Til tross for en liten oppsving det siste året, har antallet deltakere på gudstjenester falt kraftig det siste tiåret.
Størst har fallet vært i de to nordligste bispedømmene og i Agder og Telemark, Bjørgvin og Møre. Situasjonen er oppsiktsvekkende, ifølge religionsviter Pål Ketil Botvar.
– Særlig tydelig er nedgangen i bibelbeltet. Sekulariseringen har innhentet denne landsdelen, for å si det enkelt, sier Botvar, som er professor ved Universitetet i Agder.
Også julaften svekkes
Dette er hovedfunnene i tallmaterialet fra Statistisk sentralbyrå:
• Antallet kirkegjengere er blitt langt færre det siste tiåret. I 2013 var det totale deltakertallet 4.723.224 på gudstjenester på søndager eller helligdager. I 2023 var tallet 3.247.532. Det er en prosentvis nedgang på 31 prosent.
• Det holdes også færre gudstjenester. På ti år er det blitt 12 prosent færre ordinære gudstjenester, og 14 prosent færre gudstjenester utenom søndager og helligdager. I snitt var det 98 deltakere per søndags- og helligdagsgudstjeneste i 2013, og 77 deltakere i 2023.
• Nedgangen i deltakertall er mest markant i de to nordligste bispedømmene, samt i Møre, Bjørgvin og Agder og Telemark.
• Justert for antall gudstjenester har det gjennomsnittlige deltakertallet per gudstjeneste i Bjørgvin sunket med 24 prosent, i Møre med 25 prosent, Sør-Hålogaland 24 prosent og Nord-Hålogaland 27 prosent. Oslo bispedømme har 19 prosent lavere deltakelse.
• Antallet juleaftengudstjenester holder seg stabilt, men også her er deltakelsen svekket. I 2013 var deltakertallet totalt 556.689. I 2023 var det 409.691. Justert for folketallet, betyr det at 11 prosent av befolkningen deltok på julegudstjeneste for ti år siden, mot 7 prosent i fjor.
• Samtlige tall dalte jevnt før pandemien, og har ikke kommet opp igjen på samme nivå som før 2020, til tross for en svak økning fra 2022 til 2023. De siste koronarestriksjonene ble opphevet i på starten av 2022.
Pandemien var nok et varig tilbakeslag for Den norske kirke
— Pål Ketil Botvar, religionssosiolog
Nytt fritidsmønster
Kirkerådsleder Harald Hegstad sier tallene må tas på alvor.
– Dette er en tydelig nedadgående tendens, som ble veldig forsterket med korona.
Hegstad mener tallene reflekterer prosesser som både handler om organiseringen av kirka og nordmenns fritidsmønster:
– Når antallet avholdte gudstjenester har gått noe ned, er det naturlig at også deltakertallet går ned. Dette kan handle om at sokn er blitt slått sammen, om vakanser i stillinger, og om en bevisst dreining i tilbudet fra søndagskirke til hverdagskirke. Det kan også se ut til adferden hos faste kirkegjengere har endret seg over tid. De som før gikk annenhver søndag, går i dag tredjehver eller fjerdehver søndag, flere reiser bort i helgene, og presset på fritiden vår er generelt blitt større, sier Hegstad som også er professor ved MF vitenskapelig høyskole, og har forsket på ekklesiologi (kirkeforståelse).
– Grunn til å rope varsku
– Hvor alvorlig er dette for kirken?
– På kort sikt er det ikke katastrofalt. Kirken har sine faste rammer og bevilgninger. Men på lengre sikt er det utfordrende, sier religionssosiolog Pål Ketil Botvar ved Universitetet i Agder.
– Allerede nå finnes det bydeler der medlemstallet tipper under 50 prosent av befolkningen. Og mindre oppslutning kan føre til at politikerne begynner å endre på de økonomiske rammebetingelsene. Det kan også smitte over på kirke-skole-samarbeidet. Så det er grunn til å rope varsku her.
Han mener nedgangen i bispedømmene i sør og vest handler om at disse hadde høyest utgangspunkt, men nå preges av brede sekulariseringsprosesser.
– Vi ser at særpreget til de ulike landsdelene forsvinner over tid, og at alle preges av en nasjonal og internasjonal sekulariseringstrend. Nedgangen kan også handle om en viss flukt til frikirkene. Antakelig lekker DNK i begge ender, til de konservative gruppene i den ene enden, og til sekulære grupper i den andre enden, sier Botvar.
Han knytter også utviklingen til at folk endret vaner med pandemien.
– Pandemien var nok et varig tilbakeslag for Den norske kirke.
Økning etter pandemien
Møre-biskop Ingeborg Midttømme er glad for at tallene likevel har begynt å ta seg litt opp igjen etter pandemien. Det gjennomsnittlige deltakertallet per gudstjeneste økte fra 72 til 77 fra 2022 til 2023 på landsbasis.
– Det har vært mye fokus på å få folk til å ta tilbake de gamle vanene. Og mange var glade for å møtes igjen. Men i et lengre tidsperspektiv må vi se at vi har store utfordringer, sier Midttømme, som mener tallene reflekterer en krevende økonomisk situasjon i kirken, med kutt i antall gudstjenester.
Utfordringen vår er å motivere folk til å dra på gudstjeneste selv om den ikke holdes i den nærmeste kirka
— Ingeborg Midttømme, biskop i Møre
– Utfordringen vår er å motivere folk til å dra på gudstjeneste selv om den ikke holdes i den nærmeste kirka der de bor.
Topografien i fylket spiller ikke helt på lag, bemerker hun:
– For noen betyr det at de må ut og kjøre bil. For andre betyr det at de må ta en ferje som ikke går søndag formiddag.
Studentmassen
Hegstad synes det er vanskelig å si hva som ligger bak fallet i kirkesøkning i «bibelbeltet», men mener det er viktig å stille spørsmål ved om dette skyldes generell sekularisering, eller at mange i stedet velger å gå i frimenigheter.
Han viser til at Vårt Land nylig meldte at frimenighetene vokser blant unge i byene.
Nedgangen kan også handle om en viss flukt til frikirkene
— Pål Ketil Botvar, religionssosiolog
– Det er interessant om dette bare er et byfenomen blant studenter, eller om det vil bli del av en større bevegelse. Hvis Den norske kirke taper i konkurranse om ungdommen er det bekymringsfullt for utviklingen. Men det er ikke gitt at dette er tilfellet, sier Hegstad, og viser til at sekulariseringsforskere i dag snakker om at vi lever i et postsekulært samfunn.
– Og da er det ikke kristendomsforkynnelse som de møter på skolen de unge tar avstand fra, men tvert imot foreldrenes religionsløshet.
Gudstjenestens hamskifte
Halvard Johannessen er førsteamanuensis ved teologisk fakultet, Universitetet i Oslo. Han tror den markante nedgangen i kirkesøkningen i sør og vest reflekterer en todelt bevegelse: Reaksjon mot en kristendomsforståelse preget av bedehusbevegelsen. Og en motsatt reaksjon på at Den norske kirke har lagt seg tettere på den allmenne kulturen.
– Jeg tror også at mange yngre går til menigheter som er orientert rundt bestemte livsfaser. De slutter ikke nødvendigvis å gå i kirken, men de søker til mer definerte kristelige miljøer der sosiale preferanser og alder spiller store rolle.
Også Johannessen tror statistikkene kan reflektere endringer i fritidsmønsteret. Han bemerker at Den norske kirke mange steder har et bredt tilbud på ukedagene, i form av familiemiddager, kulturkvelder, kor og klubber av ymse slag.
– Hvis man tenker på en menighet som et fellesskap med ulike aktiviteter, så er gudstjenesten den mest offentlige av disse. Men det er mye som skjer i kirkene i løpet av en uke, og som ikke reflekteres i disse tallene, sier Johannessen.
Søndagsgudstjenestes stilling er imidlertid ikke den samme som før:
– Fra gammelt av var det kirkeplikt, og kirkebakken spilte en viktig offentlig rolle. Å gå i kirka på søndag var derfor noe man «bare gjorde». Den selvfølgeligheten er i dag borte, men jeg tror den har hengt i lenge, helt fram til vår tid, avslutter Halvard Johannessen.
