– Hvem var Munch? Jeg er ikke Gud, og heller ikke Knausgård

– Edvard Munch var så vidt tørr bak øra da den første Høstutstillingen sto i 1882, han var så vidt begynt å synes, sier biograf Ivo de Figueiredo.

Vi møter ham i den lyse kafeen i Kunstnernes Hus, hvor den 136. Høstutstillingen ennå står noen dager til. Bygget fantes ikke da Munch begynte å frekventere Kristianias kunstliv i 1880-årene, men det gjorde altså utstillingen, som ble viktig i den unge og svært ambisiøse malerens formende år.

Høstutstillingen sprang ut av en radikal generasjon etterfulgt av en «stakkars tredjegenerasjon» som prøvde å overgå dem, og som Munch tilhørte, forteller de Figueiredo.

– Dette var et av veldig få sosiale møtesteder for Kristiania, og her lagde man skandaler.

Et vilt bilde

Skandale ble det i 1886, da den 23 år gamle Munch stilte ut Det syke barn (En studie). Et døende, tuberkulosesykt barn, utført på uhørt vis. Malingen var lagt i tykke og tynne lag om hverandre, med «avskrapninger, synlige risp og rennende striper av terpentinfortynnet maling.»

Maleriet ble Munchs definitive gjennombrudd.

– Hvordan i huleste kom Det syke barn til? For det første: Hvordan kunne han male det – og enda viktigere: Hvordan kunne han sende det inn og tenke at dette er riktig å gjøre? spør de Figueiredo.

Dette er spørsmål som bør stilles om man vil forstå hva Munch var og hvordan Munch var mulig, mener han. For så uhyre radikalt var bildet, både i Norge og internasjonalt.

---

Biografi

• Historiker Ivo de Figueiredo er aktuell med første del av Stormen. En biografi om Edvard Munch (Aschehoug forlag, i samarbeid med Munchmuseet)
• Boken tar for seg årene fra Munchs fødsel i 1863 og slutter etter oppgjøret i Åsgårdstrand i 1902
• Andre del kommer høsten 2024

---

Det overskridende lå ikke i selve motivet, men i formen.

– Min teori er at Munch spilte på kontrastene: Et gjenkjennelig og sterkt motiv i en stygg og heslig form. For å si det med Arnulf Øverland: Tiden krevde et geni, og fikk Edvard Munch.

Kunstnermiljøet i Kristiania i 1880-årene var påfallende progressivt, mener de Figueiredo. Inn i dette trer Munch, og skyter langt foran de andre.

– Det fascinerer meg, og når jeg nå forteller om det, er jeg like fascinert som da jeg begynte å forske på det.

– Du mener tiden var moden for en Munch akkurat da, i Kristiania?

– Ja, og det synes jeg kunsthistorikerne har vært litt for lite obs på, ikke tydeliggjort poenget som ligger og skriker opp i dagen: Hvor utrolig radikalt det norske kunstmiljøet var.

Samtidig trengte Munch et publikum for kunsten sin. De Figueiredo kaller ham en folkelig avantgardist. Det «foraktelige borgerskapet som lo av bildene hans», var også dem han måtte vinne:

– Han var tvunget til å forhandle med dem, og hadde mange morsomme måter å gjøre det på. Skandalen var en av dem.

Det er et element av genialitet – skriv det, for det er et ord man skyr i dag

—  Iva de Figueiredo

Munch spilte altså bevisst på skandalen, og var rett mann til rett tid. Men Vårt Lands utsendte klarer ikke helt å forlate Det syke barn. Hvordan kunne han? Hvem var Munch?

– Altså, hvem var Munch? Jeg er ikke Gud, jeg er heller ikke Knausgård. Jeg liker ikke biografer som krafser folk innvendig. Jeg vil aldri svare på det spørsmålet, for jeg vet ikke. Det er et element av mørke som skal forbli mørkt, det er et element av genialitet – skriv det, for det er et ord man skyr i dag, sier de Figueiredo, og legger til:

– Selvfølgelig var mannen genial, men det er også mange faktorer rundt Munch som jeg kan si noe om. Jeg prøver å klatte sammen verden rundt ham og å bruke hans egne, høyst tvilsomme og løgnaktige påstander om seg selv, i håp om at leserne skal være med på leken. For Munch leker med oss.

[ – Med Fosse har mystikken fått nobelpris  ]

Stormen Munch

Seks år har det tatt å ferdigstille første del av Stormen – som de Figueiredo har kalt biografien om Edvard Munch. Historikeren, som er kjent for å ha revitalisert sjangeren med sitt tobindsverk om Henrik Ibsen, sier han aldri har stått overfor en større utfordring.

– Jeg har vært en munk i seks år og ikke deltatt i offentligheten, fordi det har krevd alt. Det har vært kjemperikt, men jeg har blitt litt rarere, og jeg snakker for eksempel i altfor lange setninger, merker jeg nå.

Noe av utfordringen har ligget i kildematerialet Munch etterlot seg:

– Munch var et kaos. Når han skriver brev til tante Karen, er det ofte seks kladder – og alt er bevart. I lange perioder reiste han, var på et sted i tre uker før han reiste videre. Hvordan skal man skrive biografi om et menneske som aldri holder seg i ro?

Stormen er sånn sett en treffende beskrivelse av mannen. Tittelen ga seg selv da biografen leste om blodlesjonen Munch fikk på øyet våren 1930.

– Han blir selvfølgelig bekymret for å bli blind og gjør et voldsomt vesen ut av det, også metaforisk. Og så maler han disse bildene med den svevende flekken sommeren 1930. Den kan ligne en dødningskalle, eller en flaksende fugl, ifølge Munch selv. Jeg synes den ligner på en roterende storm. «I stormens øye er det stille», heter det. Men hos Munch er det omvendt, i kunstnerens øye er det storm.

Munch var et kaos. Når han skriver brev til tante Karen, er det ofte seks kladder – og alt er bevart

—  Ivo de Figueiredo

Munch skriver gang på gang at han må komme seg bort for å få den absolutte ro, forteller de Figueiredo.

– Men han finner den selvfølgelig ikke, for han har stormen med seg. Og da har du allerede skjønt hvordan siste bind slutter. Stormen stilner først når han lukker øynene for siste gang.

– En rastløs sjel?

– Ja, jeg har ikke gitt ham en eneste bokstavdiagnose, det gidder jeg ikke, men det er altså et driv her – han jobber absolutt hele tiden. Det spruter som i en tegnefilm: tegninger, ark og malingsskvetter.

Blant grepene biografen har gjort for å få tak på Munch, er å vende seg mot familien.

– Jeg bruker Laura, søsteren hans, som en slags mørk skygge.

Den andre søsteren

Familiehistorien til Edvard Munch bærer, som kjent, på sykdom og død. Munchs storesøster Sofie døde av tuberkulose da hun var femten og han fjorten. Senere er Det syke barn blitt tolket som et minnebilde om henne. Moren, Laura, døde av samme sykdom da Edvard var fem.

Barna vokste opp med faren, korpslege Christian Munch og mors søster tante Karen, som ble en reservemor. I Stormen fremstår Christian som en familiekjær og gudfryktig mann med nerver. Han kunne være uforutsigbar, full av skrupler og var mye bekymret for sin eldste sønn, Edvard, som var sykelig hele oppveksten.

Edvard var absolutt bevisst på hvordan det angikk ham som kunstner å tilhøre en, som biografen skriver, «syk og salig slekt». Men den som virkelig slet, var søsteren Laura.

– Det er et litterært grep fra min side, men jeg tror det er noe i det: Laura blir Edvards nevrotiske tvilling, men der hun blir et nervevrak, blir han en nervekunstner. Det er en kjønnsdimensjon her – hun retter all sin energi inn mot troen, han retter den mot kunsten.

Vi vet ikke om det gikk en kunstner tapt i Laura Munch, understreker de Figueiredo.

– Vi må ikke overdrive. Men der er klart, hun hadde, for å si det mildt, langt mindre toleranse fra samfunnet rundt for sine nevrotiske tilbøyeligheter enn det Edvard hadde.

På fattigasylet

Laura Munchs sykdoms- og institusjonshistorie er noe av det som er nytt i biografien, ifølge de Figueiredo. Med til fortellingen hører det sosiale fallet i 1896, da Laura ble innlagt på Christiania kommunale asyl i Storgata. Tidligere hadde hun hatt opphold på Gaustad Sindsygeasyl og på Oslo Hospital, der det fantes en sal A for fine damer. Nå havnet hun midt i fattigkvartalet.

– Man har omtalt det at familien flyttet over elva til Grünerløkka som et sosialt fall. Nei, dette er dramatisk.

Samtidig som Laura legges inn på kommunalt asyl, er Edvard i Paris. Han jobber med å slå gjennom som kunstner.

– Du kan godt si det litt nådeløst, at Laura ender på fattigkassa fordi tante Karen vil at Edvard skal bli kunstner. Han skal bli avantgarde-kunstner, for han maler ikke bilder som selger.

[ «Vestly-biografien synliggjør alle stridene bøkene fremkalte» ]

Hele familien innordner seg Edvards karriere, og det preger dem livet igjennom, hevder de Figueiredo.

Familiekorrespondansen som den yngste søsteren, Inger, har forvaltet, har vært en sentral kilde.

– Munch var usedvanlig knyttet til familien. Det finnes en familiedynamikk her som jeg fornemmer har hatt en formende kraft. Og ingenting mer enn faren. Munch hadde en storm i øyet, og han var sønn av korpslege Christian Munch. Da har du ganske mye.

Holistisk skrekkscenario

Foreldrenes pietisme var med å prege oppveksten til Munch, selv om Christian Munch ikke ser ut til å ha lagt opp til så strenge prinsipper. De Figueiredo kaller ham en udogmatisk pietist. Like fullt slet han med det utsvevende livet til eldstesønnen.

Den unge Munch oppgir troen, i tråd med bohemene og de radikale. Han gir alt for kunsten. Samtidig er det noe som sliter i ham, ikke minst i møte med den frie seksualiteten.

– Jeg skriver et sted at Hans Jæger hadde kristendommen i beinet, men Munch hadde nok også litt av den i hjertet. Disse karene er ikke spesielt sympatiske, de er egosentriske menn som vil gjøre sine ting. Munch har like fullt en slags bedehusoppdragelse med seg.

Hans Jæger hadde kristendommen i beinet, men Munch hadde nok også litt av den i hjertet

—  Ivo de Figueiredo

Vi skjønner nesten ikke hvilket autoritetsoppgjør Munch og hans krets foretar i 1880-årene, mener de Figueiredo.

– De bryter med far og med Gud – det er en og samme ting.

Samtidig, ifølge biografen, finnes det også en kontinuitet i kunstnernes søken etter helhet:

– I 1890-talls-symbolismen er det en veldig lengsel etter holisme. Skrik er et holistisk skrekkscenario, det er jo bare sammenheng i det bildet. Figurene er sosialt isolerte, men ellers flyter alt over i hverandre.

Det ble lett etter helhet i «all verdens rare metafysiske spekulasjoner», antroposofi, spiritisme, teosofi med mer.

– Og det som forener alle disse retningene, er lengselen etter å lege mellom sjelen og verden.

En pietistisk symbolist?

Farens død i 1889 skapte en krise hos Munch, som da befant seg på studieopphold i Paris. Fra denne tiden er det dunkle, sorgfulle stemningsmaleriet Natt i Saint-Cloud blitt stående.

Når det gjelder pietismen, mener de Figueiredo å se en link i måten Munch oppfattet seg selv som kunstner. I boken peker han på at pietismen var en moderne trosretning som «gjennom sitt krav til personlig tro og inderlighet dannet en åndelig overbygning for det 19. århundres selvskapte menneske».

I Storbritannia skjønner man ikke Munch og Ibsen, man har aldri gjort det. Det er for nakent og for mørkt

—  Ivo de Figueiredo

Kanskje kan Munchs totale dedikasjon til kunsten, og forbindelsen mellom kunsten, følelseslivet og den personlige erfaringen ses i noe av det samme lyset. Rent formmessig har 1890-tallsbildene et nakent og sannhetssøkende alvor, poengterer forfatteren.

– Når vi begynner å kalle Munch for symbolist, og så retter blikket mot hva de gjorde i Frankrike eller andre steder, så ser vi – i alle fall vi nordmenn – at det oser av svovel. I Storbritannia skjønner man ikke Munch og Ibsen, man har aldri gjort det. Det er for nakent og for mørkt.

[ Da Munch ble munk ]

En postkolonial kunstner

Munch reiste mye mellom hjembyen Kristiania og metropolene Paris og Berlin. Den internasjonale konteksten har vært sentral for de Figueiredo, på samme måte som det var det i biografien om Ibsen, Mennesket og masken (2006 og 2007). Stormen bygger videre på mange av tankene fra den gangen, forteller han.

– Mitt viktigste valg er å se på Munch som en provinsiell kunstner: En form for postkolonial kunstner som viser hvordan utkantnasjonene – under visse betingelser – kan produsere en overskridende kraft som slår inn mot kontinentet og fornyer sentralkulturen – ikke ulikt hvordan postkoloniale forfattere fra Afrika og Asia gjør det i dag.

[ «Glitrende levendegjort film om Edvard Munch» ]

«Dannede barbarer», kaller han Munch og Ibsen. De to møttes og påvirket hverandre – det vil si, først og fremst er det den aldrende Ibsen som har betydning for Munch.

– Det er Ibsen som danner modell for «kunstnerprofeten» i Norge. Han hadde et enormt gjennomslag, ikke minst i 1890-årene.

De Figueiredo legger vekt på Munch og Ibsens spill med omgivelsene, deres kunstnerpersona.

– I Norge er vi ikke så vant til det ordet. Kunstnere vil jo aldri prate om det. Sier du til Dag Solstad på scenen at «du bruker jo krøllene dine for det det er verdt», så vil han bli sur og gå. Men det får de fra meg. Det er min jobb.

Patinerte klisjeer

Når alt kommer til alt, er Munch blitt stående som en av verdens aller største kunstnere. Hvordan fikk han det til?

– Munch må ha opplevd seg selv som ganske unik – og det var han, i og for seg. Det er ikke så lett å finne noen som matcher ham i samtiden.

– Og så tror jeg – og det blir en privat teori, jeg har ikke egentlig belegg for det – men jeg ser for meg at disse kunstnerne og forfatterne som opererte i den tidlige fasen av det moderne industrisamfunnet, fikk formulere noen grunnproblemer på en måte som du i dag kan si er klisjeer. Men de gjorde det da, det har patina over seg. 1890-tallsbildene til Munch blir en slags opphavsbilder for vår tid. Munch var ikke forut for sin tid, og det var heller ikke Ibsen. Det er det ingen som er. Vi er en del av deres tid.