Kultur

Plutselig opplevde han å tilhøre et levende folk

PETTER DASS-PRISEN: Når teolog Tore Johnsen får opplest juryens ord om at han er «en av vår tids aller viktigste stemmer», blir han stille. – Det er litt ironisk at jeg er nominert til prisen, sier han.

– Umiddelbart er nominasjonen overveldende, sier han og peker bort fra seg selv og mot de store spørsmålene og omfattende prosessene han er sterkt involvert i.

Akkurat nå deltar teologen Tore Johnsen i det historiske forsoningsarbeidet mellom majoriteten og den samiske befolkningen i Norge. Kirkens og kristendommens rolle i fornorskningsprosessen overfor samene er et mørkt kapittel.

For ham handler det om å bryte nytt land. Da han begynte teologistudiet på MF for tre tiår siden, var det vanskelig å finne faglig støtte og rom for samisk teologi. I dag er landskapet i bevegelse. Sjekk bare hans faglige profil på VID vitenskapelige høyskole: Dekolonisering, levd religion, politisk forsoning/fredsprosesser, samisk religiøsitet og virkelighetsforståelse, samisk teologi, sannhetskommisjoner, urfolksrettigheter, urfolksteologier, økoteologi.

For to år siden forsvarte Johnsen doktorgraden i «World Christianity» ved Universitetet i Edinburgh. Nylig presenterte han sin nye bok, der han skriver om en luthersk tenkning som førte til at sider ved samisk tro ble sett på som djevelsk.

Klamp om foten

For Tore Johnsen handler det om ham selv og egen familie.

– Livet har gjort at jeg har havnet inne i en sånn malstrøm. Jeg har kjent på et eksistensielt behov for å forstå og fortolke disse tingene for egen del, for dernest bidra i en større sammenheng, sier han.

Det Lutherske Verdensforbund er en slik sammenheng. Der deltar han i ei referansegruppe til neste generalforsamling.

Men først må vi møte faren. Simon Johnsen var fra Nedre Tana, et område hardt rammet av fornorskningen. Farens fortelling om egen skolegang brant seg fast i sønnen.

– Han snakket bare samisk, og på skolen var det bare norsk. Det tok ham tre år å skjønne hva som foregikk. Han hadde fem års folkeskole. «Det er min utdanning,» sa far: «Det eneste vi lærte var at det samiske var en klamp om foten i møte med det norske». Noen kaller det en lidelseshistorie. For meg var det fars krasse dom over storsamfunnet: «Det var det eneste de greide å gi».

– Jeg har hatt det i meg at det er storsamfunnet som står igjen med skammen, selv om man har påført store deler av den samiske befolkningen massiv skam, sier Johnsen.

---

Tore Johnsen (53)

  • Førsteamanuensis i teologi ved VID vitenskapelige høgskole i Tromsø.
  • Var leder i Samisk kirkeråd i DNK mellom 2007 og 2009, generalsekretær fra 2009 til 2016. Har også arbeidet som sogneprest i Tana og Nesseby.
  • Lanserte boka Sámi Nature-Centered Christianity in the European Arctic: Indigenous Theology beyond Hierarchical Worldmaking i oktober. Boka bygger på Johnsens doktorgrad om måten samisk kristendom orienterer mennesket mot verden.

---

Bønn på samisk

Kanskje er nominasjonen til Petter Dass-prisen ett av flere tegn på at granskingen av fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner kommer høyere opp på dagsorden. Johnsen ser ikke bort fra det.

– Jeg er vokst opp i en familie som er berørt av det som denne kommisjonen gransker. At det norske samfunnet kan stå for noe annet, har jeg lært av min norske mor Grete. Hun vokste opp i Østfold, men tok jobb i Finnmark som sykepleier. Der tok hun eierskap til samefolkets sak før hun traff far, forteller Johnsen.

Mora var styrer på Samemisjonens aldershjem i Austertana. Der leste hun en dag, på den lille samisken hun kunne, “Áhččemin” – «Fader Vår» – for en av de eldre.

– Da hun kom midtveis i bønnen, begynte den gamle å gråte. Dette var en av bygdene hvor fornorskningen var sterkest. Mannens gråt slo dypt inn i henne, hva har det gjort med folk å bli fratatt språk og kultur? Da hun ble kjent med far, spurte han: Er det bra nok for deg å gifte deg med en same?

Grethe Johnsen levde til 2017, og på sykehuset var opptatt av å fortelle om dette til sykepleiere og leger helt til det siste. I dag sier sønnen Tore Johnsen at hans engasjement vokser ut av moren og farens historier.

Levende folk

19 år gammel var Tore ferdig med bibelskolen, og begynte å jobbe for samemisjonen. Han ville bo et år i Finnmark og flyttet fra barndomshjemmet i Rygge. I Karasjok kom han til et samisk miljø som var noe annet enn det han kjente fra somrene i farens hjemtrakter i Nedre Tana.

– For meg førte det til en redefinering av min samiske identitet. For første gang fikk jeg opplevelsen av å tilhøre et levende folk.

Få år tidligere hadde kampen om Alta-vassdraget styrket mange samers selvbevissthet, og storsamfunnets oppmerksomhet var vekket. Det første sametingsvalget ble holdt. Så langt hadde Tore Johnsen fått følelsen av at det samiske var under avvikling. I Tana hadde han selv sett at fornorskningen hadde lyktes godt. Det samiske ble trengt bort. I Karasjok så han en annen samisk samtid.

Tore Johnsen

Brent jord

Fars fortelling om tyskernes nedbrenningen av Tana høsten 1944 hadde gjorde inntrykk på ham som barn. Nå slo det ham at fornorskningen hadde noe felles med den brente jords taktikk.

– Storsamfunnet prøvde å «brenne ned» alt av språk, kultur og minner, så det ikke skulle bli noe igjen til neste generasjon. I en del områder hadde man lyktes veldig godt. Å være utsatt for fornorskningspolitikk er smertefullt, men også reverseringen kan være en smertefull prosess. At det ikke er bare å snu om på internaliserte negative forestillinger om det samiske, eller det kvenske for den del, vet Johnsen av erfaring.

Hvor dypt dette stikker, har han sett i egen familie. Hans samiske tante reagerte negativt da han begynte å lære seg samisk og bruke kofte. Hun advarte ham også mot å finne seg «ei skarve samejente».

– Hun ble sint av å se samepolitikere på TV, og etter Alta-aksjonen ville hun ikke bruke kofte. Flere av venninnene hennes så det på samme måten, forteller Johnsen.

Oldefarens harde tekst

Samtidig var det samme tante som kom til ham med en hundre år gammel samisk tekst. Hun ville vise ham hva oldefaren Gándda-Jovnna hadde skrevet i det kristne bladet Nuorttanaste. Fra et kristent ståsted formulerte oldefaren hard kritikk av fornorskningspolitikken slik den fikk nedslag i kirka.

– For meg var det et vendepunkt og en enorm lettelse å se at våre forfedre ikke bare ga etter, men kjempet imot. Det var en tidlig samepolitisk mobilisering. Og hva var det som mange år etter fikk tanta mi som ikke ville gå med kofte, til likevel å vise meg artikkelen der oldefar skrev om en tidligere prest i Tana som var «hard til å korsfeste det samiske språket»?

For Johnsen åpnet det en ny verden av muligheter til å se historien og viktigheten av sporene vi legger igjen etter oss.

– Om det vi skriver ikke blir viktig nå, så kan det kanskje bli det for noen om hundre år. Det har relevans til sannhets- og forsoningsprosessen, tror han.

For meg var det et vendepunkt og en enorm lettelse å se at våre forfedre ikke bare ga etter, men kjempet imot

—  Tore Johnsen

Ut av samemisjonen

– Hvordan ble det din livsvei å forske på samisk tro?

– Min kristne tro og min samiske identitet kom plutselig i konflikt. En ny generasjon samer hadde fått utdanning og ny bevissthet om hvilken historie man stod i med tvangskristning og kolonialisering. De som satt i posisjon i Samemisjonen så denne bevegelsen som en trussel mot troen. Det føltes som at vår frigjøringskamp ble demonisert.

Johnsen gikk ut av Samemisjonen og tok med seg spørsmålene inn i teologistudiet: Hvordan kan kristen tro ha troverdighet i rammen av en kolonialiseringshistorie hvor samenes egen tro er demonisert?

Sist helg deltok han i 30 årsjubileet for Samisk kirkeråd i Tromsø. Han har selv både vært generalsekretær og valgt leder av rådet.

– Samisk kirkeråd ble en arena for å snakke om disse spørsmålene og om samisk menighetsliv, som ikke fantes på MF. Jeg var heldig som fikk være en del av det i en tidlig fase, sier han i dag.

Det er litt ironisk at jeg er nominert til prisen

—  Tore Johnsen

Trollfolk

Om han skulle få Petter Dass-prisen, får han en statue av presten og salmedikteren som i «Nordlands trompet» framstilte samer som trollfolk og bidro til demoniseringen.

– Hva tenker du om Petter Dass?

– Det er litt ironisk at jeg er nominert til prisen. Myten om ham som kilden til alt godt for Nord-Norge, må vi se nærmere på, i hvert fall i forhold til det samiske. At han er en ruvende figur i vår historie kommer vi ikke utenom. Jeg vil være stolt og glad om jeg får prisen, og selvfølgelig vil den stå framme. At historien hefter ved ham, får heller bekrefte at det er noe i det anliggende jeg får prisen for, sier Johnsen.

– Hva er det viktigste livet har lært deg?

– Å være takknemlig for livet. Mine foreldre var minstepensjonister og lærte meg at rikdommen i livet ikke handler om å eie mye. Livet er en rikdom i seg selv. I samisk tradisjon er vekten på birgejupmi – det å ha nok til å klare seg – uttrykk for en ikke-vekstfilosofi. Livet selv gir oss gaver, og vi tar ofte av oss hatten for feil ting, sier han.

Petter Dass-prisen deles ut torsdag 17. november kl. 18.00 i Oslo domkirke.



Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur