Støvet hvirvles opp når en hvit stor lastebil med Nortura-logo rygger inn på tunet. Med hver sin kjepp i hånda, tar tenåringene Eskil og Marie kontroll på flokken av firbeinte oppe på jordet.
- Fem, roper pappa Jan-Erik.
Ungene åpner grinda, og straks kommer fem kyr i lett trav ned dit Jan-Erik står. Under oppsikt fra to geiter, går kyrne på rampen. Først fylles en lastebil, så enda en lastebil, og til slutt en henger – og 36 kyr er klare for ferie.
– Gull for sjela
Vi er på gården Lisjordet i Vestre Slidre. Den ligger høyt i bakkene over Strandefjorden i Valdres. Inne i driftsbygningen, i et kontor med utsikt til mjølkeroboten, sitter Lena Lisjordet foran dataskjermen. Det siste året har familien investert sju millioner i å legge om fra båsfjøs til lausdriftfjøs. Og med roboten, kan kyrne sjøl bestemme når de vil melkes.
Mjølkeroboten er en aldri så liten revolusjon. En som sparer gardsfolket for mye arbeid i hverdagen.
Men ikke om sommeren.
Det klart for buferd på Lisjordet – dagen da folk og fe flytter til stølen på Vaset. Allerede fra i kveld av, skal mjølkinga igjen skje på gamlemåten.
– Vi er avhengig av å støle. To måneder på beite er gull for sjela. Det er også dyrevelferd, sier Lena Lisjordet.
Nesten ingen igjen
Statistikk fra Landsbruksdirektoratet viser at det blir stadig færre som gjør det på denne måten. I Norge har vi en lang tradisjon for å støle, eller å setre som det også kalles, og går vi tilbake til 1950, fantes det omlag 22.000 gårdsbruk med seter i landet.
I fjor var det 742 setre igjen.
Det har bidratt til at nordisk seterkultur nå er nominert til å stå på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Både norske og svenske myndigheter har stilt seg bak forslaget.
– Helt avgjørende for at den immaterielle kulturarven skal leve videre, er at det finnes utøvere som fører kunnskapene og ferdighetene videre til kommende generasjoner, uttalte den svenske kulturminsteren Parisa Liljestrand i mai, da nominasjonen var et faktum.
På tusen meters høyde
Oppe på Rensenn, noen kilometer innafor Vaset, har tunge regnskyer lagt seg som et lokk over fjellheimen. Dyrebilen har krysset dalen og snirklet seg opp grusveien til 1.000 meters høyde. Vinden river i små fjellbjørker når Svane og venninnene slippes ut igjen. De springer med uvante steg ut på jordet, mens de tobeinte søker tilflukt i det gamle selet.
Lena bodde her med dyra i mange måneder i fjor, mens de bygde om driftsbygningen på garden. Hun så fargene skifte, mens dagene ble kortere. Det var vakkert, men det ble også en liten styrkeprøve når mørket senket seg og hun var alene om tunge arbeidsoppgaver.
– Du skulle sett bicepsen min i fjor, ler Lena når hun utpå ettermiddagen leder kyra inn i fjøset på stølen.
Med vante hender, vasker hun jura, kjenner på spenene og kobler på mjølkemaskina.
Eksotisk for turistene
Noen krakker inne i fjøset med utsikt til mjølkinga, vitner om at hyttefolk og sykkelturister synes dette er så eksotisk, at de er villige til å betale for å se på.
Og på Lisjordetstølen ønskes de velkommen inn, og tilbys lapper og kaffe. I fjor var det innom rundt 2000 på åpen støl. De spurte om alt mulig rart, forteller Lena. Hvor mange ganger i uka pleide hun å mjølke? Mjølker hun selv på julaften?
Lena ser det hele som en sjans til å spre kunnskap om landbruket.
Men på stølene rundt er det liten aktivitet. Vinduslemmene er lukket, og utenfor gror krattet.
– Hvis setringa skal fortsette. Er det nok at det blir kulturarv?
– Nei, for du må jo ha dyr der. Er det ikke dyr, så gror det igjen, sier Jan-Erik, og mener det å bevare setring handler om å stanse nedlegging av gårsbruk:
– Hvis en gård blir lagt ned, så blir også stølen lagt ned. Så økonomien i bunnlinja må være svaret. Du må sitte igjen med anstendig inntekt for det du jobber. Og når er gård er lagt ned, så forfaller den. Fokuset må derfor være å ta vare på de brukene som er igjen, mener Valdres-bonden.
– Så hva kan nominasjonen bety?
– Alt som blir snakka om, er bra. Så Unesco-nominasjonen er ikke uviktig, mener Lena.
– Så sant det ikke setter bremser for ting. Det var det vi var bekymra for, da vi hørte om dette, at det for eksempel skulle bli enda vanskeligere for oss å bygge nytt sel, sier Jan-Erik.
Nødvendig utmark
– Et romantisk syn på setring, kan ikke opprettholde dette. Seterdrift handler i stor grad om hardt arbeid, og det må være økonomi i drifta, sier Bolette Bele, som er forsker ved NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi.
Men hun tror Unesco-nominasjonen kan bidra til å rette oppmerksomheten mot den kunnskapsoverføringen som skjer på setra. Den som handler om lokal matproduksjon basert på lokale naturressurser, og det å ta vare på kulturlandskapet med sitt artsmangfoldet.
Setrene vitner også om hva utmarka har betydd for overlevelsen her i Norden, sier forskeren.
Med begrenset tilgang på dyrkbar mark, har dette i lange perioder vært et spørsmål om overlevelse. Avhengig av topografien, har det skjedd på ulike måter. Bodde man i en fjordarm på vestlandet, hadde man gjerne kortere vei til setra, og pleide å bære mjølka tilbake til gården for foredling. Mens i en innlandsdal som Valdres, var det vanligere å foredle mjølka på stølen. I Sverige finnes tilsvarende seterbruk i skogen.
Forskerne regner 1800-tallet som en peak for seterdriften. Dette handler om folketallet. Da hadde folketallet i bygdene økt kraftig. Senere sank det igjen, gjennom industriarbeidsplasser og utvandring til Amerika. Og uten arbeidskraft, ble landbruket reddet av maskiner og kunstgjødsel. I tillegg kom fellesmeieriene, som gjorde det vanskeligere å holde seterdrifta igang.
Med andre ord er det med moderniseringen av landbruket og fraflyttingen fra distriktene at nedleggelsen av setrene begynner.
– Er det realistisk å klare å snu trenden?
– Jeg håper det. Og jeg tror det har skjedd en oppvåkning når det gjelder utmarkas rolle etter erfaringene vi har fått med tørkesomrene, der vi ser at utmarka kan representere en viktig buffer for husdyrnæringa.
Generasjonsskifte i landbruket
Hvis du kjører E16 gjennom Valdres, kan du bli lurt til å tro at det ligger tett i tett med gardsbruk. Mellom små klynger av fjøs og hus, bukter det knallgrønne graset seg oppover dalsidene.
De som bor her, vet sannheten. Jan-Erik sier at blant de mange gårdene som du kan se fra Lisjordet, er det bare på tre eller fire av dem at det fortsatt er drift.
– De andre leier bort jorda og mjølkekvota, også får de slått graset på stølen så de ikke skal miste stølsretten.
Han er i midten av 40-årene, og forteller at det har skjedd et generasjonsskifte i landbruket. Mange har ikke tatt over drifta etter foreldrene slik som på Lisjordet. De har byttet ut små mjølkekvoter og bygningsmasser som skriker etter oppgradering med en stabil, godt betalt jobb, og lang sommerferie.
Ingen vanlig sommerferie
Men sjøl er ekteparet glade for selvstendigheten som gardbrukerlivet innebærer. Nå er de klare for sommer på Vaset. Med stell av dyra, utallige lapper og kaffekopper, og forhåpentligvis badeturer i fjellvatnet Rensenn, på Cow Beach, som Lena kaller sandstranda nedenfor stølen.
– Hva savner du midt i stølinga?
– Det jeg føler mest på, gjelder ungene. At jeg ikke har tid til å gi dem noe som ligner på det foreldre med tre uker sommerferie kan gi til sine unger. Jeg kan jo gi dem mye annet, men når de andre forteller at de skal «dit og dit på ferie», så svarer vi at «nei, vi skal på stølen», sier Lena, og legger til:
– Som mor føler jeg kanskje at jeg må kompensere litt, at jeg må finne på ting, så det ikke bare blir jobbing. Derfor skal vi på Tusenfryd på mandag!