Atombombens far angret etterpå

Jeg går nedtrykt ut av kinosalen. Russlands aggressive krig i Ukraina med trusler om bruk av atomvåpen gjør Christopher Nolans drama Oppenheimer skremmende aktuelt. På et tidspunkt i filmen spør forskeren om menneskeheten vil kunne tilgi ham det han bidro til.

Mitt svar er at det kjennes vanskelig å tilgi de mange tusen fysikerne, USAs militære og politikere som i all hemmelighet gjennomførte prosjektet med å lage kjernefysiske våpen. Riktignok fryktet de amerikanske aktørene at nazistene i Tyskland var på god vei til å lage en atombombe. Oppenheimers moralske forsvar for å fullføre sitt prosjekt var at en fryktelig bombe vil virke så avskrekkende at det vil ende all krig på kloden for godt.

I ettertid framstår ideen som forferdelig naiv. Da USA slapp to atombomber for å stanse Japans krigføring i august 1945, omkom 135.000 mennesker. Siden da har menneskeheten lidd under et våpenkappløp vi ennå ikke har sett slutten på.

Viktig film

Oppenheimer er blitt en viktig og storslagen biografisk film. Det er ikke overraskende fra den britiske regissøren Christopher Nolan som har levert gedigne filmer før (Inception, Dunkirk). Nå er det relevant å minne om hans formidable drama Interstellar (2014). Stjernetåker og svarte hull i verdensrommet hentes fram igjen idet unge Oppenheimer på 1920-30-tallet forsøker å forstå paradoksene i Albert Einsteins teori om kvantefysikk. Erkjennelsene leder ham videre og ender med kunnskapen om hvordan man spalter tunge atomkjerner til bruk i en voldsom bombe.

[ - Vi ønsker å hjelpe folk ]

Teoriene kan være vanskelige å forstå uten fysikk-kunnskap. Men dette er ikke avgjørende. Viktigere er å henge med i Nolans kjappe klipperytme (for kjapp føler jeg noen ganger!) og ikke bli frustrert om et vell av detaljer og forskernavn farer forbi. Et sentralt poeng er at Oppenheimer under den spanske borgerkrigen (1936-1939) sympatiserte med kommunismen og hadde en bror og venner i det kommunistiske partiet. Dette skal bli et problem for hovedpersonen straks den kalde krigen gjør amerikanerne hysterisk mistenksomme overfor fargen rødt.

Filmen blir spennende av at Nolan kaster om på kronologien: Innimellom Oppenheimers arbeid med å utvikle atombomben i årene 1942-45, flettes inn en utspørring av ham i 1949 der han mistenkes for å være russisk spion. Dessuten blandes inn et svart-hvitt tidsplan der en handelsminister i 1953 gjør sitt beste for å sverte Oppenheimers navn og rykte.

---

FILM

• Oppenheimer
• Drama
• Regi: Christopher Nolan
• Med: Cillian Murphy, Robert Downey Jr., Matt Damon, Emily Blunt, Kenneth Branagh, Rami Malek, Trond Fausa med flere.
• USA 2023
• 3 timer
• Aldersgrense: 12 år

---

Genial forsker

Nolan får godt fram at Oppenheimer var genial i sin evne til å samle studenter rundt seg på universitetet i Berkeley. De beste fysikerne dro han inn i det hemmelige oppdraget som general Leslie Groves ga ham i 1942, kalt The Manhattan Project. Skuespiller Cillian Murphy, hulkinnet og med intenst blikk, gjør en imponerende tolkning av hovedpersonen mens Matt Damon blir en kraftfull general som forlanger tempo i forskningen. Et vell av skuespillere, inkludert norske Trond Fausa, gjør en utmerket innsats i birollene.

Nolan bygger sitt tre timer lange epos på en biografi med tittelen American Prometheus: The Triumph and Tragedy of J Robert Oppenheimer. Gresk mytologi forteller at Prometeus stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene, med en fæl straff som resultat. Parallellen er at Oppenheimer og hans team lærte å spalte uran og plutonium. Sommeren 1945 kunne de nok om fisjonsteknologi til å bygge en testbombe og detonere den i en ildsprutende atomsopp. Under prøvesprengningen i ørkenen forsto forskerne til fulle at en slik bombe ville ødelegge alt i sitt enorme nedslagsfelt. Jubelen sto i taket og Oppenheimer ble hyllet som atombombens far. Her gjør Nolan noen ekspresjonistiske regigrep som synliggjør katastrofen: Suksessen er dødbringende.

En ond ånd

I ettertid innså Oppenheimer at en ond ånd var sluppet ut. Han ville ha kunnskapen om kjernefysiske våpen tilbake igjen i flasken, men da var det umulig. En spion hadde lekket opplysninger fra Los Alamos til Sovjetunionen. Kappløpet var i gang mellom russere og amerikanere for å lage en enda kraftigere bombe (hydrogenbomben).

[ 80-åring med «nytt, modig og friskt samtidsblikk»  ]

Oppenheimer interesserte seg for tekster i hinduismen. De hadde han lært seg å lese på sanskrit. Da han så det enorme lyset fra sprengningen i ørkenen, husket han en setning fra skriftet Bhagavad Gita: «Jeg har blitt døden, verdens ødelegger.»

Etter at atombombene var brukt over Japan, ble Oppenheimer invitert til Det hvite hus for å møte president Harry Truman. Det ble et katastrofalt møte. Forskeren beklaget seg over at han hadde blod på hendene. Truman ble rasende og utbrøt at ingen brydde seg om hva Oppenheimer følte. Dessuten var det han, presidenten, som hadde tatt avgjørelsen. Truman kalte forskeren en sutrepave og ville aldri se ham mer.

En biografisk film kan fort ende opp i et ensidig heltebilde av hovedpersonen. Nolan greier å balansere mellom å skape sympati for Oppenheimer og avsmak for det han bidro til.