Munch kunst ble stemplet som degenerert.
– Finner man tegn på at man var en torn i øyet på Hitler, vil man selvfølgelig fremheve det.
Solgt under flukt fra Hitler
I Stormen knyttes Munchs bilder til Nazi-Tyskland på flere vis. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 så jødiske samlere seg nødt til å selge unna kunst for å få midler til flukt. Det var dette som skjedde med maleriet Historien (1914), som nå henger på Munch-museet i Oslo. Bildet havnet i Rolv Stenersen samling i 1939, etter at Florence Flersheim hadde lagt det ut for salg for å finansiere livsopphold og flukt til USA.
Bør museet levere Historien tilbake til de tidligere eierne? spurte de Figueiredo i Morgenbladet for et par uker siden. I 2023 ba nemlig Flersheims etterkommere for andre gang museet om å gå opp eierhistorikken. De anser at salget skjedde i en tvangssituasjon, og ønsker kompensasjon.
Etter først å ha avvist dialog, har Munch-museet nå nedsatt en egen komité som skal se på Historien og tre andre verk med uklar eierhistorikk. Både museets direktør Tone Hansen og de Figueredo mener Norge burde hatt et nasjonalt råd for tilfeller som Historien, slik de internasjonale Washington-prinsippene oppfordrer til.
– Dette handler om å kunne ta hånd om og behandle slike saker profesjonelt, både politisk og faglig. Alternativet er at hvert enkelt museum sitter med avgjørelsen alene fra gang til gang, sier de Figueiredo.
Munch og verden
I Stormen fastslår de Figueiredo at det «er slående at ikke er gjort noen systematisk undersøkelse av nordmenns kjøp og salg av kunstverk fra Tyskland i siste halvdel av 1930-årene.»
Han mener det har å gjøre med at nyere norsk kunstforskning ofte har styrt unna biografiske og historiske lesninger, og konsentrert seg om «verket i seg selv». I tillegg har man akseptert den høye graden av diskresjon i det private kunstmarkedet.
Dette tror forfatteren at er i ferd med å endre seg.
– Globaliseringen tvinger frem et kontekstuelt blikk på kunsten.
I Stormen har de Figueiredo selv forsøkt å plassere Edvard Munch inn i en større historisk sammenheng, i et Europa i rask endring. Aller mest utfordrende har det vært å skrive om den aldrende Munch. De siste årene, frem til han døde i januar 1944, levde kunstneren tilbaketrukket på Ekely, i et hav av egne bilder.
– Det vanskeligste har vært å få frem sammenhengen mellom en fyr som går mellom soverommet og kjøkkenet på Ekely, og de store begivenhetene rundt bildene hans ute i verden.
