Mørkt så langt Åsne Seierstad ser

– Noe av viktigste vi kan lære oss, er å prøve forstå andre menneskers sannhet. Hva gjør at han eller hun, eller hen, tenker helt forskjellig fra meg?

Åsne Seierstad snakker til den unge forsamlingen foran seg. Forfatteren er på Aulestad, Bjørnstjerne Bjørnsons hjem, for å holde appell for en gjeng niendeklassinger fra Gausdal ungdomsskole.

Mens ungdommene er på plass for å diskutere verdier og aktuelle tema i tiden, deltar Seierstad på Litteraturfestivalen på Lillehammer som mottaker av Bjørnsonprisen. Den får hun for «å ha gjort viktige samfunnsspørsmål til folkelesning»

Seierstad ser ikke på seg selv som en som klekker ut ideer og prøver å få dem ut i verden, slik Bjørnson gjorde. Hun er heller «en som kryper langs bakken». Gjennom vel tjue år har hun skildret enkeltmennesker som står midt i historiens omveltninger.

Nå sist med den bredt anlagte boken Afghanerne.

Liv på vent

I Afghanerne benytter Seierstad seg av sin kjente og mye debatterte fortellerstil, og går tett på livene til de tre hovedpersonene Jamila, Bashir og Ariana.

Jamila er en islamsk orientert feministisk aktivist og tidligere regjeringsmedlem, født i 1976. Bashir, født i 1987, er unggutten som ender opp kommandant i Taliban.

Ariana, født i 2001, er juss-student når Taliban brått gjenvinner makten i 2021. Seierstad forteller niendeklassingene om hvordan kvinner og jenters råderett over eget liv på ny ble innskrenket til nesten null og nada.

– Kanskje var det nesten verst for sånne som Ariana? Fordi Ariana har drømt, hun har tenkt at livet kan være som i TV-serien «Stranger things», undrer Seierstad.

Nå får ikke jentene gå ut mer. Skolegangen er slutt etter sjette klasse.

Senere, i drengestua på Aulestad, gjentar forfatteren overfor Vårt Land:

– Det å ta fra noen utdanningen, er i mange tilfeller som å skru av lyset. Det er bare å se inn i øynene til 13-åringene som ville noe.

– Hvordan ser du på fremtiden til de som er unge i Afghanistan i dag?

– Det er helt mørkt. For meg som egentlig er optimist av natur, koster det litt å si det. Men, nei, jeg ser ikke noen lyspunkter. I alle fall ikke på kort sikt. Hva som skjer om ti år, vet jo ingen.

En utvei ville vært endringer innad i Taliban, mener Seierstad. Det finnes representanter for Taliban som støtter utdanning og arbeid for kvinner.

– Da jeg var i Afghanistan i fjor, på begynnelsen av året, gikk jenter på skolen. Siden har det blitt verre.

Det store bildet

I flere av Seierstads bøker får ungt engasjement følge av ekstreme tanker og ideologier. En av oss (2013) omhandler 22. juli. To søstre (2016) tar for seg de to tenåringssøstrene fra Bærum som reiste til Syria og Den islamske staten (IS).

Bashir i Afghanerne har helt fra tidlig i tenårene et brennende ønske om å delta i jihad, hellig krig.

– I boken om 22. juli og i To søstre står vi overfor mennesker som har tatt valg. Det er jeg opptatt av. Bashir, på sin side, blir tatt ut av vanlig skole og sendt på koranskolen. Han har ikke brutt med familien. Moren er den som klapper høyest.

Unge gutter som Bashir har gått inn et system hvor idealet er å følge, ikke tenke selv. Å dø i hellig krig, bli martyr, er ærefullt. Etter døden venter paradis.

Hvordan klarte vi, som skulle gi Afghanistan demokrati, pakket inn i glanset papir, å få det stikk motsatte?

—  Åsne Seierstad

– Bashir ser på seg selv som en forsvarer av det gode, mot en invasjonshær som står for alt han hater.

For 20 år siden var Taliban nesten slått. For Seierstad har det vært viktig å spørre seg hvordan det var mulig at de kunne komme tilbake.

– Spørsmålet blir da også hva vi har gjort. Hadde dette skjedd om Vesten hadde forstått Taliban bedre? Taliban er en av de verste bevegelsene i verden med makt, den eneste som nekter jenter å studere. Hvordan klarte vi, som skulle gi Afghanistan demokrati, pakket inn i glanset papir, å få det stikk motsatte?

[ Jon Fosse om Gud, litteraturen og vegen til katolisismen ]

Blant Talibans kvinner

Seierstad tilbrakte tid med familien til Bashir under oppholdene i Afghanistan. Ingen av kvinnene eller jentene i huset ga, eller ville gi, inntrykk av at de ønsket seg noe annet enn det livet de levde. Forfatteren opplevde at Bashirs mor og de to konene hans snakket fritt, og mye av det de har fortalt, er blitt med i boken. De mange tenåringsjentene i storfamilien, var det derimot vanskelig å komme innpå.

Du sklir uansett ikke rett inn som vestlig journalist hos en Taliban-familie. En viss mistro tilkjennega seg da Seierstad fikk opptakene av intervjuene tilbake fra transkripsjon. Mobiltelefonen tar jo opp alt som skjer i rommet.

– Det var morsomt å se hva som ble sagt bak ryggen min: «Hun er garantert spion». «Hun er sikkert sendt ut fra CIA.» Og fra noen av de yngre, slike ting som: «blodet mitt koker når jeg ser på henne» og «hvis jeg dreper henne, kommer jeg til paradis». Greit at jeg ikke fikk med meg da jeg satt der.

Åsne Seierstad var i Afghanistan i tre omganger fra januar til juli 2022. Det at Taliban nå hadde tatt makten, gjorde det mulig for henne å faktisk treffe krigere som Bashir.

– Det var litt det samme da jeg skrev Bokhandleren i Kabul, også da var det en lomme av trygghet. I 2002 kunne jeg reise i hele landet, men det ble det fort slutt på.

---

Åsne Seierstad

• Journalist og sakprosaforfatter, født i 1970.
• Årets mottaker av Bjørnsonprisen, som deles ut under Sigrid Undset-dagene på Lillehammer.
• Kjent for bøker som Bokhandleren i Kabul (2003), En av oss (2013), To søstre (2016) og Afghanerne (2022). Særlig Bokhandleren i Kabul og En av oss har hatt internasjonal suksess.
• Afghanerne ble nominert til Brageprisen for beste sakprosabok.

---

– Bedre litteratur

Seierstads bøker har nådd store leseskarer, men også ført til kontroverser. Shah Mohammed Rais fra Bokhandleren i Kabul og hans kone gikk til sak mot Seierstad for brudd på privatlivets fred. Saken endte med at forfatter og forlag vant i høyesterett.

I metodekapittelet bakerst i Afghanerne redegjør Seierstad for hvordan hun har jobbet. Etter Bokhandleren i Kabul har hun også som rutine å alltid sende tekstene til gjennomlesning før noe utgis, så lenge kildene som er intervjuet ønsker det.

Likevel, fortellerstilen vi møter i Afghanerne er og blir omdiskutert: Seierstad trer inn i tankene og opplevelsene til dem hun skriver om, og hun trekker seg selv helt ut av teksten, slik at det kan minne om fiksjon.

Det første handler om hva kildene selv har fortalt henne – og om grundig research, ifølge henne. Begge deler om å skape en effektiv historie.

– Du tenker at du når ut bredere?

– Jeg tenker at det blir en bedre bok.

Seierstad forteller om en scene i Afghanerne der Bashir er på sitt første store slag som talibankriger. Han mister en kule, så en til, og så en til.

– Flere lesere har fortalt at de først tenkte: «Nå må han treffe!» Og så: «Å, nei! Jeg støtter en talibaner.» Men det har en verdi i seg selv, å se amerikanerne i siktet, som om vi var talibanere. Det er vanskelig å få til om vi ikke er på innsiden, i Bashirs egen fortelling.

[ Kulturredaktør Thomas Espevik: Altfor mye koseprat på Litteraturfestivalen på Lillehammer ]