Familien som ikke skulle bli husket

Watchman. Historikeren Bodil Stenseth hadde sett navnet på den uhyggelige veggen med ofrene etter holocaust på Villa Grande i Oslo. Da hun begynte å spørre, var det få svar å få – selv i det jødiske miljøet.

Ingen husket dem. Det fantes ingen skandinaviske slektninger eller etterkommere.

Og hva med navnet? Hvordan uttale det? Hvor kom de fra?

– Den viktigste grunnen til at jeg ville skrive denne boken, var at de var blitt glemt. Det er et forsøk på å yte rettferdighet mot mennesker det er begått en sånn urett mot, sier Stenseth.

Og slik begynte et realt gravearbeid.

Resultatet er boken Antikvitetshandler Watchman. Det er en fortelling om en familie som ble borte – men også om en bransje som bidro vesentlig da møblene, smykkene, klærne og eiendelene til den jødiske befolkningen i Norge fikk nyere eiere.

Det skjedde samtidig som de gamle eierne ble likvidert i tyske dødsleirer.

Visste hans tidligere kolleger at de omsatte antikviteter fra boet hans? Til det må jeg dessverre si «ja».

—  Bodil Stenseth

Kjærestens skoleveske

Vi møter historikeren utenfor Foss videregående skole, en rød teglsteinsbygning fra århundreskiftet. Den ruver i terrenget på Grünerløkka i Oslo. Gjennom skoleporten rusler elevene, trolig helt uvitende om jevnaldrende Arthur Watchman som gikk her da Norge var blitt okkupert.

Papirene fra Bredtvet fengsel, der han ble internert høsten 1942, forteller om en høy og mørklugget 16-åring. Kanskje hadde han vært skolens kjekkas, da han noen måneder gikk gjennom denne skoleporten, ofte i følge med venninnen Lilleba. De pleide å møtes nede ved Olaf Ryes plass. Der tok han skolevesken hennes mens de slo følge til klasserommet.

---

Deportasjonene

• 26. november er det 80 år siden 529 norske jøder ble deportert med skipet «Donau» fra Oslo til Stettin. De ble deretter fraktet videre til dødsleirene i Polen.
• I løpet av 1942 og 1943 ble i alt 773 norske jøder deportert til tyske dødsleirer. Kun 38 overlevde.
• Over halvparten av alle nordmenn som ble drept i tyske leirer under krigen var jøder.

---

Lilleba Holter-Sørensen har selv fortalt dette. Hun er i dag gått bort, men har vært en uvurderlig kilde i arbeidet med boken – som en av få som kjente familien til Arthur.

De bodde bare noen kvartaler fra hverandre i Markveien. Dette var gaten som Florence Watchman stormet nedover den 26. oktober 1942, mens hun i fortvilelse ropte: «De har tatt Arthur!»

Da hadde norsk politi iverksatt en arrestordre på alle jødiske menn.

En måned senere kom de tilbake for å hente kvinner og barn.

Et jiddisk navn?

Historien om Philip og Florence Watchman starter i Litauen, i datidens Tsar-Russland.

Sammen med broren Louis dro Philip til England, og senere også til USA. I 1912 giftet han seg med Florence, som hadde familiebakgrunn fra Kaunas i Litauen. I vigselspapirene står Philip oppført som «Antique buyer».

Etternavnet, svært vanlig i engelskspråklige land, har trolig jiddisk opphav i form av Waytzman, Wauchman eller Wiezmann, ifølge Stenseth.

I mars 1913 reiste det nygifte paret til Oslo. Her fikk Philip bevilling til å kjøpe og selge brukte ting. Og i Norge skulle han bli kjent som «Antikvitetshandler P. S. Watchman», med kunder over hele landet.

S-en kom av at han tok mellomnavnet Sam.

Overklassehobbyen

Den gang var den norske antikvitetsbransjen fortsatt liten, sammenlignet med blant annet England, hvor antikviteter var en stor interesse i overklassen. Skjønt, norske antikviteter var ettertraktede.

På den norske landsbygda fant britiske turister og handelsreisende gjenstander som bare de selv visste markedsverdien av. Det var rene plyndringstokter, konstaterer Stenseth.

Så kom 1. verdenskrig. Da eksploderte markedet også her hjemme.

Årene 1914 til 1918 er et mørkt kapittel i europeisk historie. I det nøytrale Norge var dette imidlertid en såkalt jobbetid. På grunn av krigen kunne skipsrederne kreve nesten hva som helst for å ta risikoen med å frakte varer over Nordsjøen. Dette førte i neste omgang til vill spekulasjon i aksjer, særlig skipsaksjer.

Den nye rikdommen åpenbarte seg i form av enorme nyoppførte hus – som trengte innredning. Da kom antikvitetene inn i bildet.

– De nyrike jobberne kjøpte seg bakgrunn, de kjøpte seg kulturell kapital, sier Stenseth, og forklarer at det heretter inntraff en slags «demokratisering» av den gamle overklassehobbyen.

Også en voksende middelklasse begynte å kjøpe antikviteter, som viste seg å være et godt alternativ til å ha penger på bok.

Bransje i vekst

Bransjen fikk en sterk tilstedeværelse i bybildet i Oslo i mellomkrigstiden. Både på Karl Johan, i Universitetsgaten, i Tordenskiolds gate og Folketeaterpassasjen fantes antikvitetsforretninger. P. S. Watchman drev først forretningen fra hjemmet i Markveien på Grünerløkka. Siden etablerte han seg i Tordenskiolds gate, som nabo til kunsthandleren Blomqvist.

Og han gjorde det godt:

– Han hadde vanskeligere perioder også, men kom seg alltid på beina igjen, forteller Stenseth, som har gjennomført et stort gravearbeid i ulike arkiver for å kartlegge familiens liv og virke.

Gamle avisannonser viser hvordan Philip reiste rundt i landet på jakt etter varer, og markedsførte seg med å advare mot kolleger som betalte dårlig. «Sælg ikke til noen, før De har konferert med mig som ekspert», het det blant annet i en annonse i forbindelse med en innkjøpsreise i Trondheim.

«Jødetamp»

I avisene finnes også noen spor av Watchman på nyhetsplass: I 1927 ble han involvert i en straffesak der han sto tiltalt for legemsfornærmelse mot en annen mann som handlet antikviteter.

Dette var en sak som nøt stor oppmerksomhet, fordi salget som utløste disputten mellom de to forhandlerne, også omfattet et speil som ble solgt videre til en ublu pris til statsminister Mowinckel.

Selv om det var den andre forhandleren som hadde skrudd opp prisen på speilet, var det Watchman som ble skurken i pressen. I avisspaltene ble han omtalt som «jøden», «jødetamp» og «utenlandsk».

[ I staselege Villa Marlier blei orkestreringa av eit industrielt folkemord feira med glad dans på lønsjbordet ]

På Olaf Ryes plass

En gang på 1800-tallet fikk Grünerløkka tilnavnet Ny York. Årsaken er ikke klar, men en teori er at det handler om at gatene her følger et rett rutemønster akkurat slik som på Manhattan.

I dag yrer det av folkeliv her, men hvis du titter ned der du går, vil du stadig oppdage messingbelagte brosteiner med jødiske navn. Det finnes i alt 117 slike snublesteiner på «løkka» – stilltiende vitner om at en betydelig jødisk befolkning holdt til i den levende bydelen.

I arbeidet med boken har Stenseth intervjuet Solveig Levin, i dag 108 år, og en av dem som lyktes med å flykte til Sverige i 1942. Hun har fortalt hvordan de jødiske kvinnene pleide å samles på Olaf Ryes plass, den grønne lungen mellom Markveien og Thorvald Meyers gate, og hun husker også Fru Watchman, med lyst, rødt krøllete hår, stilig kledd i trenchcoat.

I startfasen måtte hun trolig bidra til familieøkonomien med å stryke og sy klær for andre. Men folketellingsskjemaene viser at hun senere fikk en egen «pike» som hjalp til med husarbeid.

Så, i 1928, tok paret til seg en adoptivsønn. Han het Artur Ewald Finkelstein og hadde en enslig jødisk mor fra Polen. I Norge fikk han to bemidlede foreldre og en «h» ekstra i navnet. Etter syv år ved Grünerløkka skole, begynte Arthur Watchman i 1940 på Foss, der han fikk fast følge med Lilleba.

Slått ned på Donau

Denne høsten vises Last: Jøder på NRK. Serien forteller historien om den skjebnesvangre høsten for 80 år siden, da de jødiske familiene i Norge ble arrestert og deportert til nazistenes dødsleirer. Først ble mennene tatt under en politiaksjon 26. oktober. En måned senere ble kvinner og barn tatt. Det største antallet jøder ble deportert med skipet Donau fra Vippetangen i Oslo på ettermiddagen den 26. november, og i NRK-dokumentaren siteres hyppig boken til Herman Sachnowitz, Det angår også deg.

Sachnowitz var en av få norske jøder som overlevde dødsleirene, og i boken fra 1976 gis sjeldent innblikk også i overfarten med Donau. Ombord fikk fangene iblant komme opp på dekk og trekke luft. På vei dit måtte de rope «Achtung!» hvis de passerte en SS-soldat.

Sachnowitz forteller at nettopp 16 år gamle Arthur Watchman unnlot dette. Dermed ble han slått og mishandlet. Faren Philip forsøkte å gripe inn og be om nåde på sønnens vegne, men også han ble slått ned.

Stenseth tror dette kan ha bidratt til at de to mennene i familien ble regnet som arbeidsuføre da de ankom Auschwitz.

1. desember 1942 ble hele familien tilintetgjort i gasskamrene.

[ – Folk kan spørre: «Er du virkelig gift med den idioten?» ]

Planla flukt

– Hadde familien noen som helst slags anelse om hvilken fare de befant seg i?

– Høyst sannsynlig planla de å flykte. Men noe må ha gått veldig galt, sier Stenseth.

Det er flere grunner til at hun tror dette.

Bare noen uker før avgangseksamen ble Arthur tatt ut av skolen og sendt på landet. Han hadde en signetring med davidsstjerne som han kan ha fått av sin fødemor, som han nå ga til en nabojente, Sonja. Hun måtte love å passe på den til han kom tilbake.

Florence hadde på sin side bedt en «melkemadam» i nabolaget, om å ta vare på sølvtøy og Arthurs bankbok. Etter krigen gikk nabokvinnen til politiet med dette, og det viste seg at det sto 18.000 kroner på bankboken.

Etter datidens målestokk var det tre gode årslønner, nok penger til både å betale for flukten og å etablere seg i Sverige.

– Hva gikk galt?

– Det kan være at de bare hadde veldig uflaks. Men de skjønte at nettet snørte seg sammen, sier Stenseth, og viser til at politiet ikke fant antikvitetshandlerens bankbøker i forbindelse med arrestasjonen.

Det kan være at de bare hadde veldig uflaks. Men de skjønte at nettet snørte seg sammen.

—  Bodil Stenseth, historiker

Quislings nye lov

Samme dag som de jødiske mennene ble arrestert, offentliggjorde ministerpresident Vidkun Quisling og NS-regjeringen også «Lov om inndragning av formue som tilhører jøder». Loven bestemte at all formue som tilhørte jøder skulle tilfalle den norske stat. Det gjaldt formue «av enhver art». Verdiene skulle ifølge loven «avvikles».

Likvidasjonen av jødene var altså dobbel. De ble drept. Og verdiene deres ble «avviklet». I boken Likvidasjonen fra 2021 viste forskeren Synne Corell hvordan nordmenn deltok aktivt i denne prosessen, der både statlige, kommunale og private instanser og virksomheter var involvert.

Bodil Stenseth har kartlagt hvordan antikvitetsbransjen deltok.

Gulvuret

I motsetning til i dag var det ikke vanlig å eie sin egen leilighet på 1940-tallet. Watchmanfamilien leide både husværet, lageret og butikklokalene. Men eiendelene og antikvitetene deres hadde stor verdi.

Antikvitetshandlere har hatt ry på seg for å beholde noen av de mest verdifulle gjenstandene selv, og Stenseth har belagt at familien Watchman blant annet eide et vakkert engelsk gulvur fra 1700-tallet og et sjeldent bonderokokko-møblement.

– Hvor ble det av eiendelene?

– Det er et veldig godt spørsmål.

Stenseth mener det i Watchmans forretning i Tordenskiolds gate sikkert forsvant mange varer etter 26. oktober 1942. Almer Haug, Likvidasjonsstyrets bobestyrer, unnlot å registrere og taksere varebeholdningen.

Morgenen 21. november banket Haug sammen med takstmann Odd Krog Christiansen på hos Florence, som da bodde alene i leiligheten i Markveien. Oppdraget var å skaffe oversikt over hva som fantes i leiligheten.

22. desember kom Haug og Christiansen tilbake. Listen med gjenstander fra hjemmet er fem sider lang, men mangelfull, tror Stenseth, og viser til at åpenbare gjenstander, som porselen, bestikk og tepper, ting man kunne forvente i et møblert hjem, ikke står her.

Først 9. februar ble forretningen i Tordenskiolds tømt. En faktura viser at tømmingen og bortkjøringen pågikk fra åtte om morgenen til fem om ettermiddagen. Lastebil og to hjelpemenn var involvert. Noen dager senere gikk de løs på lageret i Kjeld Stubs gate. Arbeidet tok to fulle dager.

[ Knut Josteins far var en profilert pastor. Men da han døde ble sønnen letta ]

Visste kollegene?

Og da dette skjedde, var allerede mange av møblene fra familiehjemmet i Markveien solgt under hammeren hos Fix auksjonsforretning. Det skjedde den 19. januar 1943.

– Den samme bransjen som Watchman hadde tilhørt i 30 år, påtok seg oppdrag fra likvidasjonsstyret. Visste hans tidligere kolleger at de omsatte antikviteter fra boet hans? Til det må jeg dessverre si «ja», sier Stenseth.

Det var tre auksjonsfirmaer som omsatte gods, og ingen av eierne hadde medlemskap i Nasjonal samling.

—  Bodil Stenseth

Det fremgår av både fakturaer og korrespondanse.

– Og det viser igjen en ømtålig side av saken. Det var tre auksjonsfirmaer som omsatte gods, og ingen av eierne hadde medlemskap i Nasjonal samling. Dette er derfor også en historie om hvordan nordmenn uten partibok løp Quisling-regimets ærend.

– Hadde de noe handlingsalternativ?

– Ved landssvikoppgjøret var det to som forklarte seg, og sa de hadde følt det som et pålegg. Men det var ikke alle som var involvert i dette, og de kalte det rett og slett for «tyvgodstrafikk». Jeg har heller ikke sett at de som ikke påtok seg slike oppdrag, var utsatt for represalier.

«Blodstænkte møbler»

Det er ikke uvanlig at krigstid betyr gullalder i antikvitetsbransjen.

Under 1. verdenskrig kom store mengder «varer» fra plyndrede hjem i det tyskokkuperte Belgia og Nord-Frankrike, og i Tyskland ble det opprettet egne «rikssentraler» der man samlet tyvegods og krigstrofeer. Til Norge kom det toglaster med det en insider har kalt «blodstænkte møbler», forklarer Stenseth, og bemerker at det fortsatt er slik at krig og plyndring henger sammen.

Likevel ser hun en forskjell når det gjelder Quislingregimet:

– Det spesielle var at den økonomiske og fysiske likvidasjonen var to sider av samme sak. Det ble til og med opprettet en egen etat som skulle forestå likvidasjonen av de jødiske hjemmene, likvidasjonsstyret. Ingen ting skulle være tilbake. Dette var ondskap satt i system.

Omdiskutert allerede i 1942

På 1920-tallet ble Norske Auksjonsforretningers landsforening opprettet, og ved årsskiftet 1942–1943 diskuterte foreningen om det var «lov til å nekte» salg av ting fra beslaglagte eiendommer. Så ble det stille.

Stenseth beskriver i boken hvordan samarbeidet med Haug og likvidasjonsstyret artet seg.

Og hun nevner Gunnar K. Lie, en gammel kollega av Watchman, som under et politiavhør i 1946 hevdet at han lenge ikke hadde vært klar over at han solgte konfiskert gods. Den første gangen han la merke til at dette var gods som hadde noe spesielt ved seg, hevdet han, var da han fant gods som han kjente igjen fra en «Watchmann».

Likevel tok Lie imot gjenstandene og holdt auksjon.

Havnet hos Quisling

De offentlige auksjonene var likevel bare siste ledd i «avviklingen» av det jødiske godset. Først fikk de tyske og norske nazitoppene forsyne seg, så fikk andre med partibok slippe til, forklarer Stenseth.

Hun mener svinnet må ha vært enormt, men bemerker at dette også var en måte å unngå at markedet ble oversvømmet av jødisk gods.

I sin forrige bok – Quislings ran – la Stenseth fram bevis for at Vidkun Quisling, som var kjent som en uhelbredelig samler av antikviteter, gjennom sine kontakter, hadde stjålet ting rett fra boet etter antikvitetshandler Watchman.

Det gjaldt blant annet det sjeldne britiske gulvuret. Det endte opp på Gimle, det monumentale huset på Bygdøy som i dag huser HL-senteret. Her bodde ekteparet Quisling under okkupasjonen.

La lokk på

Hvor de mange gjenstandene er blitt av i ettertid, er ukjent, men Stenseth mener det bør være mulig å spore opp mye av det. Og hun sender en klar melding til folk som besitter antikviteter:

– Jeg håper dette kan bevisstgjøre folk til å se hva de har, og forsøke å finne ut hvor tingene kommer fra.

– Hvilket oppgjør har bransjen tatt?

– Høsten 1945 ble det stiftet en ny bransjeorganisasjon med etiske retningslinjer. Man la rett og slett bare lokk på de fem okkupasjonsårene, som var en lite heroisk historie, i det bransjen ga likvidasjonsstyret et skinn av legitimitet. Folk som handlet, kunne si som sant var: «Jeg har kjøpt det på auksjon».

Stenseth har funnet eksempler på at firmaene, på vegne av kundene, utstedte erklæringer om at gjenstanden var kjøpt i «god tro».

– Så kan man spørre hvorfor kunden ba om dette, eller om det var noe forhandlerne også tilbød?

Bransjen ga likvidasjonsstyret et skinn av legitimitet. Folk som handlet, kunne si som sant var: «jeg har kjøpt det på auksjon».

—  Bodil Stenseth

Oppgjøret

Etter krigen opplevde jødiske familier å komme tilbake til hjem som var overtatt av andre, eller som var helt tomme. De fant igjen eiendelene sine hos vanlige nordmenn som understreket at de hadde ervervet dem på lovlig vis. Det ble også holdt utstillinger med ting konfiskert fra hjemmene til tyske og norske nazister.

Det ble også et erstatningsoppgjør, som i ettertiden viste seg å ikke være i nærheten av de reelle verdiene. Først i 1998 la den daværende regjeringen fram et forslag om moralsk oppreisning og økonomisk kompensasjon til jødene. Erstatningsutmålingen ble rekordstor: 450 millioner kroner.

Siden har en strøm av litteratur og forskningsbidrag stilt spørsmål ved hvordan vi forteller historien om 2. verdenskrig.

Med den nye boken ville Stenseth få jødenes hverdag fram i lyset – og gjøre utsagnet om at «et menneske er ikke glemt, før dets navn er glemt» til skamme når det gjelder Arthur, Florence og Philip Watchman.

– Jeg ville ikke at de bare skulle bli husket som ofre.