Misjonærens fotografier blir utstilling på Taiwan

På et lite bord står et fotografi av den bunadskledde misjonslegen Kari Bråtveit Johansen, som døde i fjor. Vi er hjemme hos hennes mann, misjonæren Johan Tidemann Johansen (85).

– Helt til det siste felte hun gledestårer over gode meldinger fra Taiwan, forteller mannen.

Sammen bygde de to opp et helsearbeid og menighetsarbeid på Taiwan. Kari startet en klinikk, mens Johan satte i gang et evangeliseringsarbeid blant hakkafolket – en minoritetsgruppe som bor i byen Dungshi og innover i dalføret som de norske kaller «Hakkadalen». I dag er klinikken bygget om til et aldershjem, som er en del av et større arbeid blant eldre, med til sammen 110 ansatte.

Omsorg

Når fotoutstillingen har fått tittelen «Omsorg for Dunsghi gjennom 60 år», er det ikke minst takket være klinikken.

Alle fotografiene er tatt på 60- og 70-tallet med misjonærens solide Zeiss Ikon-kamera for å dokumentere misjonens arbeid for Frikirkens misjonsvenner i Norge og oppmuntre til videre innsats.

– På 1960- og 70-tallet var det få kameraer i bruk i Hakkadalen. Derfor vekker de gamle bildene stor begeistring der og blir sett på som en viktig dokumentasjon av den lokale kulturen og historien, forteller misjonæren.

Deres datter Nora Margaret Gimse var ett år gammel da foreldrene reiste til Taiwan for første gang. Hun ble også misjonær og er i dag ansvarlig for Frikirkens kontakt med Taiwan.

Far og datter er invitert av taiwanske myndigheter for å være til stede ved åpningen av utstillingen. Der vil Johan Tidemann Johansen også bli kåret til æresborger av Taizhung fylke.

Ankang i Porsgrunn

Misjonærfamilien er bosatt i Bergsbygda i Porsgrunn på en frodig eiendom med det kinesiske navnet Ankang. På verdenskartet vil du finne navnet i Shaanxi-provinsen i Kina. Dit kom Johan Tidemann Johansens far, med samme navn, og hans kone Margaret i 1928. I 1940 reiste de tilbake etter et norgesopphold sammen med barna Ruth Hedvig og Johan som da var fem og to år gamle. Om fem år strekker familiens kinesiske historie seg over et helt århundre.

– Vil du smake søt agurk fra Taiwan?

Johan plukker små agurker fra drivhuset der det bugner med tomater og agurker. I bedene rundt huset myldrer det av gresskar, squash og blomster. 85-åringen vokter også over seks bikuber.

På stueveggen henger en kopi av en tegning av byen Ankang. Originalen, som er fra 1926 og tegnet på silkepapir, tilhørte misjonærfamilien. Nå henger den i museet i Ankang. Første gangen Johan Tidemann Johansen laget ei fotobok, samlet han bilder som mange misjonærer hadde tatt fra arbeidet i fastlands-Kina. I Ankang fyller misjonærenes fotografier et hull i byens historiefortelling. Etter den brutale kulturrevolusjonen på 1960 og -70-tallet, var det knapt bilder igjen fra den fortida kommunistpartiet ville legge bak seg.

En kvinne insisterte

Etter at Kina ble stengt for misjon i 1949, reiste Tidemann Johansen senior til Taiwan i 1953. I løpet av 1950-tallet etablerte de et nytt arbeid der. Snart trengte de en kirke til menigheten som stadig vokste. I 1967 startet avisa Vårt Land en innsamling som på seks uker resulterte i 176.000 kroner, noe som i dag tilsvarer nærmere to millioner. Etter kommunismens maktovertakelse var interessen for kinamisjonen ekstra sterk her i landet.

Kari og Johan reiste ut i 1966. Da var Nora ett år og møtte besteforeldrene sine for første gang. I årene som fulgte fikk hun fire søstre. Bare hun er født i Norge.

En kvinne ble avgjørende for retningen på misjonsarbeidet. Hun som for øvrig var storesøsteren til lensmannen, insisterte på at de skulle starte en menighet blant hennes folk som var bønder i Hakkadalen få kilometer utenfor byen.

– Hun inspirerte sin familie til å ta imot Jesus og la seg døpe. Ett år etter at vi startet, hadde vi den første dåpen. Ikke i kirken i byen, men på lensmannsgården ute på gårdsplassen. 19 mennesker ble døpt, noe som vakte stor begeistring og oppmerksomhet blant kristne på hele Taiwan, forteller misjonæren.

Den frodige dalen har navnet sitt fra hakkafolket som bor der. Hakka betyr «gjestefolk», og de har sin opprinnelse i Kina. 60 prosent av 30 millioner hakkaer holder til i den sørkinesiske provinsen Guangdong. De har ellers spredt seg til Thailand, Indonesia, Singapore, Malaysia, Australia – og Taiwan der de utgjør 15 prosent av befolkningen.

Johan Tidemann Johansen snakket mandarin som barn, men måtte lære det på nytt som voksen. På Taiwan lærte han seg etter hvert også hakkaspråket.

«Vår kultur» fotografert

I fjor forberedte far og datter en tur til Taiwan i mars i år. Johan meldte at han da gjerne ville treffe den tidligere ordføreren i Dungshi. Hun er yngstedatteren fra lensmannsgården.

– Da jeg ble invitert til å treffe hele søskenflokken, ville jeg gjerne ha med meg en gave. Da samlet jeg for andre gang sammen bilder til ei fotobok, forteller han.

Nok en gang erfarte de hvilken effekt gamle fotografier kan ha. En av sønnene i familien viste boka til kundene i sin teforretning. Blant kundene var en mann som representerte hakkaenes kulturforening. Han ville at flere skulle få se fotoene. Han tok kontakt med pastoren i Hakkadalen, og hun ga ham oversettelsen av boka som journalist og pastor Per Eriksen har skrevet om Johan Tidemann Johansen.

«Bildene viser jo vår kultur», sa mannen og bestemte seg for å lage en utstilling som kunne styrke historiefortellingen om hakkakulturen.

Noen måneder etter middagen hos ordføreren, kom invitasjonen til utstillingen. I åpningsprogrammet skal Tidemann Johansen fortelle historien, og kirkekoret er invitert til å synge.

Kall i tre generasjoner

Utstillingen rammer inn tre generasjoner av samme familie under ordet omsorg.

– Hvordan kan misjonærkall gå i arv?

– Det var et problem for meg, svarer 85-åringen.

Da han etter gymnaset begynte på Fredtun folkehøyskole, valgte han snekkerlinja. Til Frikirkens folkehøyskole kom det imidlertid mange misjonærer på besøk. Også pioneren Ole Anton Sommernes, som startet arbeidet i Ankang i 1916.

– Han spurte meg om jeg hadde tenkt å bli misjonærer. Jeg sa jeg var stolt av mor og far og det de gjør, men vet ikke om det er det jeg skal. Først fire år ut i teologistudiet på MF, fikk jeg et klart kall. Det var starten for meg.

Datteren Nora peker på invitasjonen til utstillingen på Taiwan. Den viser historiske bilder der hennes farfar og farmor, mamma og pappa er med.

– Jeg var 16 da vi flyttet til Norge. Jeg trodde jeg var veldig norsk, det var jeg jo på Taiwan, men skjønte fort at jeg ikke var det. Jeg gikk også på Fredtun, og jobbet der et år. Det ble to viktige år i når det gjelder min identitet som norsk. Der ble jeg også kjent med Per Gunnar Gimse, som ble min mann. Hele tida tenkte jeg at hvis Gud vil jeg skal være misjonær, så vil jeg det. Jeg ba til Gud om at Per Gunnar også måtte være interessert i misjon, forteller Nora.

Hun tok lærerskolen og han studerte til sosionom. Etter at de sammen med sitt første barn feiret jul med Kari og Johan på Taiwan, begynte de for alvor å snakke og be om spørsmålet, men ikke med foreldrene, verken hennes eller hans. Et bibelvers på en lapp fra en kollega, ga klar melding om å gå ut og fortelle.

– Da Per Gunnar fortalte sin mor om avgjørelsen, fortalte hun at hennes mor hadde drømt at han reiste ut som misjonær. Den drømmen ville moren ikke fortelle om, før riktig øyeblikk var inne, svarer Nora på spørsmålet om misjonærkall kan gå i arv.

---

Misjon

• Margaret og Johan Tidemann Johansen var misjonærer i Kina fra 1928 til 1949.
• Deres sønn Johan Tidemann Johansen (85) var misjonær på Taiwan fra 1966 til 1981 og 1990–1991 sammen med kona Kari Bråtveit Johansen.
• Deres datter Nora Gimse og hennes mann Per Gunnar Gimse var Taiwan-misjonærer fra 1993 til 2001.
• Familien dekker fire faser av misjonshistorien: Etableringen av en kirke, selvstendiggjøring av kirken, utviklingsarbeid på invitasjon fra den lokale kirken og en fjerde fase der Frikirken i Norge og Taiwan trenger hverandres fellesskap.

---