– Det var meg og kameraet. Det var vi to, ingen andre, forteller Rune Johansen.
I 2014 ble kameraet stjålet. Han var på vei hjem fra Island da hans følgesvenn gjennom store deler av livet ble røvet fra ham på flytoget. Kameraet som hadde knipset bilder som prydet veggene på både Stortinget og Nasjonalmuseet.
– Det var det jeg hadde, og det var det som reddet meg, forteller han.
Hans nye bok Mine siste bilder handler om mannen bak kameraet, suksesshistorien bak skråblikket som fanget den norske folkesjelen og et fotoprosjekt som går mot slutten.
[ Misjonærens fotografier blir utstilling på Tawiwan ]
---
Rune Johansen
- Norsk kunstner og dokumentarfotograf
- Aktuell med boka Mine siste bilder
- Utgitt på Press forlag
- Tidligere utgivelser Hiv mannskjiten, Norske sjøfolk, Da æ var i Amerika og Glade jul
---
Jakte det positive i negativene
– Min fotokarriere startet i Henningsvær, i 1970. Da var jeg stativbærer for en kamerat, forteller Johansen.
Vi har avtalt å møtes på Studio Technika i Oslo der fotografen har framkalt flere av bildene tatt med «kona hans»: Hasselblad-kameraet.
Da han i 1991 fikk sitt første kunstnerstipend kjøpte han det brukte Hasselblad-kameraet til åtte tusen kroner. Ifølge fotografen selv var det kameraenes svar på Rolls-Royce.
Det var da han først fremkalte bildene på dette kameraet at det gikk opp for Johansen: Han hadde ikke funnet seg selv, bildene hadde funnet ham.
Men prosjektene hans fikk en brå slutt da kameraet forsvant.
Punktum for prosjektet
– Du skriver i boka at du har 25 ruller igjen med film? Hva skal du bruke dem på?
– Tja, si det. De ligger nå i kjøleskapet hjemme, forteller Johansen om filmrullene som ikke lenger er i produksjon.
– Mange spør om jeg ikke skal bruke den, men da kameraet mitt ble stjålet var det egentlig et punktum for det prosjektet.
I ettertid har Johansen kjøpt et helt et annet Hasselblad-kamera, et brukt. Men han får seg ikke til å bruke det.
– Det blir bare aldri det samme. Mitt første Hasselblad hadde formet seg til meg, sukker han og legger til:
– Jeg har jo et speilreflekskamera, men skal jeg bruke det må jeg jo ta med meg hele manualen. Jeg står jo og banner når jeg er nødt til å lese den lille boka til kameraet og knoter så fælt, sier han strengt.
Jakte det positive i negativene
– Det jeg savner var bilder av folk, forteller Johansen.
Han mimrer tilbake til tiden i fotoklubben der han for det meste tok bilder i sort-hvitt av båter og været, noe han syntes var ufattelig kjedelig. Så flesteparten av de bildene har han kastet.
– Amatørfotografene sitter og leter etter det negative i bildene, mens jeg leter etter det positive. Det var der uttrykket mitt begynte å utvikle seg.
Amatørfotografene sitter og leter etter det negative i bildene, mens jeg leter etter det positive
— Rune Johansen, fotograf
– Hvordan jakter du det positive?
– Første gang jeg flyttet for meg selv, kjøpte jeg en kokebok. Jeg kunne absolutt ikke lage mat! Men så plutselig en dag så lærte man seg oppskriftene og skjønte at det var mulig å tilsette litt andre krydder og bryte noen regler.
«Jakttvillingene», «Fra gammelfjøsen» og «Hitler, Kong Olav og Sissel Kyrkjebø» er noe av krydderet i Johansens samling. Bildene med disse titlene utfordret hva som var å regne for et vakkert motiv og gjorde ham fortjent til tittelen «Bygdas talsmann». Den fikk han da han ble tildelt Fotografiprisen i 2011.
– Slik er det med fotografiet også. Du må ha gått gjennom det elementære først, så kan du begynne å eksperimentere litt. Regler og slike ting, det viker jeg litt bort fra.
[ Fotograf tar et oppgjør med de privilegertes reiser ]
– Det har blitt for vakkert
Eksperimenteringen har blitt vanskeligere og motivene færre. Grunnen, spør du?
– Det har blitt for vakkert. Det er for mange yachter, det er for mange fine hus. Det er ikke mye igjen av det gamle, mener Johansen.
Fotografen som har vært på kryss og tvers i Bygde-Norge, sliter med å la seg inspirere av omgivelsene slik han gjorde før.
– Da jeg var liten ble jeg sendt til mine besteforeldre på landet om sommeren, og der var det mye artige folk, mange originaler.
– Den originaliteten du fant så mye rundt deg før – hvor er den blitt av?
– Det er blitt for kaldt. Man kan jo vente en 50–60 år så blir kanskje de funkishusene blir originale. Hvem vet, de kan jo få en sjel de også en gang, sier han og tilføyer:
– Men der har du noe interessant, for før hadde jo hvert hus sin egen lukt. Det var ikke noe vond lukt, men den var der, noe helt eget. Det har vi ikke lenger i dag. Alt er så ventilert og sterilt. Så det er ikke noe lukt.
Før hadde jo hvert hus sin egen lukt
— Rune Johansen, fotograf
– Hva var det du fant som var originalt?
– Det er mange originaler ennå, men de forsvinner jo i høyt tempo. Det er jo fortellerkunsten og den enkle væremåten som er inspirasjonen min for det jeg gjør.
Jakte originaler
Høsten 1999 dro Johansen på sin første tur til Lofoten og Vesterålen for å utvikle prosjektet sitt.
Her møtte han på flere motbakker, og tidvis tenkte han å gi opp. Johansen hadde desperat prøvd å stoppe folk på gata i Henningsvær, men det gikk ikke særlig bra.
Jeg vokste opp sammen med disse folkene. Jeg kommer fra middelklassen på landet
— Rune Johansen, fotograf
Det var ikke før under en kaffepause på konditoriet i Henningsvær at han møtte Erlend, en mann med store sjøstøvler, rød genser og med teksten «Hurtigruten» inngravert på brystet.
Det var folk som Erlend som skulle stå i sentrum for prosjektet som hanket inn priser og kartla den norske folkesjelen.
– Hvordan er det du leter frem disse folkene?
– Hvorfor jeg tar bilder av de folkene jeg gjør? Det er jo bare siden det er meg, det. Jeg vokste opp sammen med disse folkene. Jeg kommer fra middelklassen på landet. Disse bildene føles som meg, forteller han.
Skrevet med en finger
– Jeg bruker å si at jeg var en av de beste til å være verst på skolen. Jeg har dysleksi og plages med konsentrasjon. Derfor må jeg jo bare takke min mor som fikk meg gjennom skolen, sier han og ler.
Johansen er en selvutnevnt «kortskriver». Han han aldri har greid å skrive langt og sammenhengende.
Boka Mine siste bilder er et supplement til fotografiene han har tatt gjennom tiden som fotograf. Han brukte 2,5 år på grue seg og et halvt år på å skrive.
– Jeg bruker så lang tid på setninger. Skrivingen planla jeg i flere år. Jeg skriver bare med én finger, så ting går litt treigt, sier Johansen.
Ikke en, men to
– Det er litt morsomt, for folk spør meg ennå, nesten ti år etter at kameraet ble stjålet, om jeg har funnet det, forteller Johansen og ler.
Han innrømmer at kameraet hadde forsvunnet en gang før, for lenge siden. Han jobbet på et fotoprosjekt i Bodø og plutselig var kameraet borte.
– Politiet ringte og hadde funnet det innpakket på trappen til den katolske kirken i Bodø.
