Kåre Conradi møter oss utenfor Henrik Ibsens leilighet i Victoria terrasse 11 i Oslo. I det vi går inn i bygningen, hører vi barna på Ruseløkka skole. Ibsen kunne også høre ungene her leke i sin tid, bemerker Conradi.
Som mangeårig teaterskuespiller og kunstnerisk leder for Ibsenkompaniet kjenner han Ibsen bedre enn de fleste. Nå vil han gjøre nettopp barn bedre kjent med den store, norske dramatikeren. Fem stykker er så langt planlagt utgitt i bokform, og først ut er En folkefiende fra 1882.
Før vi dykker ned i bokprosjektet, tar vi en runde i leiligheten, som Ibsen bodde i mellom 1891 og 1895. I et av disse rommene skrev han Lille Eyolf og Byggmester Solness. I et annet mottok han gjester fra datidens kulturliv. En enslig plansje viser dikterhøvdingen ved vinduet, speidende utover staden.
Neste år skal Statsbygg, som eier bygget, legge det ut for salg.
Ute av pensum
Conradi mener Victoria terrasse 11 bør videreføres som et sted for formidling av og fordypning i Ibsens dramatikk. Å holde liv i Ibsen for nye generasjoner, er også stikkord for gjenfortellingene han nå jobber med. Ideen springer delvis ut av interessen for en annen svært kjent dramatiker: Shakespeare.
– Jeg er veldig glad i det britiske teatermiljøet, og har lagt merke til barnebøkene med Shakespeares historier. Ibsen er jo den mest spilte i verden etter Shakespeare, så jeg har tenkt at det er rart at ikke lignende gjenfortellinger av Ibsen har en automatisk plass i bokhyllene.
---
Ibsen for barn
- Skuespiller Kåre Conradi er aktuell med gjenfortellinger av Henrik Ibsens En folkefiende og Peer Gynt på Cappelen Damm
- En folkefiende er illustrert av Sunniva Fluge Hole. Peer Gynt utgis rundt 30. september og er illustrert av Ingebjørg Faugstad Mæland
- Neste planlagte utgivelse er Et dukkehjem
---
En annet drivkraft for Conradi, er Ibsens plass i skolen. Både Ibsen, Undset, Skram og flere andre «klassikere» ble tatt ut at læreverket med Kunnskapsløftet i 2006.
– Ibsen er en viktig del av vår historie, viktigere og større enn vi tror. Det var han som skapte det moderne dramaet. I utlandet møter jeg stadig folk som er opptatt av ham. Ikke minst tar han opp tema som vi alle kan kjenne oss igjen i.
Conradi kobler En folkefiende med nåtidens miljøkamp. I stykket møter vi Dr. Stockmann, som varsler om at badevannet i småbyen han bor i er forgiftet. Det hylles han for, inntil innbyggerne skjønner at de kommer til å tape penger om badet blir stengt.
– Jeg er ikke den som står og roper på barrikadene, men om Ibsen ikke skal være pensum, har vi en oppgave i å inspirere lærere og elever, sånn at han i alle fall ikke forsvinner.
Tenke selv
Om Ibsen ikke er obligatorisk for barna, er han alt annet enn usynlig på landets store teaterscener. Denne høsten spilles fire av hans mest kjente stykker på Nationaltheatret. Det har skapt debatt. Aftenpostens teateranmelder Per Christian Selmer Anderssen hevdet nylig at det er de små og eksperimentelle teaterscenenes nyskrevne dramatikk som klarer å fange nåtiden best.
– Kan de eldre klassikerne virkelig treffe like godt som dramatikk skrevet i samtiden?
– Ja, absolutt, det har tiden vist oss. Men det gjelder å destillere, fortelle sånn at folk synes historien er spennende og kan kjenne seg igjen i den. Det er ikke alltid like enkelt. Du har moderne Ibsen-oppsetninger som tar det så langt at de fjerner seg fra det som er styrken hos Ibsen: selve kjernen i fortellingen. Da kan det være du lager bra kunst, men det er ikke nødvendigvis god historiefortelling.
Akkurat det med å gripe fatt i essensen, og å ikke servere egne tolkninger, har vært en utfordring i arbeidet med barnebøkene, forteller Conradi.
– Jeg må forstå stykkene såpass godt at jeg kan gjenfortelle dem til unge mennesker som ikke synes det er spennende, eller som ikke tror det er det.
Conradi håper bøkene åpner for selvstendig tenkning og diskusjon. En folkefiende står for eksempel uten den kjente sluttreplikken om at den sterkeste mann i verden, er han som står mest alene.
Tusen kråker i hodet
Barn og unges interesse for språk og lesing opptar Ibsen-formidleren. Han forteller at han selv ikke var særlig flink til å lese på barne- og ungdomsskolen.
Jeg følte at jeg kunne lese noen setninger, og så flakket liksom hodet mitt av gårde
— Kåre Conradi om seg selv som barn
– Jeg følte at jeg kunne lese noen setninger, og så flakket liksom hodet mitt av gårde. En kråke på en gren, ble til tusen kråker på en scene. Så jeg lener meg på dem som synes det er vanskelig å konsentrere seg om å lese, sier han.
Conradi er inne på hvordan replikkene i Peer Gynt ga ham en annerledes forståelse for poesien og klangen i språket den gangen han var ung teaterutøver.
Lesing handler også om å bli lest for, noe han håper bøkene kan inspirere til. Som barn ble Kåre Conradi lest for på senga av blant andre gudmoren i England.
– Gudmor fortalte eventyr som hun fant på, mens vi lå med varmeflaske på føttene. For eksempel om katten vi nylig hadde sett utenfor, og som nå var på vei ned til byen. Den typen stemning har jeg fått med meg.
Å se barnet
Conradi minner om at barn og barndom også har en plass i Ibsens diktning. Det kan dreie seg om måten voksne behandler barna på, eller at de rett og slett ikke ser dem. Som i Lille Eyolf, skrevet i rommet like ved der vi nå sitter, hvor foreldrene lar gutten gå for lut og kaldt vann.
– Uekte barn, barn som ikke blir sett, barn som ikke blir tatt vare på, er gjenkjennelig tematikk. Ibsens historie var jo også preget av han hadde et barn som han ikke møtte.
Som liten drev Ibsen med dukketeater, forteller Conradi. Han spilte for andre barn og voksne, og likte å fortelle historier.
– Og det med dukkene har han liksom fortsatt med som voksen. Jeg tror han veldig godt så styrken i barns fantasi. Han hadde også et lurt blikk som gjorde at barn kunne synes det var spennende å være rundt ham.
