– Jeg vil møte det onde med det gode

Sauland, Telemark, oktober 2023: I et hus med fotogalleri, snekkerbod, glasskjæreri, rammeverksted og konferanserom – omgitt av tre hundeluftegårder – sitter en spinkel kvinne på 54 år og leser egne tekster fylt av ord som dirrer.

Og mellomrom som dirrer mer.

– Jeg sliter med følelsen av å ikke bli helt menneske igjen. Det var så meningsløst at livet til Maren ble tatt, mens hun sov i et telt ute i den store naturen. Naturen som hun fra sitt rause hjerte beskrev som et stort kollektiv av alt levende. Hun levde så intenst og så sterkt. I mitt hjerte er hun alltid levende, og hjertet mitt skal danse for henne så lenge det slår.

Irene Ueland har opprettet Marengardens fredsbyggende stiftelse. Hun vil at stiftelsen skal sette spor som varer i generasjoner.

– Jeg vet at Maren hadde vært, og er, utrolig stolt over stiftelsen.

Knøt seg i magen

Atlasfjellene i Marokko, desember 2018: 28 år gamle Maren Ueland fra Norge og 24 år gamle Louisa Vesterager Jespersen, som studerte friluftsliv sammen ved Høgskolen i Sørøst-Norge, var på tur for å bestige fjellet Toubkal, den høyeste toppen i Nord-Afrika. Sju dager før jul ble de funnet drept, mishandlet og halshugget.

Angrepsmennene hadde publisert en video på sosiale medier der de sverget troskap til terrorgruppen IS. 24 ble dømt til fengselsstraff, fire av dem til døden. En av de dødsdømte har siden tatt sitt eget liv.

– Jeg hørte på nyhetene at det var to drepte i fjellet i Marokko. Det knøt seg i magen min. Det var her starten på det vonde som bor i meg begynte. Jeg kjente angsten for at det kunne være Maren. Jeg var på besøk hos noen, men unnskyldte meg og gikk ut. På vei mot bilen gikk jeg så sakte jeg kunne, forsøkte å bremse tiden, ville være i denne verden litt til. Men så brast det inni meg, og jeg begynte å løpe mot bilen, der telefonen min lå. Jeg ringte politiet.

Tomt for tårer

Politiet hadde ingen sikker informasjon, men de lovte å ringe tilbake så snart de hadde sjekket. Irene begynte å kjøre hjemover. Så ringte telefonen. Det var fra politiet. De ba henne kjøre inn til siden.

– Da skjønte jeg at det var verst mulig beskjed. Det vonde inni meg begynte nå å vokse seg sterkere. Dette vonde som ikke slipper taket. Den kommer og går, hver dag.

– Går det an å beskrive den?

– Det er en kvalmende følelse av sjokk, skrekk, angst. Bestialiteten i lemlestelsen – det er så brutalt at det er vanskelig å ta inn over seg. Og at dette kanskje skyldes radikalisering inn i voldelig islamistisk ekstremisme, en slags forblindet tro på at man renser verden ved å gjøre noe sånt.

– Er det ren ondskap?

– Ingen er født onde. Ingen er født terrorister. Det er altfor mange som lider i verden, som går sultne eller er ofre for krig og konflikt. Andre opplever utenforskap og manglende tilhørighet. Det er mange som lever i kulturer der de lett blir frarøvet friheten til egne tanker og selvstendige valg. Jeg kan forstå, selv om det er en vond forståelse, at mange blir enkle ofre for radikalisering og voldelig ekstremisme.

Morkrigeren i meg vil prøve å knuse en taushetskultur. Jeg vil dele følelser. Møte det onde med det gode.

—  Irene Ueland

Når Irene Ueland forteller, kjemper hun med å holde tilbake tårene.

– Jeg undrer meg noen ganger om det ikke skal bli tomt for tårevæske. Det er så uproporsjonalt mye i forhold til den lille kroppen min. Kanskje må jeg passe på å drikke mer så jeg ikke bare plutselig dør av dehydrering fordi jeg gråter i tide og utide?

---

Irene Ueland

• Alder: 54
• Bosted: Sauland, Telemark
• Familie: Barna Anders, Maren og Malin. Hunden Harry HippiMan Ueland, som er sønn av Marens hund Alf Herman Ueland
• Yrke: Altmuligdame
• Hobbyer: Foto, hundehold, høsting av naturen, skriving
• Aktuell: Var nylig i Marokko der hun håpet å møte mødrene til mennene som drepte datteren hennes.
• Nettside: marengarden.com. Facebook: Marengardens Peacebuilding Foundation/Mother to Mother

---

Kjemper for datterens verdier

For å hedre sin datter har Irene Ueland startet Marengardens fredsbyggende stiftelse. Målet er å motvirke ekstremisme. Middelet: å skape arenaer der man får innsikt i hva hat fører til – og hva kjærlighet kan endre.

I september dro Irene til Marokko der hun var invitert til møte med organisasjonen Rabita Mohammedia Des Ulemas og advokaten til mødrene til drapsmennene. Hun hadde et håp om å få møte noen av dem. Det gikk ikke helt som planlagt. Møtet ble avlyst samme dag som det skulle finne sted. Men hun gir ikke opp.

Hadde Irene vært en som gir opp, ville hun ikke vært her i dag.

– Jeg prøver så godt jeg kan å kjempe videre for de gode verdiene som Maren sto for. Og jeg prøver å nyte naturen for henne, slik hun var så god på. Jeg snakker med henne hele tiden. Øyeblikkene av lykke og uendelig tristhet fletter seg sammen. Det er så absurd. Å være her på jorda, uten henne.

– Hva ønsket du å oppnå ved å møte mødrene?

– Jeg tenker at mødrene også er ofre og lurer på hvordan de egentlig har det. Hva inneholder livene deres i tiden etter det sønnene deres har gjort? Er de blitt frosset ut av lokalsamfunnet sitt? Eller lever de livene sine uanfektet av hva som skjedde? Morkrigeren i meg vil prøve å knuse en taushetskultur. Jeg vil dele følelser. Møte det onde med det gode. Jeg tror alle mødre kjenner på den samme urkraften overfor sine barn. Kanskje vi kan hjelpe hverandre, som en stor familie, til å finne mening i det meningsløse.

Redd for ekstremisme

Irene Ueland klarte ikke å fortsette å bo på Jæren etter at datteren ble drept. Det var for mange minner. Hun måtte bort.

54-åringen fant et småbruk i Telemark. Der har hun god plass til hunden sin, den 80 kilo tunge leonbergeren Harry HippiMan. Han er større enn henne. Kanskje gir han en følelse av beskyttelse.

Selv går hun med kniv i slire på hofta. Dagene hennes er fylt av håndverksmessige oppgaver. Hun høster av naturen og byr på kaffe kokt på chaga, en sopp som vokser på trær.

Stearinlys brenner både i stua og på badet. Irene leser tekster, mens beina ligger på bordet. Tekstene handler om Marengarden, økosofi, naturen, hunden og om livet med og uten Maren.

– Jeg har vært i hardt vær før, men dette, det kan ikke kalles hardt vær. Det er noe annet. Jeg skjønner godt at mange som er i livskriser finner trøst i religion. At det hjelper dem til å gå videre. Min egen undring er blitt sterkere. Jeg forstår mer og mer hvor lite jeg egentlig forstår. Jeg må lære meg å leve videre uten alle disse svarene jeg så gjerne skulle hatt. Men det jeg vet, det er at vi har bare ett skaperverk. Det må vi alle ta vare på.

– Så du er ikke blitt religiøs?

– Jeg liker ikke å snakke om meg selv og religion. Jeg ender alltid opp med så mange spørsmål. Må vi ha en tro eller religion for å ta vare på den store familien av alt levende her på jorden? Kan den underliggende sannheten i alle religioner være den samme? Burde vi ikke i så fall føle mer tilhørighet med hverandre på tvers av alle religioner og trosretninger?

Ueland stiller også spørsmål ved ekstremismen i noen religioner. Hun er redd for det som er svart-hvitt:

– Kanskje vi kunne leve mer i pakt med fornuften? Da ville vi også leve mer i samsvar med naturen. Kanskje det er her Gudsbegrepet er nedlagt i oss alle?

Angsten som foreldre har

Folk som får kreft erkjenner ofte at denne diagnosen brått bringer døden inn i livet. Da Irene Ueland fikk kreft for tre år siden, var døden allerede så tilstedeværende som den kunne bli.

– Jeg var allerede der. Jeg kunne jo ikke dø. Jeg mobiliserte all den indre styrken som mødre besitter. Arbeidet med Marengarden er halmstrået som vipper vekten over til å gi akkurat nok mening til å gå videre i livet. Jeg er ikke like sterk som før, men jeg kjemper det jeg kan. Det må jeg. Tapet av Maren varer for evig. Derfor må også Marengarden sette spor som varer. Det vil jeg som mor sørge for. Maren er med meg hver eneste dag i arbeidet.

– Var du noen gang redd for at noe skulle hende henne?

– Har du barn selv? Hvis du ikke har det, tror jeg det er litt vanskeligere for deg å forstå. Den angsten eller uroen som foreldre har, helt fra barna er små, den uroen om natta, den lyttingen etter den minste lyd, det er et instinkt som bor i oss foreldre. Denne bekymringen for egne barn, den hadde jeg da Maren reiste. Men hun var blitt en voksen myndig kvinne på 28 år med et eget selvstendig liv som jeg ikke kunne hindre henne i å utfolde seg i.

Ikke den samme lenger

Fra en bunke papirer hun har lagt fram på bordet tar Irene Ueland fram en tekst hun har skrevet. Hun leser sakte. Likevel må jeg be henne lese denne setningen en gang til:

«Å leve nå i verden uten deg – i denne nye verden uten den jeg var med deg som meg.

Irene pauser. Leser videre:

«Hvor er du Maren? Vi mangler deg. Jeg ville så gjerne bare vært den naturlige meg igjen».

Tekstene er en slags dagbok. De er ikke ment for andre. Og likevel: Nå deler Irene deler av dem. Det er hennes måte å svare på mange av de spørsmålene Vårt Land stiller underveis. Hun nøler ikke med å ta regi for å få fram det hun selv opplever som viktigst: Arven etter datteren.

– Da de drepte Maren tok de fra meg at jeg noen gang kunne bli den mormoren jeg skulle bli. Selv om min andre datter Malin har gitt meg barnebarn, er jeg ikke den samme lenger, verken som mor eller mormor. Jeg er fratatt noe – og det var også en grunn til at jeg flyktet fra Jæren, fra huset mitt. Hun var jo der, i veggene, i alt. Det ble for intenst. Min verden bikket. Derfor måtte jeg hit. Her har jeg bygget opp et nytt liv.

– Finnes det noen Gud når sånne grusomheter får skje?

– Hva er definisjonen på Gud? Og hvem har makten til å bestemme denne definisjonen? Jeg tror ikke Gud er sånn som religionene forsøker å ta monopol på. Å tro at en selv har sett lyset og at andre lever i mørket, kan fort bli et livssyn som skader andre.

– Hva tenker du om ekstremismen som rammet deg, og som stadig sprer ulykke og død i verden?

– Det er det stiftelsen Marengarden jobber med å forebygge. Med utgangspunkt i Marens verdier og i den urkraften foreldre har for sine barn, både de som begår terror og de som er ofre, vil stiftelsen forsøke å forebygge at sånne ting skjer. Tenk hvis vi kan bruke grusomhetene til å skape en forandring.

Her på jorda uten deg

Atelieret i førsteetasjen av Irene Uelands hus er fullt av fotografier av naturfenomener. Gjerne makrobilder av naturens minste undere. En øyenstikker på vannflaten. En sopp på en trestamme. En seljeknopp som brister.

Hun gir bort fotografier som gaver når hun vil bygge broer til mennesker hun møter gjennom stiftelsen sin. Bilder og tekster hun har skrevet.

Irene leser høyt igjen:

«Maren … Jeg skal prøva så godt jeg kan å nyte for deg også. Tårene triller i stille gråt. Klarer jeg å bli vant med denne absurditeten? Denne absurde tomheten, som river og sliter i meg uhemmet hver dag? Å være her på jorda uten deg? Tro om det ligger en mulighet framover i tid for at det kan bli lettere å leve med dette grusomme bestialske tapet av deg, mi Maren? Du skulle jo aldri dø! I hvert fall ikke på denne måten! Umistelige kjære deg, Marenjentå mi».

Kanskje må jeg passe på å drikke mer så jeg ikke bare plutselig dør av dehydrering fordi jeg gråter i tide og utide?

—  Irene Ueland

Tårer tørkes. Det er ingen ting en journalist kan si. Irene finner et nytt ark:

«Hvorfor? Hvorfor klarer ikke vi mennesker, som kanskje besitter den største intelligensen av alt levende på denne jorda, å la være å gjøre så destruktive og til tider så grusomme ting, ting som er så uvirkelige og nesten ikke tenkbare en gang? Hvorfor klarer vi ikke å hjelpe hverandre?»

Spørsmålene henger i luften når intervjuet avsluttes. Navnet til Maren står på postkassen utenfor huset hun aldri har bodd i.

Likevel bor hun her. Med moren sin.

Vårt Land gjør oppmerksom på at Maren Uelands øvrige familie er innforstått med at dette intervjuet kommer på trykk.