Tvillingbroren logget ut av livet. Gabriel fant en vei videre

Da tvillingbroren forlot livet, ville ikke Gabriel Ingebretsen leve lenger. Gjennom tro og trening fant han en vei videre.

Gabriel og Javier var eneggede tvillinger. Bare åtte måneder gamle ble de etterlatt på gata i Bolivia. De var svært forkomne da de ble funnet og plassert på barnehjem.

Den tøffe starten på livet preget brødrenes oppvekst. De bestemte seg for å holde sammen.

De to mot verden.

– Vi var så knytta til hverandre. Når den ene begynte å grine, begynte den andre også. Gikk det tre-fire minutter uten at jeg så ham, så måtte jeg bare vite hvor han var, forteller Gabriel Ingebretsen.

Han er blitt 33 år. Vårt Land møter ham mens han er på Østlandet for å løpe et milløp. Der får han gå i fred. Journalistene flokker seg rundt vinneren Narve Gilje Nordås og hans trener Gjert Ingebrigtsen, som har dominert sportsspaltene denne høsten.

Gabriels historie er ikke like kjent. Nå forteller han om hvordan han fant mening og retning etter at tvillingsjelen hans tok det verst mulige valget.

j

---

Gabriel Ingebretsen

  • Alder: 33
  • Bosted: Kristiansand
  • Yrke: Assistent på Flekkerøy barneskole
  • Familie: Tre søsken. Adoptivforeldre som var misjonærer i Bolivia
  • Hobbyer: Løping og bibelgruppe. Går i Salem og Filadelfia og er leder for Yngres på bedehuset på Flekkerøy
  • Perser: 31.27 på 10 km baneløp

---

Dreamteam

Tilfeldighetene gjorde at et norsk misjonærpar fra Kristiansand deltok i julefeiringen på barnehjemmet der Javier og Gabriel bodde. Misjonærene fikk lyst til å adoptere.

Dermed endte tvillingene fra Bolivia opp på Sørlandet. Der begynte de å spille fotball. De bestemte seg for å bli proffer. Begge ville til Manchester United. De skulle ta verden med storm.

– Vi var et dreamteam. Alltid sammen. Fra vi var små kunne jeg føle hvilket humør han var i. Da vi ble tenåringer visste jeg at han ofte hadde det tungt. Han ble mobba på skolen fordi han var kristen. Selv var jeg litt mer distansert, ville være tøff. Jeg skjøv følelsene unna. Det var mitt tenåringsopprør.

x

Deilig å se

17 år gamle skulle tvillingene spille byderby: Flekkerøya mot Randesund. De varmet opp sammen før kampen. Javier skulle spille, mens en småskadet Gabbi, som lagkameratene kalte ham, var reserve.

– Vi vant kampen 2–1. Javier fikk en assist og spilte godt. Det var deilig å se ham feire med lagkameratene. Fra sidelinja så det ut som om han hadde det bra. Men i ettertid tror jeg nok at han allerede hadde bestemt seg.

Javier dro derfra på moped. Selv skulle Gabriel på trening med guttelaget – ettersom han ikke hadde spilt.

Ikke samvittighet

Da han kom syklende hjem et par timer senere sto en politibil utenfor huset. Han ble vettskremt og trodde det hadde skjedd noe med foreldrene.

Men foreldrene møtte ham.

Da skjønte han at det kunne være enda verre.

Javier hadde tatt livet sitt hjemme.

– Jeg bare grein og grein. Jeg klarte ikke å la være, selv om det var pinlig at familien og venner så hvor knust jeg var. Smerten var uutholdelig. Jeg ville ta mitt eget liv, men jeg hadde ikke samvittighet til å gjøre det mot foreldrene mine. Jeg tenkte at jeg måtte klare å holde ut i ett år, til de andres sorg var over.

– Klandret du deg selv?

– Den første tiden tenkte jeg mye på om jeg kunne vært der mer for ham, selv om jeg var i en alder hvor jeg slet med å vise følelser. Nå har jeg godtatt at jeg ikke får gjort noe med det. Men det tok fem-seks år.

Løper Gabriel Ingebretsen.

Helt ødelagt

Som 17-åring forsto Gabriel Ingebretsen at livet aldri ville bli slik han hadde drømt om:

– Javier og jeg skulle jo erobre verden gjennom fotballen, finne damer og stifte familie, kjøpe hus og bo ved siden av hverandre. Nå føltes alt helt meningsløst. Jeg var ensom, fortvilet og sint. Utad hadde jeg på en maske, men inni meg var jeg helt ødelagt. Jeg droppet ut av skolen og prøvde bare å holde ut dag for dag.

Gabriel kjente samtidig at han kunne snakke med Gud. Under en 48-timers faste ba han om å få et tegn på at Javier var i himmelen. Og Gabriel ble hørt. I et syn så han broren sin og ble overbevist, forteller han.

Etter det ble han litt roligere inni seg.

– Fram til da kjentes det som om hjertet mitt var halvt. Og det vil det alltid være. Men nå gjør det ikke lenger like vondt å leve med det.

Gøy å få juling

Ved siden av troen er det trening som har gitt Gabriel Ingebretsen livsgnisten tilbake. Gradvis skiftet han ut fotballen med løping. Han slang seg med i en halvmaraton, mest med fotballtrening i kondisbanken. Opplevelsen var god og klokka viste en fart som ville gitt under tre timer på maraton. Gabriel ble gira.

– Det var gøy å konkurrere igjen og få juling. Det vekket gode instinkter i meg.

For to år siden satte Gabriel seg som mål å løpe mila under 30 minutter. Da må man løpe hver kilometer under tre minutter. De fleste vil slite med å holde den farten i hundre meter.

Foreløpig har Gabbi kommet ned på 31-tallet, noe som gir ham muligheten til å være med i NM og kjempe mot de beste, der en brødretrio med nesten samme etternavn gjerne tar det som er av gull på de lange distansene.

– Jeg er overrasket selv. Tidligere var mitt syn på løpere at de var veldig seriøse, og nå er jeg blitt en sånn seriøs type selv. Løping er blitt mitt skjulested og min terapi. Det kjennes som å ha medvind, en hjelpende hånd i ryggen. Jeg kommer nærmere Gud og har dialog med ham når jeg er på veien. Jeg kjenner at han kan bruke meg.

– Hvordan?

– Jeg forteller de andre i løpsmiljøet at jeg skal i kirka på søndager. Dermed gir jeg dem muligheten til å spørre om troen min, hvis de vil. Det hender ofte at de gjør det. Og for min egen del takker jeg alltid Gud for at det gikk bra når jeg er ferdig med en løpetur. Det er så mye som kan skje i trafikken. Underveis ber jeg om at løshunder ikke skal bite meg og at hun gamle dama som skal krysse veien klarer det uten å falle når bussen kommer.

Løper Gabriel Ingebretsen.

All-in for Jesus

Sist helg løp Gabriel Ingebretsen det ti kilometer lange Vatneløpet i Sandnes. Han ble nummer tre og var ikke helt fornøyd. Han visste på forhånd at det ville bli kaldt og surt, men han liker å kjempe og slite.

Normalt løper 33-åringen 180 kilometer i uka fordelt på 12 økter. To av disse øktene er han ledsager for en blind løper.

For å forklare hvordan løpingen kunne bli et vendepunkt i livet snakker Gabriel Ingebretsen engasjert om den geniale komboen av det fysiske og det mentale. Løpingen gir livet en ramme der han spiser bedre, sover bedre og har et mål for alt han gjør.

– Når man er en toppidrettsutøver, må man leve som det, sier Gabriel og smiler.

Kroppen husker. I hjertet mitt er det et hull etter Javier

På bordet foran ham ligger mobilen. Bakpå er et klistremerke for The Send, et event som skapte stor debatt i Vårt Lands spalter fordi forkynnerne der oppfordret ungdommene til å gå «all-in» for Jesus.

– Jeg går definitivt «all-in» for Jesus. Jeg gjør det ved at jeg ber mye om å få bety noe for andre. Jeg er ikke alltid så flink, men jeg ønsker å være en som ser og hjelper, en som utgjør en forskjell. Jeg har selv opplevd hva sånne personer betyr.

– Hva vil du si til andre som har det tungt og som kanskje har lyst til å gi opp?

– Få hjelp! Gå til psykolog! Gå til noen du har tillit til! Jo lenger du holder det inni deg, jo verre blir det. Ikke tro at de andre ikke bryr seg. Folk bryr seg, men de syns ofte det er vanskelig å vise det.

Gabriel Ingebretsen

Hull i hjertet

Sorgen vil alltid være en del av livet for Gabriel Ingebretsen, selv om den ikke tynger ham slik den gjorde de første årene. Verst er det den 26. august hvert år. Det er datoen han mistet broren sin på.

– Det er gått 15 år nå. Men jeg får fortsatt migrene, blir kvalm og helt satt ut på den dagen. Kroppen husker. I hjertet mitt er det et hull etter Javier.

– Tror du at du får treffe ham igjen?

– Ja, i himmelen. Ett hundre prosent.

– Hva skal du si til ham?

– Jeg kommer nok bare til å gråte.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Kultur