Kultur

Andaktsbøker under lupen

Fra slakt til hyllest. Her er dommen over åtte andaktsbøker.

Vårt Land plukket ut åtte andaktsbøker og ba kritikerne Åste Dokka, Sofie Braut, Lars Petter Sveen og Daniel Joachim Kleiven anmelde to hver.

Hvordan gikk det?

Svaret får du her:

Geir Gundersen: God morgon. Radioandakter

god morgon

Verbum

Formatet radioandakter skaper umiddelbar skepsis hos anmelder Lars Petter Sveen. Etter noen irettesettende ord fra kona, går han likevel løs på samlingen – og lar seg begeistre av andaktene:

«Dei smykkar seg ikkje til og blir ikkje til falskt håp eller støyande rop. I staden står dei fram som låg tale frå eit stille rom».

Gundersen, som har holdt utallige andakter i NRK, skriver personlig, men også enkelt, renskåret og tidløst, mener Sveen.

Heidi Gellein: Elsket. Når Jesus’ kjærlighet forandrer alt

Gellein

Luther forlag

Daniel Joachim Kleiven tar tak i den den sterke «jeg-stemmen» i Heidi Gelleins andaktsbok. Han mener dagbokpreget kan være både en styrke og en svakhet. På den ene siden vil mange kunne kjenne seg igjen, og boka har «ærlige tanker i møte med ekte liv».

Samtidig er det fort gjort oppleve seg avskåret fra den større kristenheten.

Kleiven opplever at budskapet kan blir for enkelt og slagordpreget:

«Ja, vi er skapt på underfullt vis, men Bibelens budskap er vel strengt tatt ikke at vi er fantastiske?» skriver han.

Egil Svartdahl: Plussord – 365 andaktar

plussord

Genesis forlag

«Komprimeringskunst frå ein durkdriven formidlar,» kaller Sofie Braut Plussord – 365 andakter av pastoren Egil Svartdahl.

Hun mener Svartdahl klarer å komme til poenget med få ord og uten overflødig utenomsnakk, noe mange formidlere og talere «gjerne trenger å øve mer på».

Samtidig som Braut berømmer boka og utformingen, peker hun også på at mange av oss, i de moderne medienes tidsalder, kanskje hadde hatt godt av litt lengre og mer innfløkte tekster:

«Spørsmålet til Plussord-formidlinga er om folk her berre får «det dei vil ha», eller om dei, midt i all briljant komprimeringskunst, er med på å signalisera at åndeleg påfyll er fort gjort, noko som kan skvisast inn utan forsaking.»

Jarle Waldermar og Karina Waldemar: Herr og fru

Herr og fru

Hermon forlag

«Det er bøker som dette som gjør at tilliten til kristne forlag er så lav.»

Åste Dokka mener det aller meste har gått galt i Herr og fru, ekteparet Karina og Jarle Waldemars andaktsbok for ektepar: «Meningen synes å være å knytte sammen kristen tro og livet i ekteskapet, og å gjøre det på en lett tilgjengelig måte. Dessverre er ingen av delene i nærheten av vellykket.»

Språket er platt, disposisjonene rotete og problematiseringer og viktige forbehold uteblir, ifølge Dokka.

Anne Kristin Aasmundtveit: Alle år har du sett meg

Anne Kristin Aasmundtveit

Verbum forlag

Anne Kristin Aasmundtveits andaktsbok er et kjærkomment tilskudd i hverdagen, mener Daniel Joachim Kleiven.

Boka, som inneholder nyskrevne salmer og er illustrert av Sigrunn Slaathaug er «fin å ty til for å skape noen enkle, gode rytmer for en selv eller for hele familien,» skriver Kleiven. Han peker på at tekstene til Aasmundtveit lar oss komme i berøring med større deler av den historiske kristenheten:

«De er ikke av typen som river deg ut av bibelteksten, men viser heller frem ulike farger og fasetter ved innholdet, slikt som kan aktivere sansene og styrke helheten.»

Jan Torland: Fra mann til mann

torland

Proklamedia

Andakter kan godt være enkle, de trenger ikke å bre seg ut i «tid og rom og postmodernisme,» fremhever Lars Petter Sveen.

Men, det betyr ikke at andaktene skal være lettvinte. Og det lettvinte preger i for stor grad Torlands andaktsbok for menn, ifølge anmelderen:

«Ved å gjere andaktene lettvinte, mistar Fra mann til mann noko essensielt. Dei mistar rett og slett alvoret som ligg i kristendommen».

Sveen kan heller ikke se hva det er som gjør boka så veldig «mannete», og satser på at noen heller tør å dra skikkelig til neste gang, med en Jordan Peterson-type bak rattet.

Terje T. Konradsen: Disippel 365

disippel 365

Proklamedia

Det er noe fjellstøtt over Terje T. Konradsens andaktsbok, mener Sofie Braut. Hun synes den er både stødig, modig og tidløs.

«Ei dagleg stund med denne boka gir forankring og «fast føde» for den som lever disippellivet,» skriver Braut.

Hun peker på at Konradsen tør å utforske uttrykk som kan skape friksjon og som lett kan misforstås, som «gudsfrykt».

Boka gir «livsnær bibelbruk og teologiske perspektiv som er både ryddige og relevante for alle kristne som vil ta trua på alvor,» ifølge anmelderen.

Jarle Haugland: Drikk. Andakter i en hverdag full av skjermer

drikk

Luther forlag

«Dette er bibelnære andakter i klassisk norsk lavkirkelig tradisjon», skriver Åste Dokka om Drikk.

Dokka mener Haugland skriver enkelt og forståelig. Samtidig hevder hun at andakter av denne typer støter på et klassisk problem, nemlig at de «gjør noe annet enn hva de sier». Hun kaller det manipulerende kommunikasjon – vi oppfordres til å gjøre en ting, for deretter å bli advart mot å «føle at vi burde gjøre den tingen»:

«Ikke nok med at vi får dårlig samvittighet for å ikke lese nok i Bibelen, men vi får også dårlig samvittighet for å føle at vi burde lese mer i Bibelen.»

Hva bør andaktsbokforfatterne gjøre med problemet, ifølge Dokka? Svaret finner du i anmeldelsen.



Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur