Bokåret 2023: Her er Vårt Land-kritikernes favoritter

Åste Dokka, kommentator og anmelder:

1. Vigdis Hjorth: Gjentakelsen, Cappelen Damm 2023

Her er det vanskelig å si det mer presist enn: Vigdis Hjorth har gjort det igjen. Og det er enda bedre enn før, det er slipt og slipt på nytt, skåret helt ned. Så sårt, så mørkt, så presist. Å få språket til å bære disse erfaringene er en bragd av mot og ærlighet.

2. Marilynne Robinson: Jack, SD Books 2020

Jack Boughton har vært et mysterium av en bifigur gjennom tre romaner over nitten år: I Gilead, Home og Lila har han vært et uroskapende fremmedelement. Nå har han sin egen bok. Han er fortsatt gåtefull, historien fortsatt mørk, ugjerningen hans ikke til å unnskylde. Men Robinson lar oss ta del i Jacks håpløshet innenfra. Det er hjerteskjærende, men har øyeblikk av skjønnhet. Finnes det en Gud bak en slik skjebne? Jack kom på norsk på Cappelen Damm i 2023.

3. Marilynne Robinson: Hva gjør vi her? Verbum 2023

Robinson er en glimrende essayist: Hennes blikk på samtida er sylskarpt, hun er kunnskapsrik om ting jeg vet lite om, men blir veldig interessert i. Og fordelen med å tenke fra et bestemt utgangspunkt trer klart fram i boka, uten at hun noen gang blir sneversynt. Tvert imot er hun akkurat passe sveipende og deilig lite beskjeden på kristendommens vegne. På engelsk er denne boka ordentlig tung: Hjertelig takk til oversetter Preben Jordal og Verbum.

[ Anmeldelse av Robinsons essays: Humanisme med teologisk tendens ]

Hilde Slåtto, anmelder:

1. Judith Hermann: Vi skulle fortalt hverandre alt, oversatt av Sverre Dahl, Pelikanen

Det har alltid ligget et enormt trykk under den sparsomme og antydende stilen til tyske Judith Hermann. I poetikk-forelesningen Vi skulle fortalt hverandre alt forteller hun uventet om det som hun ikke har kunnet skrive om i sin skjønnlitteratur, men som alle hennes bøker egentlig handler om – en splintret barndom, krigens og det delte Tysklands traumatiske arv, vennene som ble den nye familien og sommerhuset hun arvet etter sin russiske bestemor. Dette er en bok jeg har hatt i veska mi i hele høst, som en talisman mot dårlige tider.

2. Ia Genberg: Detaljene, oversatt av Bodil Engen, Oktober

En kvinne ligger syk til sengs med feber. I feberørska trer en etter en av de som har betydd mest for henne frem. I fire portretter får vi øye på detaljene til 90-tallet; musikken, litteraturen, filmene, klærne, festene, reisene, vennskapene og kjærestene – og den flyktige ungdomstiden som formet oss. En fantastisk roman som viser hvordan det fortalte alltid er et portrett av den som forteller.

3. Bret Easton Ellis: Skår, oversatt av Henning Kolstad, Kagge

Jeg elsker det når en roman får meg til å dykke nedover i katalogen til en forfatter, eller introduserer meg for gull i andre forfatterskap. Postmodernisten Bret Easton Ellis forrykende comeback med grøsseren og coming-of-age romanen Skår, gjorde meg ikke bare nysgjerrig på hans spinnville mock-memoar Lunar Park (2005). Ellis sendte meg også rett i armene på Joan Didion, og hennes fabelaktige essaysamling The White Album – samtidig som Ellis’ melankolske spilleliste til romanen Skår gikk på repeat. Full uttelling.

Andrew P. Kroglund, anmelder:

1. Norun Haugen: Til dyrene. Sannheten om norsk dyrevelferd, Kagge

Kan vi fortsette med et mer og mer industrielt dyrehold i dette landet, uten å kveles i det kjøttet vi stapper i oss? Det er sjeldent at jeg har følt meg så til de grader presset til å ta et oppgjør med mine egne forbruksvaner etter å ha lest en bok. I en femårsperiode gikk Norun Haugen undercover for å dokumentere hvordan dyr behandles i den norske kjøttindustrien. Det har blitt en usedvanlig spennende bok. En brannfakkel.

2. Dag O. Hessen: Jervesporet. Jakten på dyret, meningen og minnene i en krympende natur, Cappelen Damm

Poeten Hessen reiser seg i sin fulle høyde. Han får frem de såre og vare nyansene i livet, og i naturen. Jeg skuer innover fjellene og føler, på dyrs vis, at livet er godt. Hessen skriver seg inn i dyrenes indre liv – både med biologens distanse, men samtidig med følelsens nærhet. Dette er også en sivilisasjonskritikk, som viser frem de brutale sidene ved norsk naturforvaltning.

3. Andreas Liebe Delsett: Leve havet. Olja, fisken og framtida i Lofoten, Vesterålen og Senja, Kagge

Andreas Liebe Delsett gir oss en alternativ og innsiktsfull norgeshistorie gjennom fortellingen om folkeaksjonen for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Den ble startet i 2009, og ble lagt ned i august 2023. Dette er historien om Norges mest vellykkede politiske kampanje, fortalt med driv, gode fortellergrep og kjærlighet til landsdelen.

Astrid Fosvold, anmelder:

1. Pedro Carmona Alvarez: Chiquitita, Kolon

I et melankolsk toneleie formidles klare, poetiske bilder av barndomsminner fra et land som raser sammen. Erindringene er levende, nåtidige, selv om fortelleren befinner seg i en annen tid. Innrykket av at jeg-fortelleren lever i flere aldre samtidig, at tiden har kollapset, hever fremstillingen av traumatiserende erfaringer. Flyktig, episodisk, med et barns øyne ser vi flukten, gjemmestedene, de voksnes redsel, grove voldshandlinger, maktovergrep, samt trygghet og fremmedhet i et nytt land.

[ Intervju med Carmona-Alvarez: Skriv «rett på» Gud  ]

2. Niels Frank: Faen ta deg, oversatt av Agnete Øye, Cappelen Damm

Helt uten dramatiserende sensasjonsmakeri og med et fundamentalt lojalt perspektiv, som aldri er villig til å se saken fra flere sider, har Niels Frank skrevet en av årets beste bøker. Fortellingen er skrevet i rasende affekt. Den er kompromissløs, gjentakende og borer inn i et levende traume. Boka handler om svogerens veloverveide og målrettede drap på Franks søster.

3. Olaug Nilsen: Uønska Åtferd, Samlaget

Blottet for berøringsangst tar Olaug Nilsen, i sin tredje bok om å være foreldre til et autistisk barn, fatt i vanskelige diskusjoner. Kjønnshormoner i fri flyt og grenseoverskridelser i familien. Tematikken får fritt spillerom i et fiktivt univers, hvor den utfolder seg eksplisitt og konkret og gir stemme til den språkløse. Romanen viser hvilke blindgater foreldre kan havne i sin iver etter å beskytte den svakeste.

Sigrid Elise Strømmen, anmelder:

1. Stian Grøgaard: Romantiske essays, Oktober

Grøgaards posthume essaysamling er oppløftende, utfordrende og dypt bevegende.

2. T.S. Eliot: Askeonsdag, gjendiktet av Eirik S. Røkkum, Forlaget Beijing Trondheim

Eliots ikoniske langdikt om troens irrganger. Stas at småforlag tar sjanser med gjendiktninger og andre smale saker.

3. Dordi Strøm: Odel, Samlaget

En liten, men tettpakket roman hvor naturens poesi og mystikk fengsler fra første til siste side.

Knut Ødegård, anmelder:

1. Bibelen, omsett av Kjell Arild Pollestad, Forlaget Press

Ei storhending i norsk litteratur: Kjell Arild Pollestads fem år lange arbeid med å omsetja Bibelens kanoniske bøker frå hebraisk og gresk er blitt til det skjønnlitterære og poetiske høgdepunktet i årets norske bokhaust. Det er så mykje meir enn «berre» religiøst grunnskrift for vår kristne tru i dette oppkomet av poetiske bilete, og det er herleg fritt frå moterette justeringar.

[ Intervju: Kjell Arild Pollestad har hatt dei fem beste åra i sitt liv ]

2. Thorvald Steen: Påklederen, Oktober

I årevis har Thorvald Steen gjennom sin romankunst vore ein folkeopplysar om nedtona eller gløymde hendingar i europeisk soge. I Påklederen fører han oss inn i ei av dei største katastrofene i det kristne Europa: det fjerde krosstoget året 1204. Dette er ein fascinerande brevroman om grådugskap, svik og plyndring av verdas rikaste og mektigste by, Konstantinopel. Europa vart ikkje det same etter dette.

3. Erik Varden: Å finne sammen, St. Olav forlag

Vårherre er raus mot si katolske kyrkje i Noreg. Då den grunnlærde Erik Varden vart biskop i Trondheim, fekk vi med han eit viktig tilskot til landets litterære liv. Å finne sammen går i sivilisasjonskritisk dialog med den åleinegjeringa som rådande samfunnsverdiar fører til. Han tolkar samfunnskrisa frå åndeleg sikt og trur «erkjennelsesmessig overfladiskhet, konseptuell utarming og ordfattighet er problemer for folkehelsen i vår tid».

Ivar Dale, anmelder:

1. Bjørn Hatterud: Blokka på Bjerke: Tretten år i tredje etasje, Samlaget

Det er herlig kontrastfylt å lese om livet i østkantbydelen Bjerke på nynorsk. I Hatteruds første selvbiografiske bok fikk vi bli med essayisten og hans mor på rundreise om Mjøsa. Denne oppfølgeren er et must-read. Finstemt balanse mellom humor og sårhet, privatliv og samfunnsperspektiv.

2. Alf van der Hagen: Ønsk meg heller god tur: Samtaler med Ingvar Ambjørnsen, Oktober

Frykt ei, dette er ikke et firehundresiders portrettintervju om hasj, kols og rødvin, men skal være siste gang en av Norges mest legendariske samtidsforfattere åpner døra og slipper offentligheten inn. Og det gjør han så man kjenner at det koster. Alf van der Hagens samtalebiografi flyter nydelig, og man blir glad i Ambjørnsen underveis. Jeg måtte straks videre til van er Hagens samtalebok med Henning Hagerup, som var tilsvarende oppslukende lesning.

3. Lev Tolstoj: Då Ivan Iljitsj døydde, Skald

Mens Putin river ned Russlands gode navn og rykte for minst en generasjon fremover, er det godt at Skald-serien minner oss om det vi fortsatt verdsetter ved russisk kultur. Jeg kjempet meg gjennom Tolstojs lille mesterverk, ord for ord, under russiskstudiene, men denne utgaven går unna som smør fra Vologda. Geir Pollens bok om elva Volga fra et par år siden var svært leseverdig, og han gjør fremragende jobb også som oversetter av Ivan Iljitsj’ motvillige ferd mot dødsriket.

Ingeborg Misje Bergem, anmelder:

1. Ivo de Figueiredo: Stormen – Bind 1. En biografi om Edvard Munch, Aschehoug

Ivo de Figueiredo satt en ny standard for norsk sakprosa med sin biografi om Henrik Ibsen på midten av 2000-tallet, og overgår seg selv i første bind av biografien om Edvard Munch. De Figueiredo hjelper leseren til å forstå 1800-tallsmennesket både intellektuelt og emosjonelt. Stormen er ikke bare en bok om Munch, men om en tilblivende nasjon, en embetsmannsstat i endring og en gryende borgerlig kulturoffentlighet. Det er fabelaktig godt gjort.

[ – Barndommens pietisme fulgte etter Edvard Munch ]

2. Tina Åmodt: Den andre moren, Oktober

Den andre moren er en usedvanlig sterk roman om gapet mellom hva vi mener og hva vi føler, hvordan vi skal ønske at verden er og hvordan vi opplever den. Boken handler om en lesbisk mor, Silje Marie, som sliter med å knytte seg til sin ikke-biologiske sønn, og som ikke klarer å slippe tanken på at han kan ha ukjente, biologiske donorsøsken. Hun er vokst opp med ideen om at familier som hennes ikke bør eksistere, og angsten for å mislykkes som forelder er dermed desto mer eksistensiell. Åmodt skildrer nyansert og brutalt hvordan tvilen og skammen fortærer henne. Et fantastisk kvinneportrett og en medrivende samlivsroman, som samtidig uredd diskuterer konsekvensene ved utviklingen i bioteknologien.

3. Zadie Smith: The Fraud, Hamish Hamilton

Det er alltid en begivenhet når Zadie Smith utgir en ny roman, og høstens The Fraud er intet unntak. Romanen er satt til England og Jamaica på 1800-tallet og handler om den nå glemte forfatteren William Ainsworth, hans hushjelp Eliza Touchet og en historisk rettssak, der en australsk slakter hevder å være en forsvunnen aristokrat. Smith har skrevet en vilter roman som bobler over av energi samtidig som den belyser imperialisme, feminisme, rasisme og sosial ulikhet.

Heidi Marie Lindekleiv, journalist:

1. Eva Menasse: Dunkelblum, oversatt av Miriam Lane, Press

Historien er ekstrem, og likevel er virkeligheten verre. I landsbyen Rechnitz i Burgenland leter man den dag i dag etter en massegrav med jødiske tvangsarbeidere som ble likvidert mot slutten av 2. verdenskrig. I fortellingen om den fiktive landsbyen Dunkelblum, som har forbausende mye til felles med Rechnitz, leter Menasse etter svaret: Hvordan kan et helt lokalsamfunn undertrykke sannheten om en så grusom forbrytelse? Det er umulig å lukke boken før hun har hentet fakta fram fra den kollektive glemselen.

2. Ketil Slagstad: Det ligger i blodet, Press

For 40 år siden kom en ny og den gang livstruende sykdom til Norge. Slagstad har undersøkt hvordan vanlige mennesker, risikogrupper og helsebyråkrater reagerte i møte med HIV/Aids. Sykdommen skremte en hel nasjon. Men den ble også en viktig brikke med tanke på større åpenhet rundt det å være skeiv. Og å bygge en trygg, stolt og åpen identitet som homofil eller bifil, ble presentert som en nøkkel til å beskytte seg mot sykdommen.

3. Peter Halldorf: Den åttende dagen, oversatt av Andreas Kristiansen, Verbum

I en knøttliten bok forklarer Peter Halldorf det merkelige uttrykket «den åttende dagen», som de første kristne tenkerne gjerne grep til. Det handler om å la hver dag her på jorden trekkes inn i søndagens hemmelighet. Halldorf refererer ofte til den ortodokse teologen Alexander Schmemann, som anklaget religion og sekularisme for å være samme sak: Begge henviser Gud til en sektor av tilværelsen. Den åttende dagen handler om det motsatte, og Halldorf vil ha oss til å gripe forandringskraften.

[ Les anmeldelse av Halldorfs bok  ]

Kjetil Røed, anmelder:

1. Mircea Cartarescu: Solenoid, oversatt av Steinar Lone, Bokvennen

Cartarescu skriver en type romaner som er i radikal utakt med en rastløs tid: De er enorme i omfang, og har en fabulerende kraft som overgår det meste. Den surrealistiske verdenen som skisseres i Solenoid er nesten parodisk i sin mengde bisarre og underlige scener, men oppleves fremfor alt (i positiv forstand) som en voldsom utvidelse av hva som er mulig å tenke seg og føle, som menneske. Denne mannen vil nok få en nobelpris innen få år.

2. Hannah Arendt: Om revolusjon, oversatt av Per Qvale, Bokvennen

Arendt er en av det forrige århundrets tenkere som er mest relevant i dag, og i denne boka undersøker hun, gjennom historiske eksempler, det hun noen år tidligere kaller «natalitet», som kommer fra natalite (fransk): fødsel. Enhver person har hele tiden med seg, gjennom hele livet, muligheten til å starte noe helt nytt, skrev hun i Vita Activa (1958). I denne boka forklarer hun hvordan begynnelsen er noe vi kan oppleve og starte sammen med andre også – i revolusjoner. Og akkurat det trenger vi i vår tid.

3. Inga Strümke: Maskiner som tenker – algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens, Kagge

Ingen original bok, litterært sett, men det smarteste – til nå – som er skrevet om kunstig intelligens på norsk. Strümke svartmaler ikke, og ser mange muligheter med AI – men hun hun legger ikke fingrene imellom når hun forklarer hvor farlig denne teknologien kan bli. Akkurat hvor veien går videre, vet ingen, men det er helt avgjørende at vi alle orienterer oss bredt og grundig om temaet. Essensiell lesning.

[ Anmeldelse: «Strümke med sårt tiltrengt reiseguide til kunstig intelligens» ]

Marianne Lystrup, anmelder:

1. Øyvind Torseter: Dronefangeren, Cappelen Damm

Virkeligheten er ikke helt virkelig og fantasien er ikke løst oppspinn i Øyvind Torseters bøker. Det gjør dem spennende og interessante. Torseter besitter tegneserieskaperens presise strek og kan skape varierte følelsesuttrykk forbløffende effektivt, selv med en skapning som er så lite detaljert i kroppen som Mulegutten. Denne gangen må han hanskes med verdensomspennende utfordringer.

2. Ragnar Aalbu: Kalde klover, Gyldendal

Ordspillenes skamløse mester, underfundighetens luring, drømmenes forkjemper Ragnar Aalbu er her igjen. Årets bok følger en liten reinsdyrkalv som er lei av vinter og heller vil til Syden. Men dit kommer man ikke uten å kunne fly. Men å lære seg det umulige, handler jo bare om utholdenhet og fantasi, ikke sant?

3. Odveig Klyve: Fordi du er, Cappelen Damm

Diktet «Skjelv du på handa, Vladimir» gikk viralt da hun la det på nett i 2022 og det ble gjendiktet til over 100 språk og dialekter. Men det sterkeste i boka er svevet mellom evighetens pust og hverdagslige hendelser. Hun får oss til å gruble over det evige: Hva er det å være? Og minner oss om dette viktige:

«Det er mirakelet som

Reddar verda frå ruin,

At vi kan skapa

Det uventa.»

Rolv Nøtvik Jakobsen, anmelder:

1. Lars Mytting: Skråpånatta, Gyldendal

Mytting samlar trådane og leverer ein stortarta finale på Hekne-trilogien. Årets roman er, om mogleg, enda betre enn dei to første bøkene. Skråpånatta er ein verkeleg minneverdig roman om vår nære historie, om folkeminne, teknologiens tvetydigheit, fellesskap og om motstand. Dessutan er boka spennande og til tider morosam! Kva meir kan du ønske deg?

2. Tore Renberg: Lungeflyteprøven, Oktober

Lungeflyteprøven er ein lesefest av ei bok der Tore Renberg overbevisande skildrar ein viktig episode i europeisk kultur- og rettshistorie som stod i fare for å hamne i den store kulturelle gløymeboka. Det handlar om seint 1600-tal i Sachsen, om naturrett og kamp mot justismord og tortur. Juristen Christian Thomasius, ein av Holbergs heltar, har ei fargerik hovudrolle i det heile. Nok ei gledeleg overrasking frå Renberg!

3. Maria Navarro Skaranger: Jeg plystrer i den mørke vinden, Oktober

Historiske romanar er samtidslitteratur når dei kjem ut. Det er likevel all mogleg grunn til å løfte fram skjønnlitterære skildringar av verkelege menneskeliv i dagens Norge. Særleg når dei er så gode som Skarangers siste. Også årets utgjeving kastar lys over liv levd i utkanten av det mange av oss har innsyn i. Boka er ein frittståande oppfølgjar til den forvitnelege romanen Emily forever (2021) og skildrar det ikkje heilt enkle livet til Sidsel, den uføretrygda mora til åleinemora Emily.

Freddy Fjellheim, anmelder:

1. Jørn H. Sværen: Tolv bøker, Kolon.

Når tidene svartner, øker det uuttalte kravet om sosial konformitet og språklig konvensjonalisme. Sværens måteholdne poesi lyser opp i dette (kultur) mørket og bygger undringens håpsvei. Få norske forfattere byr på rausere rom for lesningens kunstnerskap og lesningens natur enn Jørn H. Sværens bøker.

1. Rebecca Kjelland: Vinterkorn og vårtunger. Dikt, Oktober.

Rebecca Kjelland yter både språket og litteraturen dyktig motstand i årets utsøkte diktbok. På overflaten handler det om skeiv kjærlighetshistorie og en italiensk reise, men dypere i lagene viser hun med poetisk kunstnerskap hvordan lesning og sansning er samme naturforhold.

1. Erlend O. Nødtvedt: Olav Nygards seng, Aschehoug

Hvis det ikke var for Erlend O. Nødtvedts forfatterskap, ville den jevne snillisme i norsk litteratur vært bortimot enerådende. I denne diktboka utforsker han søvnløshetens historie(r) på svært originalt vis, med en gammal sengeholk som poesiens farkost.

Alf Kjetil Walgermo, journalist og anmelder:

1. Lev Tolstoj: Då Ivan Iljitsj døydde, omsett av Geir Pollen, Skald

Lev Tolstojs klassikar Då Ivan Iljitsj døydde fangar eit evig og ålmenngyldig spørsmål: Med døden som uunngåeleg realitet, korleis lever vi livet vårt? Underliggande for denne sterke langnovella er dei store spørsmåla knytt til Gud og moral, men Tolstoj står ikkje fram som forkynnar. Han fortel. Og forteljinga blir sittande.

2. Thor Sørheim: Fullmånen, Gyldendal

I Fullmånen møter vi lys av det slaget poeten nyttar til å trenge djupare inn i dei store gåtene i universet. Vi les ein poet som er poet med kvar trevl i kroppen, ein som stoler på eigentyngda i orda han ber fram og lar den rolege refleksjonen få utspele seg under undringa sin himmel. Sørheims innsikter viklar seg ut av kvardagen. Frå denne høgst jordnære posisjonen kan poeten nærme seg det metafysiske, men samtidig bli ståande med begge beina godt planta i bakken.

3. Marilynne Robinson: Lila, omsett av Ingrid Haug, Cappelen Damm

Dei to siste romanane i Gilead-suiten kom ut på norsk i år. Eg kan eigentleg trekke fram både Lila, bok tre, og Jack, bok fire. For å bruke denne vesle plassen på berre ei av dei, fortel Lila om ei prestefrue som med utanfråblikk maktar å vekke nytt liv både i eit gamalt prestesinn – i romanen – og i oss. Robinsons perspektiv er nyttig for mange som opplever dei kristne tradisjonane og forteljingane som innforståtte. Dessutan fortel ho så knakande godt.

Karen Frøsland Nystøyl, anmelder:

1. Maria Parr og Åshild Irgens: Oskar og eg, Samlaget.

Dette er nok årets barnebokfavoritt. Ikke overraskende på noe vis at det er det, kanskje. Men vil du gi (eller ha!) en leseopplevelse sammen med et barn du er glad i (et barn på for eksempel seks til ni år), så er dette en fantastisk gave til dere begge. En Oskar i livet skulle alle ha. Så enkelt er det.

2. Elin Hansson: Felefeber, Cappelen Damm.

Dette er årets fineste roman for den litt eldre ungdomsleseren. Boka handler om å flytte for seg selv på videregående, den handler om å drive med musikk, om å finne kjærligheten, om å gå i skogen og om japansk kunst. Nydelig skrevet av en forfatter som har hatt en fantastisk utvikling. Varmt anbefalt.

3: Ragnar Aalbu: Kalde klover, Gyldendal

Årets utgivelse fra Ragnar Aalbu er finurlig som vanlig, men denne boka har den frekkeste barnebokfinta jeg har vært ute for på lang, lang tid. Underfundig og artig for alle mellom fire og åtte år – og alle eldre enn det også. Boka handler om et reinsdyr som er lei av å tråkke rundt i snøen. Han vil heller fly til varmere strøk, som trekkfuglene. Så han fikser seg et kræsjkurs i flyging. Og får det til! Hvordan i alle dager?!

Sara Høgestøl, bokansvarlig:

1. Judith Hermann: Vi skulle fortalt hverandre alt, oversatt av Sverre Dahl, Pelikanen

Judith Hermann dro oppmerksomheten min mot Berlin i første del av 2000-tallet – en skjebne jeg deler med flere. Stilen hennes er nøktern, men rommer et vell av hint og assosiasjoner av historisk, psykologisk og estetisk art. I denne boken åpner hun døra til sitt eget liv, til stoffet fiksjonen er laget av. Hun forteller om oppvekst, om familiens krigstraumer, om vennskap og om stemningene som har vært med å forme hennes generasjon tyskere. Jeg føler meg rik som har fått lese.

2. Pedro Carmona-Alvarez: Chiquitita, Kolon

Det poetiske språket gjør denne romanen til en leseopplevelse utenom det vanlige. En liten jente flykter med moren og faren sin, bort fra et (Pinochets) terrorregime. Hun ser scener barn ikke skal se, hun kjenner foreldrenes redsel og maktesløshet. Frykten fester seg, blusser opp igjen hos den voksne fortelleren. Tiden løser seg opp, men den gir også en form for struktur. Likt de uventede sammenligningene jenta hele tiden gjør.

3: Vigdis Hjorth: Gjentakelsen, Cappelen Damm

Kan vi nå lenger inn ved å gjenta noe, igjen og igjen, slik den danske filosofen Søren Kierkegaard var inne på? Vigdis Hjorth undersøker på ny traumet hun har dvelt ved i flere bøker. Denne gangen er fortelling og form mer korthugd. Gjentakelsen er en mørk, vond og vis liten roman som har brent seg fast.

Kristine Hovda, anmelder:

1. Benjamin Labatut: Det blinde lyset, oversatt av Helene Hovden Hareide, Samlaget

I intervjuer forteller chilenske Labatut om mørket som omsluttet ham for ti år siden, et mørke man på et vis kan si var selvpåført, fordi det oppsto i etterkant av hans forsøk på å oppløse sin egen jeg-bevissthet. I månedsvis drev han med intens meditasjon og faste, tok psykedeliske stoffer, skrev notater med venstrehånden og bedrev rituell magi. De neste fem årene klarte han verken å skrive eller lese. Ut fra mørket ble Det blinde lyset til, en bok som er oversatt til et titalls språk. Jeg forstår hvorfor.

2. Peder Kjøs: Du kan få det bedre, Kagge

Kjøs´ bok tar utgangspunkt i sorgen han opplevde da moren døde, en sorg som også handlet om alt det de to ikke fikk til i relasjonen mens hun levde. Kjøs benytter egne erfaringer, og vever inn forskning og filosofi i et forsøk på å gjøre leseren bedre i stand til å håndtere eget liv. Det er sympatisk, ikke bare fordi psykologen Kjøs har dette som jobb. Men også fordi han viser til metodens begrensninger. Det er ikke sikkert det er så lett å få det bedre på egen hånd, kun ved å lese en bok. Eller skrive en.

3. Kjell Arnold Nyhus: Gud er ikke kristen, Verbum

Gud er ikke kristen fikk stor betydning i mitt eget liv da jeg leste den i sommer. Så har jeg heller aldri fått flere henvendelser på en litteraturanmeldelse enn akkurat den. Nyhus skriver ikke for å omvende folk til himmelen, men for å peke på det himmelske på jorden, midt i det livet folk lever. Han tar avstand fra skremmende, dømmende og dogmesentrert teologi. Og han skriver vakkert.