Hadde Vårt Lands lesere tålt at Carl Erik og Espen hadde et forhold?

I 1987 kunne du se noen enorme annonser i avisen du nå leser. Titlene lød: «Petter og Mona har funnet en sikker metode mot aids», «Marius og Camilla har funnet en sikker metode mot aids», «Espen og Carl-Erik har funnet en sikker metode mot aids».

Brukte de samme metode? Nei. For de heterofile parene var det metoden «hverandre». Troskap skulle beskytte dem mot den farlige sykdommen. For Espen og Carl-Erik var rådet derimot seksuell avholdenhet.

– Jeg husker at jeg tenkte: «Er det mulig?». Hvis ledelsen i VL ikke kunne gå med på å vise et homofilt par, da vurderte vi å trekke oss, sier Ingebrigt Steen-Jensen, mannen som den gang laget reklamene. Han fikk tommel ned for sitt førsteutkast, som sa at også Espen og Carl-Erik satset på troskap.

Da reklamene ble laget, hadde nemlig norske aviser blitt oppfordret til å trykke annonser fra helsemyndighetene om aids-forebygging.

Men Vårt Land ville heller lage annonsene selv. Redaktørene mente den andre kampanjen handlet for mye om kondomer:

– Den fungerte dårlig i møte med vår lesergruppe. Samtidig var vi opptatt av å delta i kampanjen mot aids, og ville si noe om at også det relasjonelle var viktig, sier daværende sjefredaktør Hans Erik Matre, som mener det ikke er snakk om sensur, men om å utøve redaktøransvar, når Carl-Erik og Espen fikk et annet råd enn de andre parene:

– Hele utgangspunktet her, var ulikt syn på homofilt samliv. Vi måtte gjøre dette på en måte som ikke gjorde at leserne gikk i baklås, sier Matre nå.

Ingen enslig svale

Debatten om annonsekampanjen åpenbarte brytningene i samfunnet i kjølvannet av aidsepidemien. Det mener Ketil Slagstad. Han er aktuell med boken Det ligger i blodet, hvor en av Vårt Land-annonsene også er referert.

I boken fortelles historien om aidsepidemien i Norge. Fra det første HIV-tilfellet ble oppdaget i landet for ganske nøyaktig 40 år siden, og fram til retroaktive medisiner kom i 1996, var dette en sykdom mange fryktet, særlig i starten da man visste ytterst lite. En undersøkelse, som er referert i boken, viste at befolkningen betraktet aids som en større trussel enn atomkrig.

Og mange – ikke minst kirken – forsøkte å skape mening av det hele, som biskop Bjørn Bue, som uttalte at aids var «Guds straffedom».

– I dag er det lett å tenke på Bues uttalelser som stigmatiserende. Men jeg vet ikke i hvilken grad dette egentlig ble oppfattet som et brudd på en folkelig moral på midten av 80-tallet. Han var ikke bare en enslig svale, sier legen og historikeren Slagstad.

– Det jeg tror aidsepidemien imidlertid tydeliggjorde, var en begynnende splittelse i kirken. Konflikten mellom lære og liv ble nå satt på spissen. Og i denne konflikten fantes det ikke lenger enkle svar, da man sto ansikt til ansikt med en dødelig epidemi. Skulle man kaste tradisjonene over bord og omfavne en ny seksualetikk? Kirken havnet her i en vanskelig balansegang.

I boken vier Slagstad et eget kapittel til kirkens møte med epidemien, og han skriver at det var gjennom aidsspørsmålet at kirken for alvor ble kastet ut i en diskusjonen om homofilt samliv.

– Det slående her, er likevel hvor engasjert kirken var i møte med epidemien. Den grep anledningen til å tre fram som en samfunnsinstitusjon som svarte på de mest dagsaktuelle spørsmålene, sier historikeren, og viser blant annet til pionerarbeidet som Liv Rosmer Fisknes drev blant hiv-positive.

[ Helge Fisknes fulgte aidsofrene gjennom sykdom og dødsangst ]

Monogami i sentrum

Den etiske konflikten knyttet til hvordan samfunnet skulle takle epidemien, var imidlertid ikke noe kirken var alene om.

Det var splid både i storsamfunnet og blant risikogruppene om hvilke virkemidler som måtte til for å stanse viruset. Deler av homomiljøet hadde vært et eksperimentelt miljø, der mange praktiserte hyppige partnerbytter. Her mente man løsningen lå i snakke om sex på andre måter, og anbefale seksuelle aktiviteter med lavere smitterisiko. Andre mente det nå var viktigst å bygge opp om en trygg homofil identitet, der man fremheve monogamiet.

Opplysningskampanjene, som ble laget av Helseutvalget for homofile med støtte fra Helsedirektoratet, ble verktøy for disse strategiene. Den første brosjyren som ble laget for risikogruppen ga helt konkrete råd om sex. I den første store opplysningskampanjen, som ble rullet ut i samme år, i 1986, ble imidlertid faktaopplysninger og tekniske råd om å bruke kondom knyttet til et råd om å vise omsorg og åpenhet.

Kampanjen inneholdt store svart-hvitt-fotografier av menn i bar overkropp som holdt rundt hverandre med titler som «glede og omsorg», «trygghet og ansvar», og tekster som blant annet oppfordret til å være ærlige med hverandre, respektere hverandre og ta vare på hverandre.

---

Ny bok om aidsepidemien

• Det ligger i blodet (Forlaget Press, 2023) handler om aidsepidemiens historie i Norge.

• Boken er forfattet av Ketil Slagstad. Han er lege, historiker og tidligere medisinsk redaktør for Tidsskriftet for norsk legeforening.

• Slagstad disputerte i fjor med en doktoravhandling om medisinsk behandling av transpersoner i skandinavisk historie.

• Til daglig jobber han som forsker innen medisinsk historie ved Charité i Berlin.

---

Advarte mot å «markedsføre homofili»

Dette skapte reaksjoner. Stavanger Aftenblad var blant dem som nektet å trykke annonsene. Daværende sjefredaktør Thor Bjarne Bore mente «Bildene tilhører privatlivets fred», og at kampanjen bidro til å «markedsføre homofili».

Slagstad mener reaksjonene forteller om mer enn bare holdninger til homofili. Reaksjonene understreket hvor uvanlig det den gang var med positive fremstillinger av homofili i ukepresse og populærkultur. Men epidemien og den «gode saken» som aidsforebygging representerte, gjorde det nå mulig å vise homofil kjærlighet, sex og intimitet i offentligheten.

«Vi løp ikke inn i skapet igjen, vi brukte epidemien til å fortelle hva homofili var, det var ikke homofili som var smittsomt, men måten man hadde sex på», uttalte Eivind Åse, som ledet Helseutvalget, i et intervju med Skeivt arkiv som er gjengitt i boken.

Å bygge en trygg, stolt og åpen identitet som homofil eller bifil, ble presentert som en nøkkel til å beskytte seg mot sykdommen, skriver Slagstad. Han mener epidemien dermed ble plattform for skeive til å vinne økt aksept og tilslutning i offentligheten – og han mener dette kan ha vært viktig bidrag for å få vedtatt partnerskapsloven i 1993.

[ Elise Kruse: Det er tragisk å tenke på at unge kristne menn døde i troen på at det var Guds straff ]

Epidemiens dynamikk

– Men hvorfor denne troen på reklame?

– Det å bruke reklame, er en sterk tradisjon innen norsk helsepolitikk. Det ble ikke ble funnet opp med aidsepidemien. Men det som er spesielt, er nok hvordan disse kampanjene tidsmessig sammenfaller med endringer i reklamen generelt: På 1980-tallet kommer det et nytt visuelt inntrykk, med mye mer eksplisitt bruk av kropp og seksualitet enn før, og dette spiller også inn i aidskampanjene.

De forteller også mye om den norske strategien for å bekjempe aids: For i møte en epidemi kan myndighetene velge ulike spor. Løsningen for å hindre at koronaviruset spredte seg fortere enn hva helsesystemet taklet, ble for eksempel full nedstengning. På samme måte, ble det også i møte med hivviruset diskutert diverse tvangstiltak:

Skulle man tvangsteste alle homofile og prostituerte? Eller sperre de syke inne? Avisene skrev at selv myggstikk kunne gi aids, og man måtte for all del ikke ta hull i ørene.

Historikeren synes ikke det er rart at folk ble redde:

– Dette var en situasjon, der man visste veldig lite. Viruset be identifisert første gang mot slutten av 1983 og starten av 1984. Og eneste måte man den gang kunne vite noe om utbredelsen på, var ved å se når folk ble syke.

Jeg tror covid har gjort meg bevisst på hvor utrolig vanskelig det er å utforme politiske tiltak midt i all usikkerheten som kjennetegner en epidemi.

—  Ketil Slagstad, historiker

Å beholde roen

Først i 1985, da antistofftesten kom, ble epidemien konkretisert. Nå fikk man statistikker og prognoser, som ble videreformidlet av pressen og slått stort opp

– Det at man skaper fremtidsscenarioer sier noe om behovet for å forutsi situasjonen og kunne planlegge tiltak. Og noe av det interessante her, er nettopp hvor utfordrende det er for myndighetene å stå i dette presset, og likevel bevare roen, sier Slagstad.

Løsningen i Norge ble dermed tillitsbasert. Helsemyndighetene forsøkte å bygge bro til subkulturene som var spesielt rammet av viruset. Den viktigste aktøren var helseutvalget for homofile, som var finansiert av Sosialdepartementet og som jobbet tett sammen med Helsedirektoratet. Og helsedirektør Torbjørn Mork spilte en avgjørende rolle, mener Slagstad:

– Det å klare å stå imot de mest panikkartede forslagene, med innesperring og slikt, krevde en god del ro hos helselederne. Men Mork var en sigarrøykende mann fra Odda, som var direkte, men rolig og lite moraliserende.

– Du har jo skrevet dette underveis mens koronaepidemien har preget Norge. Hva hadde dette å si for ditt innsteg til dette?

– Aids var jo mer snikende sykdom, og den eksploderte ikke på samme måte som en pandemi som valser over jordkloden på noen måneder. Men det er mange av de samme dynamikkene som har utspilt seg, og jeg tror covid har gjort meg bevisst på hvor utrolig vanskelig det er å utforme politiske tiltak midt i all usikkerheten som kjennetegner en epidemi.

[ Historiker: – Egentlig trenger vi en despot for å bekjempe pandemien ]

Sexarbeidere på statslønn

Det finnes studier av aidsepidemiens historie fra andre land, ikke minst fra USA. Slagstads bok er den første som viser sykdommens ferd på norsk jord.

– Hva skiller den norske historien fra den amerikanske?

– Jeg tror hovedforskjellen handler om det norske samarbeidet mellom utsatte miljøer og staten. I USA arbeidet amerikanske aktivister i stor grad mot en fraværende stat. Mens her strømmet aktivismen fra subkulturen gjennom de offentlige institusjonene. Mye av dette er helt sprøtt å tenke på – som at Helseutvalget rekrutterte kvinner i prostitusjon til å jobbe med forebygging i sine miljøer – altså sexarbeidere på statslønn. Men dette sier en del om det norske samfunnet, og hvor integrert staten er, sier Slagstad, og konstaterer:

– Staten er ikke noe man er imot. For staten, det er oss.