O jul med din giverglede

Når nettene blir lange, og kulda setter inn, så henvender Aksel Braanen Sterri seg til Facebook-flokken sin:

«Da kjører vi i gang igjen med den årlige juleinnsamlingen!»

For den 35 år gamle filosofen og statsviteren har veldedighet blitt en juletradisjon. I flere år har han samlet inn penger i desember. Alt går til såkalt «effektive» formål, som malariamedisiner og vitaminer som forebygger barnedødelighet i verdens fattigste land. I fjor fikk Sterri inn over én million kroner.

– Alle i Norge med en inntekt på 500.000 kroner bør greie å gi 10 prosent, slår han fast når Vårt Land ringer.

For Sterris del kunne innsamlingen like gjerne foregått i februar, men han erfarer at det er lettere å få folk til å gi rundt juletider. Og han er langt fra alene om den erfaringen. Veldedighetsorganisasjoner får store deler av inntektene sine i desember.

Men hvor kommer givergleden og omsorgen fra? Og hvem er det som gjennom historien har tatt ansvar for svakerestilte i samfunnet?

En allmenn omsorgshistorie

Flere forbinder bistand og veldedighet med den kristne fortellingen.

– Det er helt klart at i Det nye testamente, og i den første kirkelige praksis, ligger hele tiden tanken om å hjelpe de fattige, sier professor i diakoniforskning ved Det teologiske fakultet, Trygve Eiliv Wyller.

I middelalderen drev klostre såkalte hospitaler. Her tok de vare på syke og fattige – to grupper som ifølge Wyller gikk hånd i hånd.

Klosterhospitalene var imidlertid ikke først ute med sykehospitering. Det finnes arkeologiske utgravninger fra både romersk og gresk antikk som viser lignende konstruksjoner, der hellige bygninger også rommet lignende hospitaler.

Idéen om å ta vare på svakerestilte i samfunnet er noe man finner i de aller fleste religioner, og kommer forut for historien om Jesus, mener Wyller.

– At de siste skal bli de første er nok en ganske allmenn historie.

Middelalderens almisse

Hallgeir Elstad er ordinert prest og prodekan ved Det teologiske fakultet. Han forteller at det i middelalderen lå et ideal om å hjelpe de fattige også utover klosterhospitalene. Det var ikke bare munker og nonner som hadde et moralsk ansvar for de fattige.

– Du har den såkalte almisseordningen. Det var et ideal om at man skulle gi, sier Elstad.

At de siste skal bli de første er nok en ganske allmenn historie

—  Trygve Eiliv Wyller, professor ved Det teologiske fakultet

Gammelnorsk homiliebok gir oss innsikt i norsk forkynning i middelalderen. Den inneholder prekener og veiledninger for prester, og er funnet i en nedskrivning fra 1200-tallet. Innholdet er trolig eldre. Om almissen ble det preket følgende:

«Vi mennesker skal gi til de fattige det som Gud lovet at han skulle gi. Vær standhaftig, du kristne giver, gi det du får»

Almissene var frivillige gaver til de fattige. Det var ikke snakk om strukturelle omfordelinger, men heller private initiativ.

Den moderne diakonien

Reformasjonen fører til avviklingen av klostre i Danmark-Norge. Konsekvensen er at hospitalene flyttes ut av kirken.

– Nå blir fattigomsorgen et område som flyttes litt ut i samfunnet, sier Trygve Eiliv Wyller.

Samtidig medvirker kirken, og man fortsetter med innsamling til fattigkasser.

Først etter et par århundrer blomstrer det på ny frem en idé om at kirken har et særlig ansvar for å ta vare på de svakerestilte i samfunnet.

– Den moderne diakonien blir til på 1800-tallet. Selv om samfunnet skulle ta ansvar for de fattige, mente diakonene at kirken igjen måtte ta et aktivt ansvar, sier Wyller.

[ Støre nøgd med eiga fattighjelp: – Gjev meir, krev Velferdsalliansen ]

Julegrytens mor

På midten av 1800-tallet får dermed fattigomsorgen en ny oppsving som kristent ideal. I Oslo har du Kristiania bymisjon fra 1855 – det som i dag heter Kirkens Bymisjon. Fra England kommer Frelsesarmeen til Norge i 1888. Det såkalte «slumarbeidet» skulle hjelpe byens fattige.

Othilie Tonning forklarer fattigdommen som et sosialt problem og ikke som et individuelt problem

—  Marta Maria Espeseth, forskningsleder i Frelsesarmeen

Marta Maria Espeseth er forskningsleder i Frelsesarmeen og skriver for tiden bok om «julegrytens mor», nemlig Frelsesarmeens Othilie Tonning.

– Frelsesarmeen var på slutten av 1800-tallet tidlig ute med å organisere hjelp til fattige til jul, sier Espeseth.

Andre aktører var også på banen. Kristiania bymisjon satte blant annet ut bøsser ved snøskulpturer rundt omkring i byen for å samle inn til arbeidet sitt.

1901 skulle imidlertid bli året da julegryta settes ut av Frelsesarmeen for første gang, etter inspirasjon fra Canada. Othilie Tonning er initiativtaker og samler inn penger til julemiddag til 400 fattige i byen, forteller Espeseth.

– Det er vanskelige tider i landet generelt og fattigdommen forklares gjerne med latskap og dumhet. Othilie Tonning forklarer fattigdommen som et sosialt problem og ikke som et individuelt problem, sier hun.

Utover 1900-tallet får dette større konsensus også i politikken, og velferdsstatens sosiale ordninger vokser frem. Julegryta består også, og blir et fast innslag i bybildet hver desember.

Sosialhjelp på sosiale medier

Året er 2022 og Russland invaderer Ukraina. Norge tar totalt imot over 30.000 flyktninger, ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. I desember setter kulda inn i norske hjem, mens strømprisene når rekordhøyder.

Den samme tiden opplever givertjenesten Spleis at det totalt innsamlede beløpet fra 1. til 19. desember nesten har doblet seg sammenlignet med fjoråret. «Julespleiser» ser nesten en tredobling. Også Flyktninghjelpen har fått inn nær det dobbelte fra 1.–20. desember sammenlignet med samme periode i fjor. Å hjelpe lavinntektsfamilier og trengende i eget land i julen har fått et nytt fokus. Og almissen har for alvor nådd sosiale medier.

Influenser og TV-profil Mads Hansen er en av flere som i år har samlet inn penger for å hjelpe barnefamilier med å få en verdig jul. I løpet av advent har han samlet inn over 5.000.000 kroner til Rett fram opplevelser. Også influenser Kristin Gjelsvik og bakeprofil Elin Vatnar Nilsen har samlet inn til liknende formål.

– Jeg husker hvor mye jeg gledet meg til jul da jeg var barn. Tanken på at det er noen barn som ikke gleder seg til jul fordi de vet at mamma og pappa ikke har råd til gaver eller julemiddag, det stikker i hjertet mitt, sier Hansen.

Han har selv blitt overrasket over hvor mange som vil hjelpe i en tid hvor mange kjenner at det trykker på skoen. Han tror det handler om at flere forstår hvor vanskelig det kan være i hardere tider.

– Kanskje det er lettere å sette seg inn i den situasjonen nå, fordi man er nærmere selv, sier han.

På Spleis-siden til Hansens innsamling kan de som donerer over 5.000 kroner legge igjen navn eller firmanavn. En rekke kjendiser er blant dem som bidrar. Kyrre Gørvell-Dahll, bedre kjent som artisten Kygo, står oppført med en donasjon på 100.000 kroner, kun slått av anonyme «Skatteflyktning». Kjendisene får også oppmerksomhet gjennom Mads Hansens Instagram-konto der aksjonen markedsføres.

– Det er nok en del som gir til veldedighet med en egeninteresse om å fortelle om det, som man kan si er feil motivasjon. Men så kan man snu på det og tenke at: Hvis man forteller om det, så kan det være en utfordring til andre om å gi.

Jeg husker hvor mye jeg gledet meg til jul da jeg var barn

—  Mads Hansen, influencer og TV-profil

Tienden

Statsviter og filosof Aksel Braanen Sterri er ikke fremmed for å fortelle andre om beløpene han gir.

For å inspirere, matcher han de første 60.000 kronene som kommer inn gjennom innsamlingsaksjonen. Det vil si at han selv gir en krone per krone som blir samlet inn, opp til 60.000 kroner. Det beløpet ble nådd etter bare én dag.

– Jeg skammer meg selv over at jeg ikke gir mer. Jeg synes vi alle burde gi mer, sier Sterri.

Han kan fortelle at bidraget på 60.000 utgjør 10 prosent av lønnen hans. Det mener han burde være et mål for alle nordmenn som tjener minst 500.000 kroner i årslønn.

Etter 60.000 kroner er det venner og bekjente av Sterri som matcher et stykke videre. Disse blir også navngitt med beløp på Sterris Facebook-side, dersom de ønsker det.

– Jeg har lyst til å normalisere at vi gir sånne beløp, forklarer Sterri.

At alle i Norge skal kunne ha en verdig jul, er en statlig oppgave

—  Aksel Braanen Sterri, filosof og statsviter

Effektiv altruisme

Personlig mener Sterri at penger fra innsamlingsaksjoner bør gå til såkalt «effektiv bistand». Han er ikke den eneste som er opptatt av dette. Via Facebook er det 16 forskjellige innsamlinger til Gi effektivt i desember, fra privatpersoner. TV-profil og fysiker Andreas Wahl er en av dem, og har samlet inn over 80.000 kroner til prosjektet.

Sterri har likevel forståelse for at folk vil hjelpe de rundt seg også. Han trekker fram viktigheten av at alle skal få oppleve en «verdig jul».

– Men det er viktigere at folk ikke dør av vitaminmangel eller malaria i de aller fattigste landene, sier Sterri.

Han ønsker likevel ikke å kritisere at andre velger lokale innsamlinger i Norge, noe han ifølge seg selv har vært «bråkjekk» på tidligere. Men han mener det ikke burde være nødvendig.

– At alle i Norge skal kunne ha en verdig jul, er en statlig oppgave. Som det ser ut som den nåværende regjering, overraskende nok, feiler i. Det er jo en skam, sier han.

[ Synger «Deilig er jorden» på trass under årets juleturné ]