– Kunsten har båret kontakten med Russland

KIRKENES: Glem Jens for et sekund. Det er faren hans Thorvald Stoltenberg, som har fått sin egen byste i Ricaparken i Kirkenes.

I Norges nordøstlige hjørne er russergrensa 12 kilometer unna, og bysten står her til minne om det som skjedde på starten av 1990-tallet. Da den daværende utenriksministeren knyttet bånd til Russland. Det ble kalt «den store saken» i den norske regjeringen – et internasjonalt samarbeid som skulle gjøre Barentsregionen til en økonomisk muskel i Europa.

I verktøykassen var mer enn bare handel: Her var også teater, musikk, litteratur, museer og historie.

Jeg synes det var tungt å stå i. Det var tydelig at det fra russisk side var forventet at vi skulle legge fram deres historie

—  Silje Støyva Arvola

Politiske forventninger

– Vi har lenge vært den litt naive lillebroren. Selv Krim-krisen i 2014, ble et mindre varsko enn det burde blitt. Det først nå vi begynner å stille spørsmål, konstaterer Silja Støyva Arvola.

Hun har vært både lokalpolitiker, rektor og skolebyråkrat, men er i bunnen historiker. Arvola har sett hvilke føringer utenrikspolitikken har lagt lokalt siden de to utenriksministrene Andrei Kozyrev og Thorvald Stoltenberg i 1993 undertegnet Kirkeneserklæringen.

Hun beskriver den nye optimismen knyttet til samarbeidet med Russland etter Sovjets fall, men også hvilke hindringer hun møtte som tidligere daglig leder ved Grenselandmuseet. Museet er bygget rundt en gave fra Russland, et krigsfly fra 2. verdenskrig. Å bygge relasjoner til den russiske museumssektoren var del av jobben hennes.

– Jeg synes det var tungt å stå i. Det var tydelig at det fra russisk side var forventet at vi skulle legge fram deres historie – som var en lineær heltefortelling – og ikke stille kritiske spørsmål. Også fra norsk, politisk hold, var forventningen at vi skulle være et museum som fortalte den norsk-russiske grensehistorien, sier Arvola, og skyter inn at da de på 2000-tallet forsøkte å sette søkelyset på samisk historie, var det liten interesse for dette.

Nå er hun spent på fremtiden til kultursektoren:

– Realistisk sett, tror jeg prestisjen ved å satse på det som handler om utenrikspolitikk og diplomati, er større enn det å satse på kultur for kulturens del.

---

Barentssamarbeidet

• Barentssamarbeidet har vært et formalisert samarbeid mellom Russland, Finland, Sverige og Norge med mål om sikre fred og stabilitet i Nordområdene.
• Det har foregått på to plan: Et mellomstatlig politisk samarbeid, som i starten ble frontet av tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg, samt et regionalt samarbeid mellom fylker/oblast i Arktis.
• Samarbeidet ble etablert gjennom Kirkeneserklæringen. Den ble utformet våren 1992, like etter Sovjetunionens fall, og undertegnet i 1993.
• Barentssamarbeidet er preget av Russlands krigføring i Ukraina. Samarbeidet med Russland er nå lagt på is.

---

Endrer finansieringen

Etter invasjonen av Ukraina, er nemlig Barentssamarbeidet med Russland lagt på is. Nytt av året, er at dette får konkrete følger for kulturfinansieringen i nord.

– Kultur og idrett har vært noe av det vi har brukt mest penger på. Men etter at krigen startet har vi måttet omstille oss, forteller Marit Egholm Jacobsen, konstituert leder for Barentssekretariatet.

De har som jobb å sette Barentssamarbeidet ut i live. Sekretariatet er et interkommunalt selskap, eid av fylkeskommunene i nord, og som årlig har vært tildelt 25 millioner kroner over Utenriksdepartementets budsjett.

Årlig har de støttet det profesjonelle kulturlivet i nord med 9 millioner kroner.

Folk sier gjerne at å bruke penger kultur og idrett betyr ingen ting. Jeg mener derimot at det er det som har båret denne kontakten i så mange år

—  Marit Egholm Jacobsen

Men 1. januar ble Barentssekretariatet overført til Kommunal- og distriktsdepartementet. Samtidig fikk de nytt mandat. Før var hovedoppgaven å støtte samarbeid med Russland. Fra nå av skal de jobbe for samfunnsutvikling i nord. Og grensesamarbeidet skal nå rettes mot Finland og Sverige, kun med en viss åpning for å trekke inn helt uavhengige russiske aktører.

Det handler om å ta konsekvensene av det som har skjedd, forklarer Jacobsen.

– Siden invasjonen har man ikke kunnet samarbeide med noen aktører knyttet til russiske statlige institusjoner. Man har riktignok beholdt samarbeid med frie aktører, men også dette snevrer seg inn, fordi de er blitt færre.

– Ser dere for dere at samarbeidet med Russland kan tas opp igjen?

– Jeg tror det tar kjempelang tid. Samarbeidet har vært bygget opp gjennom 30 år, men nå er alt blitt veldig, veldig vanskelig. Folk sier gjerne at å bruke penger kultur og idrett betyr ingen ting. Jeg mener derimot at det er det som har båret denne kontakten i så mange år. Men på politisk nivå er det ikke bare å ta opp igjen kontakten.

– Vi kan ikke vende ryggen til øst

Denne uken har toppolitikerne igjen vært på plass i Kirkenes, på den årlige Kirkeneskonferansen. Og sist helg gikk kulturfestivalen Barents Spektakel av stabelen, med musikere, performance- og billedkunstnere fra flere land.

For Barents Spektakels del, som har fått mye finansiering fra Barentssekretariatet, var det lenge usikkert om det kom til å bli noe av årets festival.

Men sist uke var både Mari Boine og Odd René Andersen på plass. Det var også flere finske kunstnere – samt et par russiske, slik som teatergruppen AKHE, som har reist i eksil til Frankrike etter Ukraina-krigen, og som hadde æren av å åpne Barents Spektakel.

– Barentssekretariatet er en viktig partner for oss, og når de endrer mandatet til et finsk-svensk-norsk fokus, så jobber vi med å styrke båndene til kunstscenen i disse landene. Men vi kan ikke vende ryggen til øst. Det er viktig å løfte de uavhengige stemmene, som forhåpentligvis kan representere en lysere fremtid for Russland, sier festivalleder Astrid Fadnes.

Det er Pikene på broen som arrangerer festivalen. Selskapet startet opp i 1996, og har siden den gang jobbet med å bygge bro mellom land og kunstsjangre.

Det er viktig å løfte de uavhengige stemmene, som forhåpentligvis kan representere en lysere fremtid for Russland

—  Astrid Fadnes, festivalleder

Nødvendig lekeplass

– Jeg tenker på meg selv som et barn av Barentssamarbeidet, sier Evgeny Goman, som er produsent hos «Pikene».

Han er teaterregissør med bakgrunn som tidligere kulturminister i Murmansk, den russiske storbyen tre timers kjøring fra Kirkenes. Goman minnes at grensen mellom Norge og Russland åpnet på 1990-tallet. Han møtte et samfunn som både lignet og var helt forskjellig fra hjemlandet, men som ble en øyeåpner:

– Og i 2011, da Putins autokrati startet, var det vitalt for oss å ha kontakt med det skandinaviske samfunnet. Det ga en påminnelse om hvordan det er å leve i et demokratisk samfunn.

I dag er han opptatt av at kultursamarbeidet ikke må bunnfryse i takt med diplomatiet. Han kaller kunsten for «en trygg lekeplass», et sted for å ta opp temaer som ellers er kontroversielle. Men som russer i Norge, har han også følt på skam etter invasjonen, røper han:

– På et punkt innså jeg at nasjonalitet er et kunstig konsept, som vi i dag legger altfor stor vekt på. Vi sorterer hverandre etter stereotypier, men vi er alle mennesker.

Selv har han tenkt på seg selv som en ‘barentsing’.

– Så det at Barentsregionen nå mister forbindelsen til Russland, er vanskelig å forstå. Selv om det er lett å forstå politisk.

Besteforeldre fra Russland

Historiker Silja Støyva Arvola berømmer Pikene på broen og Barents Spektakel for å ha klart å beholde en fri rolle i møte med de politiske forventningene.

– De har ikke jobbet opp mot faste, offentlige institusjoner, og har ikke hatt like låste rammer. I stedet har de funnet egne veier, og vært bevisst på hvordan regionens historie presenteres.

Festivalen hadde i år «Soft shields» som overskrift. Det handlet om hvordan militariseringen i dag preger hverdagen i nord. Arvola, som i dag jobber i undervisningssektoren, har sett hvordan krigen har satt spor blant skolebarna. Om lag fem prosent av barna i grensekommunen har russisk bakgrunn.

– Og mange av dem som har besteforeldre på andre siden av grensen, slites mellom de politiske fortellingene som skapes, sier hun.

Historiene fra nord

– Det bor mange russiske barn her, og vi som voksne må ta oppgaven og si at «folk er folk», og at ungene ikke skal stå til ansvar for krigen. Også må vi lære ungene at vi bor i et grenseland, og at man skal ha respekt for alle, sier Bente Andersen, daglig leder ved Samovarteateret.

Det er et internasjonalt scenekompani som er eldre enn både Kirkeneserklæringen og Barentssekretariatet. De startet i 1990, rett før jernteppet falt. Og driver også en teaterskole for barn, kalt Samovarongan.

Andersen har satt seg fore å fortelle historier fra nord. Det har også ført henne til Russland, og inn i samarbeid med russiske scenekunstnere.

I dag er samarbeidet blitt umulig. Samovarteaterets partner i øst, var det karelske nasjonalteatret i Petrozavodsk. Og Andersen forteller at kunstnerne her har merket invasjonen tydelig. Teateret pleide å spille på finsk og russisk, de tok fatt i moderne repertoar og slapp til maktkritikk fra scenen. I dag er de blitt et dramateater som spiller klassisk repertoar, og kun bruker russisk, forteller hun.

Selv har Samovarteateret i mange år fått støtte direkte over Kulturdepartementets budsjett, og dels gjennom Barentssekretariatet.

– Kunstverden er uforutsigbar, men vi trenger den jo, sier Andersen, som rister på hodet av at offentlig kulturstøtte alltid må begrunnes med noe annet enn kultur:

– Hvis vi skal ha et samfunn, så er det kultur der. Og hvis det ikke er kultur, så er det ikke lenger et samfunn.