10. Tatt av tiden
Regi: Eric Gravel
Alenemor Julie bor i en forstad til Paris, men arbeider i sentrum. Da en togstreik bryter ut, rakner hverdagens tidsskjema. Hvordan skal hun kunne beholde jobben? Regissør Eric Gravel plasserer seg i en tradisjon av dyktige sosialrealister som Ken Loach og brødrene Dardenne.
I Tatt av tiden – fantastisk tittel! – er fortellingen båret fram av hovedrolleinnehaver Laure Calamy. Med intens tilstedeværelse spiller hun tobarnsmoren som skvises i tidsklemma. Jeg kommer på parti med en kvinne som kjemper så iherdig for å lykkes, men har så tøffe odds mot seg. Filmen har brodd mot et moderne profittdrevet storbysamfunn der enkeltmennesker kan bukke under når arbeidslivets vilkår blir for brutale.
[ Les hele anmeldelsen av «Tatt av tiden» her ]
9. Historjá – broderi for Sápmi
Regi: Thomas Jackson
Broderi kan være yndig. Men når den samisk-svenske tekstilkunstneren Britta Marakatt-Labba syr, formidler hun reindriftssamers kultur og skjebne på brutalt vis. En flokk kråker flyr over en snødekt bakke ved hjelp av svart garn på hvitt stoff. Så endres stingene og fuglene blir til menn i politiuniform. Motivet er en uhyggelig framstilling av konstabler som fjernet demonstrerende samer under Alta-aksjonen i 1981. Hun var selv en av dem.
Regissør Thomas Jackson kryssklipper hennes kunstverk Garjját (Kråkene) med arkivfilm fra politiaksjonen. Filmtittelen er hentet fra hennes mest berømte arbeid, et 24 meter langt broderi med scener fra reindriftssamenes liv og tro.
[ Les hele anmeldelsen av «Historjá» her ]
8. Filmtyven
Regi: Pan Nalin
I år fikk Cinema Paradiso sin konkurrent. I Filmtyven tegnes et rørende portrett av en fattig indisk gutt, Samay, som blir dypt grepet av film som kunstart. Den selvlærte regissøren Pan Nalin kan ha hatt en lignende karrierevei som Toto i den italienske klassikeren. Pan Nalin har et stødig blikk for det estetiske, som da Samay sitter på toget og holder en flaske foran øynene, så nært filmet at trær og gress blir irrgrønne.
Filmtyven er vidunderlig rik på poetiske bilder og drømmeaktige sekvenser, ikke minst når guttens mor lager indiske retter. Filmtittelen følger av at Samay, herlig spilt av Bhavin Rabari, rapper biter av filmruller og bygger opp en egen kino i et forfallent lokale.
[ Les hele anmeldelsen av «Filmtyven» her ]
7. Holy Spider
Regi: Ali Abbasi
En mann dreper prostituerte for å rense en hellig iransk by for syndige kvinner. Holy Spider er en rystende thriller om kvinnehat i Iran. Regissør Ali Abbasi, filmutdannet og bosatt i København, har hentet fram en sann historie fra sitt hjemland. I Mashhad dro en krigsveteran rundt og kvalte prostituerte. Politiet gjorde lite for å finne seriemorderen. Da han omsider ble tatt, hevdet han å ha myrdet kvinnene fordi han ville «forsvare sin religion».
Filmens store kvinnerolle tilhører en journalist som viser hvilken forakt kvinner generelt møter i Iran. Sluttscenene er et skremmende vitnesbyrd om at morderens kvinnesyn nedarves i familier og miljøer styrt av fundamentalistisk islamsk tro.
[ Les hele anmeldelsen av «Holy Spider» her ]
6. Utvandrerne
Regi: Erik Poppe
Erik Poppe har laget en sterk nytolkning der kvinnene som utvandret fra fattige kår i Sverige midt på 1800-tallet, står i sentrum. Kristina, glitrende spilt av Lisa Carlehed, kjemper en eksistensiell kamp for å bryte opp med mann og barn og holde ut et nytt liv på prærien i Amerika.
Gjennom dramatiske prøvelser får hun testet sine etiske verdier i møte med en kvinne som andre ser ned på. Poppe er en av få norske filmskapere som tør å drøfte spørsmål om Gud, nåde og tilgivelse. Jeg var med på å gi den økumeniske Andreasprisen til Utvandrerne i august.
[ Les hele anmeldelsen av «Utvandrerne» her ]
5. Veien videre
Regi: Panah Panahi
Iranske filmskapere som vil opponere mot landets regime, må ofte pakke inn kritikken i skjulte hint. Veien videre, debutfilmen til Panah Panahi (sønn av den anerkjente regissøren Jafar Panahi), er eminent i så måte. Tilsynelatende er dette en uskyldig road movie om en tobarnsfamilie på biltur ut fra Teheran.
Foran sitter den bekymrede moren ved siden av den tause storebroren bak rattet, i baksetet får den tenksomme faren enda flere grå hår av sin utagerende yngste sønn, vidunderlig spilt av seks år gamle Rayan Sarlak. Melankolsk musikk av Schubert, storslagne landskapsbilder og komiske innslag pakker inn det tragiske faktum at ett familiemedlem snart skal stige av og forsvinne. Jeg røper ikke mer, dette må oppleves.
[ Les hele anmeldelsen av «Veien videre» her ]
4. Krigsseileren
Regi: Gunnar Vikene
Norge ba i 2013 krigsseilerne om unnskyldning for behandlingen de fikk etter krigen, men først i høst kom Krigsseileren. Gunnar Vikene har skrevet et storslagent manus der Kristoffer Joner med intens kraft former en nervøs skipskokk – prototypen på en krigsseiler. Pål Sverre Hagen står fjellstøtt som humørfylt maskinist, Ine Marie Wilmann framstiller på nydelig vis en hustru som må sikre et trygt liv for tre barn til tross for matmangel og bombeangrep.
Replikkene er gode, formidlingen imponerende. Det mest treffende er hvordan filmen viser at selv ikke de som sto hverandre nærmest, greide å snakke åpent om hendelsene etter krigen. Det fantes bare én strategi for å leve videre: Tausheten.
[ Les hele anmeldelsen av «Krigsseileren» her ]
3. Det finnes ingen hverdag mer
Regi: Elsa Kvamme
Lyriker Gunvor Hofmos jødiske kjæreste, Ruth Maier, ble drept i Auschwitz. Å se en film som gjenskaper deres liv, er sterkt. Regissør Elsa Kvamme har fått viktige tidsvitner i tale, som danske Karen Voldsgaard Jensen. Hun ble i 1940 venninne med Ruth og Gunvor på en arbeidsleir på Biristrand og skildrer hvordan de to fant hverandre.
Karen forteller at Gunvor 26. november 1942 ringte henne og ropte: «De har tatt Ruth!». Hofmo hadde dratt ned til Vippetangen der fangeskipet Donau lå. Der hadde hun prøvd å komme om bord for å finne Ruth, men blitt avvist. Senere skrev Hofmo diktet: «Gud, hvis du ennå ser: / det er ingen hverdag mer. / Det er bare stumme skrik, / det er bare sorte lik / som henger i røde trær! / Hør hvor stille det er».
[ Les hele anmeldelsen av «Det finnes ingen hverdag mer» her ]
2. Drive My Car
Regi: Ryûsuke Hamaguchi
Den japanske filmen Drive My Car ble en verdig Oscar-vinner i vår. Regissør Ryûsuke Hamaguchi bygger manuset på noveller av Haruki Murakami. En teaterregissør blir følelsesmessig rystet etter at hans elskede hustru har bedratt ham. Under et opphold i Hiroshima får han tildelt en sjåfør på alder med hans avdøde datter. Hun blir en samtalepartner om alt som er vanskelig i livet.
Slik avdekkes begjær og drømmer, skuffelser og håp hos unge så vel som middelaldrende. Filmen borer i følelser det er vanskelig å snakke om: Kan man elske sin partner dypt og likevel ha sex med en annen? Uansett – det er nødvendig å forsone seg med sitt eget hjerte, tilgi seg selv for handlinger man angrer på.
[ Les hele anmeldelsen av «Drive My Car» her ]
1. Thomas mot Thomas
Regi: Jakob Rørvik
Forsker og ettbarnspappa Thomas Stenersen drømmer om å kunne pendle mellom universer. Jakob Rørvik har laget en fascinerende film om livets mening. Thomas vil bevise at det for hvert valg man tar, er mulig å kopiere seg selv og leve i parallelle universer. Den sprø ideen blir morsom ikke minst når skuespiller Arthur Berning opptrer i fem-seks utgaver av Thomas i ett og samme bilde.
Et dypt alvor ligger bak det hele: Thomas kjemper med at teorien hans ikke fungerer i eget liv. Å velge er også å velge vekk. Forsker Thomas slåss mot pappa Thomas, professor Thomas mot kjæresten Thomas. Tidsklemma tillater ikke å vinne akademisk berømmelse, ivareta farsrollen og redde familielykken på samme tid.
