Han har gått Jacobsveien til Santiago de Compostela. Han har løpt den også, 19 maratonløp på 19 dager. Og han har skrevet bok og holder foredrag om hva en slik reise gjør med deg.
– Lykke til med selvmordsprosjektet! Det var hilsenen Alf fikk fra den profilerte kommentatoren Egon Holstad i lokalavisa iTromsø før han satte kurs mot pilegrimsveien.
Pensjonisten ler godt når han forteller om det. Han kan snakke lenge om det å være pilegrim. Og han kan oppsummere det kort:
– Jeg skjønte sannheten i det den engelske forfatteren Tolkien sa: «Det eneste du må bestemme deg for, er hva du vil gjøre med den tiden du har fått».
Tre jordskjelv
Det hele begynte med en livskrise. Den kom da Alf B. Dahl var 45 år.
Han ble skilt, måtte flytte og bytte jobb. Det ble en tung høst:
– En mørk kveld kjente jeg smerter i brystet. Jeg trodde det var noe med hjertet. Tenkte at jeg måtte begynne å trene. Så jeg fant fram et par joggesko, gikk ut og prøvde å jogge. Jeg klarte en snau kilometer i nedoverbakke. Da orket jeg ikke mer. Jeg tenkte at hvis jeg faller ned i grøfta nå, så vil det snø over meg – og så blir jeg ikke funnet før til våren.
Alf kom seg hjem. Han var redd at noe var fryktelig galt. Derfor dro han til legen. Etter undersøkelsen kunne legen berolige ham. Han mente at smertene skyldtes stress. At de var en normal reaksjon på skilsmissen, flyttingen og jobbskiftet, som han kalte tre små jordskjelv.
«Fortsett å løpe!» oppfordret legen.
---
Alf B. Dahl
- Alder: 69
- Bosted: Tromsø
- Familie: Gift med Anita, fire barn og ett bonusbarn
- Yrke: Pensjonist, men jobber frivillig for Matsentralen
- Maratoners: 2.59.17 (som 68-åring)
- Bok: Min Camino, en bok om å gå seg til et rikere liv
- Blogg: livet-alf.blogspot.com
---
Best i Norge
Alf B. Dahl lyttet til legen sin. Han fortsatte å «småjogge for seg selv», som han kaller det, i seks-sju år. Så kom han inn i et løpsmiljø i Tromsø. Det ble hans nye familie.
– Noen vil vel si at det var en logisk kortslutning å fortsette å løpe etter den turen hvor jeg fryktet å ende mine dager i grøfta. Men jeg bygde meg gradvis opp. Og når man først har passert den terskelen hvor man kjenner glede når man løper, er det ingen vei tilbake.
Dahl ble norsk mester på maraton da han var 55 år. Da hadde det gått ti år fra livskrisen.
– Det hadde jeg aldri trodd noen få år tidligere, fastslår han.
Vårt Land intervjuer pensjonisten tidlig på formiddagen. Han har allerede vært ute og gjennomført sitt daglige morgenritual: ti kilometer løping.
– Senere i dag skal jeg besøke min mor på sykehjemmet, og da løper jeg tilbake derfra, forteller 69-åringen.
Fire dager i uka løper han doble økter, men fredager er det svømming eller klatring som gjelder. Han trener nå for å sette ny norsk rekord på maraton i klassen over 70 år. Det skal vi komme tilbake til.
---
JAKOBSVEIEN
- Går gjennom Frankrike og Spania til Santiago de Compostela, hovedstaden i Galicia, Spanias nordvestre region.
- Bynavnet Compostela betyr stjernefelt. I år 813 oppdaget man en grav mange tror tilhørte apostelen Jakob.
- Den 80 mil lange pilegrimsveien er populær blant katolikker, og kalles Camino de Santiago.
- Står på UNESCOS liste over verdens kulturarv
---
Risikosport
På veien til å bli best i Norge på maraton har Alf B. Dahl vært en pilegrimsvandrer. Det begynte med at hans kone Anita kjøpte en bok i 2007. Den het Vandring i åpent landskap. Det var et praktverk om veien til Santiago de Compostela. Her ble den historiske bakgrunnen skissert opp, fra Jesu siste måltid til disippelen Jacob som lojalt fulgte oppfordringen om å gå ut og forkynne det han hadde sett og hørt.
– Anita spurte meg: «Vil du være med å gå den veien»? «Ja», svarte jeg. Det er grunninnstillingen min når noen inviterer. Så da dro vi ned i 2009. Vi hadde bare to uker, men vi fikk gått den første delen. Da vi måtte dra hjem, så vi på hverandre og tenkte: Hva var dette? Det var så annerledes. Tiden hadde stått helt stille.
Ekteparet fant ut at de ønsket mer. To år senere fortsatte de vandringen.
– Mens jeg gikk gjennom landskapet, gjorde jeg en parallell reise i mitt indre landskap. Jeg tenkte på hvordan jeg lever livet mitt. På hva jeg bruker tiden på, på hva som er viktig og uviktig. Jeg skjønte at jeg måtte gjøre endringer. Pilegrimsvandring er risikosport, ler pensjonisten fra Tromsø.
Derfor gråter jeg
Da han kom hjem gikk han til sjefen sin og spurte om å gå ned til 80 prosent stilling. Det kjentes bra. Pilegrimsvandringen hadde satt et synlig spor.
I 2013 dro Anita og Alf atter tilbake til Spania. Nå gikk de den siste biten av Jakobsveien. Da de kom fram til Santiago de Compostela etter femti dagers vandring, fikk Alf en følelsesmessig utladning. Han beskriver det slik i boken sin, Min Camino:
«Hvorfor gråter du? spurte Anita overrasket. Jeg svelget tungt et par ganger. Jeg visste så inderlig godt hvorfor jeg gråt. Vi var kommet til veis ende, turen var over. Alle opplevelsene var nå historie. Menneskene vi hadde møtt, stedene vi hadde besøkt, atmosfæren, varmen, maten, vinen. Med en stemme som ikke kunne skjule tristheten sa jeg: «Det er fordi det er over, alt det fine. Nå har vi gått hele vegen, nå er det over. Derfor gråter jeg».
Helt crazy
På turen tilbake til Norge fikk Alf en idé. Han ga seg selv to oppgaver da han kom hjem til Tromsø:
1. Han gikk til sjefen sin og spurte om han kunne gå ned fra 80 prosent til 60 prosent stilling.
2. Han dro til Kirkens Bymisjon og spurte om de ville inngå et samarbeid med ham, der han skulle løpe hele Santiago de Compostela – 19 maratonløp på 19 dager – og samle inn penger til de som hadde falt utenfor samfunnet i Tromsø.
Alf fikk ja fra begge instanser. Bymisjonen mente riktignok at idéen hørtes helt crazy ut. Finnes det virkelig ikke enklere metoder å samle inn penger på enn å løpe 802 kilometer og 12.000 høydemeter opp og ned?
Ekstrem yteevne
Hvordan det gikk? Alf fikk med seg kameraten Jon-Geir Iversen. Sistnevnte måtte bryte etter 15 mil på grunn av skade. Men Alf fullførte alle 80 milene.
Han holdt seg til planen om å løpe 55 minutter av hver time og gå de siste fem minuttene, som ble brukt til å spise og drikke. Han brukte litt Ibux og Paracet på slutten, men kom helskinnet i mål. Og gutta samlet inn en halv million kroner til Bymisjonen.
– De fleste mennesker møter veggen når de løper én maraton. Hvordan orket du 19 på rad?
– Jeg tror at veldig mange kunne gjort det samme. En kropp har en ekstrem yteevne, hvis den trenes opp over tid. Nesten alt handler om motivasjon. Jeg visualiserte bilder jeg hadde sett på nyhetene av mennesker som ble gravd fram av ruinene fem-seks dager etter et jordskjelv, noe som på forbløffende vis viser hvilke ressurser et menneske har. Ressurser som ligger langt utenfor det vi bruker i hverdagen.
– Men du var jo en mann på over 60?
– Ja. Og Kirkens Bymisjon fikk jo litt kritikk for det. At de var med på et prosjekt som mange mente var helsefarlig, ler Alf.
Tro er et valg
Når han tenker tilbake på de tre pilegrimsturene sine er det gåturene som er de fineste:
– Langsomheten gjorde at jeg ikke trengte å bruke mental kraft på forflytningen. Dermed ble det rom for en større indre reise. Tankene fikk vandre. Hvor er jeg på veg? Hvor er det jeg vil? Sånne eksistensielle ting.
– Hva gjorde det med troen din?
– Jeg undret meg over hvor små vi mennesker er. Men også over hva vi kan få til. Det å komme inn i de mektige katedralene langs ruta skapte en ydmykhet i meg. Veldig mye her i verden handler om ting vi må velge om vi skal tro eller tvile på. De som bygde katedralene og sykehusene langs Caminoen, de trodde, fastslår Alf. Han fortsetter:
– Jeg bestemte meg for at den korte tiden jeg har her på jorden kan brukes bedre enn å sitte i møter på jobben. Og den erkjennelsen er noe som virkelig treffer mange når jeg holder foredrag om pilegrimsturene mine.
– Hvordan da?
– Folk vet det innerst inne: At tid er det mest verdifulle vi har. Og tiden er likt fordelt, enten vi er rike eller fattige. Etter et foredrag jeg holdt i Drammen kom det to gamle damer bort til meg. De fortalte at de hadde snakket med sine menn om å gå Jakobsveien. Men nå var de blitt enker begge to. Mennene var blitt rammet av ulykker og sykdom. De fortalte hvor berørt de ble av det jeg sa om tiden. Om hvor dyrebar den er.
Må du, så må du
Etter «selvmordsprosjektet» som pilegrim og etter å ha satt ny norsk aldersrekord på maraton som 68-åring med 2.59.17 i Valencia i 2022, prøvde Alf B. Dahl å trappe ned på løpingen. Han hadde nådd sine mål. Heretter skulle han bare jogge, slik vanlige folk gjør.
Det var det han tenkte. Og det var det han sa til folk rundt seg, inkludert kona.
Tid er det mest verdifulle vi har. Og tiden er likt fordelt, enten vi er rike eller fattige
— Alf B. Dahl
De første to månedene gikk greit. Alt var bare herlighet og glede, som han sier. Overskuddet boblet, humøret var prima.
– Men gradvis kom signalene om at noe var galt: Jeg begynte å kjenne på rastløshet i hverdagen. En slags utålmodighet, og etter hvert en frustrasjon. Jeg luftet det for noen venner, og de beroliget meg og sa at det går nok over. Men det gjorde det ikke.
Alf tok det opp med kona og sa at han vurderte å trappe opp løpingen igjen. «Må du, så må du», svarte hun. Hun var ikke overrasket, og hun var enig at han var en dårligere versjon av seg selv når han ikke trente.
Nytt hårete mål
Anita er noen år yngre enn Alf og er fortsatt i full jobb, mens han er pensjonist. Dermed passet det egentlig bra at han tok opp lidenskapen igjen, ved siden av jobben som frivillig på Matsentralen.
Tromsø-mannen har nå blinket seg ut Berlin Maraton i 2025 som mål. Der vil han forsøke å slå Hans Rostads norske rekord for folk over 70 år på tiden 3.14.
– Men med all respekt for rekorden, så trenger jeg å ha et litt mer hårete mål for å motivere meg skikkelig. Derfor satser jeg på å slå rekorden med et kvarter og komme inn under tre timer, fastslår Alf B. Dahl.
