I poeten Bashos dam

Da jeg var nitten reiste jeg meg og leste diktsamlingen Retninger for kjæresten min på en furutremøblert kafe i Lillehammer. Samlingen var skrevet av Øyvind Berg. Jeg leste hele boka høyt, satte meg og spurte hva hun syntes, skjelven av forventning. «Jeg skjønte ingenting,» sa hun.

Mange år, og, fra Bergs hånd, lyrikksamlinger, dikt, en roman, debatter og ikke minst gjendiktninger av lyrikk (og prosa) har gått siden det mislykkede forsøket mitt på å få kjæresten til å forstå hvor forbløffende diktene var. Øyvind Berg har i et foreløpig dikterliv gitt ut, så vidt jeg kan se, 13 diktsamlinger, som har det sprelske og fandenivoldske og skrudde bergske ved seg, i et språk som hopper raskt fra revy til Aristoteles, og som kjennetegnes ved utstrakt bruk av ordspill, omkalfatring av faste idiomer, freudianske glipper som forvandles til uventede metaforer eller metonymier (erstatningsord), i en sirkling om temaer som kjærlighet, vennskap, folkelig klokskap og dumhet, døden, politisk maktbruk eller institusjonskritikk omskrevet i et vrengt og blomstrende språk.

Vi kan også legge til utstrakt bruk av generelt historisk stoff og gresk eller egyptisk mytologi, som knyttes opp mot samtida. For ikke å glemme annen diktning, som en grobunn for Øyvind Bergs egen lyrikk. Han har hele tida gitt blaffen i forskjellen på høy og lav, men praktiserer etter egen nese, noe som har ført til at såkalt vanlige folk har ledd godt og latt seg røre under opplesninger, og at han med sin barnslige frihet har nådd frem til mange, om en tenker på hvor egenartet språket hans er.

Haiku, zen og natur

Under lesningen av Sommeren med Balder, årets utgivelse, fikk jeg det for meg at boken representerer en vending i Bergs forfatterskap.

Rammen er tilforlatelig: Ut fra et hjem i Kristiansand skriver forfatteren dagbok fra en lang sommer, i veksling med egne dikt og tekster om orientalsk diktning og kultur; haiku og haikudiktere, og zenbuddhisme, med mye stoff om engelskmannen R. H. Blyths liv og synspunkter om haiku og zen; en forfatter som Berg skriver at har fulgt ham i førti år. Vi snakker om en ‘orientalist’ som bodde og virket i Japan og Korea, og som både var pasifist, kjente den legendariske D. T. Suzuki og som, foruten å ha vært gjennom et til tider absurd og vanskelig liv i øst og vest, ble en svært viktig formidler av østlig diktning til Vesten.

Foruten kjæresten Dina er det den svære hvitraggete hunden Balder som står i sentrum av dagboken, som også bedyres av en mengde ikke-mennesklige skapninger; rotter, hegren, snok, insekter av mange slag, frosker – og et stort antall plantearter.

Bokens rytme og stemninger har mer hvile i seg enn tidligere utgivelser

—  Jonny Halberg

Det er i det hele tatt mye natur i boken; noe som også er en viktig forutsetning haikudiktningen. Noen nålevende mennesker stikker innom, i selskap med mange avdøde, men alle bidrar på hvert sitt vis til den rapsodiske teksten, hvor grunntonen og omgivelsene spiller sammen på en annen måte enn i tidligere (sene) bøker som Blindedikt eller Gjennom mørketida.

Der Blindedikt til dels var preget av sårhet og politisk agg, og Gjennom mørketida forsøk på å lyse opp i en tung personlig og politisk periode, er Sommeren med Balder preget av en mer forsonlig tone.

Denne bokens rytme og stemninger har mer hvile i seg enn tidligere utgivelser.

Større åpenhet

Berg har gang på gang invitert inn asiatiske diktere i samlingene sine, ofte haikudiktere. I samlingen Poe Si Tid, en av de mest krevende bøkene å trenge inn i fra Bergs hånd, med frigjørende luftehull som Vi er fyllesjuke finner, dukker disse linjene opp: «vindens største poet/tok navnet Banan/og kalte seg ellers Apefjes».

For de som kjenner til haikudiktning, er dette forståelig; for de fleste stopper meningen med at det finnes en poet som kaller seg Apefjes. I Sommeren med Balder kommer Berg tilbake til den store haikudikteren Basho. Han skriver om alt fra det berømte froskediktet, til Bashos liv som vandrer, eller poetens elever, som så på seg selv som utstøtte og halvgærninger.

Men, der han i Poe Si Tid vender ryggen til og sier: Finn det ut for egen hånd, det er slik du blir menneske, innlemmer han nå leseren i Bashos og haikuens verden med en åpenhet som også kan oppfattes som forsonende.

Biografisk nedpå

Man kan se bokens indre ro som en slags forberedelse til den elskede og krevende hunden Balders endelikt. Men også Balder inngår i en større verden, som Berg er opptatt av å løfte frem, og fordi den indre roen ikke er så rolig: Hverdagen er motstridende. Hendelsene på stedet er ikke ‘store’, men de vokser med Dinas stadige påminnelser fra Bosnia, og plutselig blir det stort igjen, etter skytingen og drapene i Oslo under Pride-feiringen i fjor. I neste omgang skriver Berg:

«Dina, for eksempel, er et krigsoffer, men ville aldri finne på å si noe slikt om seg selv.

Overlevende, er ordet hun bruker.»

Det er ikke noen tvil om at dette er selvbiografisk. Berg tyr ikke til et argument som en del norske forfattere har beskyttet seg selv med de siste årene, hvor det innrømmes at stoffet har selvbiografiske elementer, men hele tiden legges vekt på at ‘dette er en roman’. Berg gjemmer seg ikke bak fiksjonen, selv om det som skrives her et nøye utvalg.

Berg gjemmer seg ikke bak fiksjonen, selv om det som skrives her er nøye utvalg

—  Jonny Halberg

Virkningen blir at tekstene oppleves som mer virkelige enn virkeligheten hos forfattere som Knausgård og Vigdis Hjort. Det biografiske er nedpå, og følger de tilfeldighetene man opplever i løpet av en sommer. Historien om Balder utgjør den eneste narrative linja her, så vidt jeg kan se.

Innbyr til tenkning

Hva er det da som hever boken opp fra å bli en samling ordinære betroelser?

Om en skal lese Sommeren med Balder, som ved første blikk kan virke som enkel lesning, trenger man tid. Setningene er underfundige, og stiller spørsmål til oss via Bergs ordspill, idiosynkrasier og lek med betydninger. For å komme inn i boken må leseren legge seg selv på et meditativt nivå. Tekstene er som sagt mer åpne enn før, men stadig fortettede, og innbyr til tenkning, ikke rask fortæring og pageturning.

På et vis praktiserer Berg i skrivemåten noe av det samme som kjennetegner haikudiktet; man bør ha tid til å overtenke hva som står, om enn motivet virker tilforlatelig. Sånn sett er dette også en bok som inviterer leseren til å utvide sitt eget tankerepertoar.

Krigserfaringer

Dina, som ble utsatt for serbernes beleiring og beskytning av Sarajevo, deltar med noe av det hun ikke klarer å få ut av kropp og sinn. Samtidig valser russerne inn i Ukraina og dreper ukrainere - eller hverandre. Dina stiller spørsmål: «Tror du jeg noen gang blir ferdig med denne fordømte krigen?» Berg svarer: «Nei, jeg tror ikke det.»

Et ankepunkt fra min side er at notatene fra russernes invasjon av Ukraina ofte virker som et tillegg til Dinas erfaringer fra Bosnia. Det hadde kanskje vært en ide å utvide den personlige historien, siden Ukraina-notatene mer blir som informative drypp, og i stedet kunne blitt assosiert til på et mer indirekte vis gjennom Dinas personlige historie.

Men man skal ikke skue hunden på hårene, eller ulldottene. Det må med at det finnes mange kostelige opplevelser og observasjoner her som er med på å løfte leseren via humoren. Forsoning er tross alt en av pillarene som holder oppe menneskets evne til å overleve. En av bidragene er spurven som fryktløst napper til seg en sovende Balders hvite hår(ull), og letter lik en bevinget Henrik Ibsen med gedigne bakkenbarter, på vei tilbake til sitt Rosmersholm ( stadig under bygging).