Rockens forkynnende kraftkilde

1. november kommer Bono med den litterære memoarboka Surrender. U2-vokalistens egen oppsummering av boka er at den er «historien om en pilegrims manglende fremgang».

Betyr det at frontfiguren i verdens største rockeband «still hasn’t found what he’s looking for»?

Åpenhjertig i intervjuer

The Guardian omtalte allerede i våres høstens bokutgivelse. Til den engelske avisa uttalte Bono at han nå, 62 år gammel, over 40 år etter at U2 så dagens lys, fremdeles kjemper med livsoppgaver som bandet, ekteskapet, engasjementet som aktivist – og kristentroen.

Ifølge flere andre intervjuer han har gjort om troen de senere årene, har han slett ikke funnet alle svarene på livets og evighetens store spørsmål. «Ber du?» spør Jim Daly i TV-kanalen Focus On The Family, i et program som foreløpig er sett av 2,2 millioner mennesker. «Ja», svarer Bono. «Til hvem?», «Til Kristus».

I intervjuet, der Bono også forteller at han og kona Ali pleide å samle barna i ekteparets store dobbeltseng for å be og lese i Bibelen, utdyper han hvem Kristus er: «Når folk sier han var en stor tenker, filosof og læremester, så var det ikke slik Jesus omtalte seg selv. Han sa: ‘Jeg er Kristus, jeg er Guds sønn’. Så da må vi velge: Var han den han sa han var, eller var han en svindler.» «Og du tror han var den han sa han var?», spør Daly. Bono svarer uten omsvøp: «Ja».

Bono begrunner denne troen blant annet med at han finner det vanskelig, ja, rett og slett umulig, å tro at millioner på millioner av menneskeliv gjennom 2.000 år er blitt berørt og inspirert av en svindler. Han tror at Jesus stod opp igjen fra de døde.

Bono mener samtidig at de som ikke tror det, ja, finner det helt usannsynlig, fortjener vår fulle respekt. Absolutt ærlighet til livet og til troen, er for ham ikke bare viktig, men en forutsetning: «Gud er mye mer interessert i hvem du er, enn hvem du ønsker å være».

Fra scenen har Bono fremstått som dels rockestjerne, dels menneskerettighetsforkjemper og dels vekkelsespredikant

—  Olav Solvang

Kristen krise

Så da er vi kanskje ferdig snakka om Bonos – og U2s – forhold til kristendommen?

Nei. Dette har vært en lang reise, med mange års fullstendig taushet rundt temaet, og tilsvarende mange spekulasjoner i media og fanfora om åndelig frafall, lunkenhet og utydelighet. Bandets sangtekster, som ofte har vært mer undrende enn konstaterende, er blitt tolket ulikt. Fra scenen har Bono fremstått som dels rockestjerne, dels menneskerettighetsforkjemper og dels vekkelsespredikant.

Kristentroen deres har blitt snakket om helt siden bandets første hitlåt – «11 O’Clock Tick Tock» i 1980. Da Bono, spent som en gitarstreng, morgenen etter plate-lanseringen løp ned til postkassa utenfor barndomshjemmet for å se hva lokalavisa hadde skrevet om låten, leste han i første setning: «Det kristne bandet U2 ...»

Kanskje burde han ikke blitt så overrasket? Sammen med Edge (David Howell Evans) og Larry Mullen Jr. hadde han i det karismatiske fellesskapet Shalom i forkant drevet gateevangelisering i hjembyen Dublin. Likevel løp Bono, fremdeles i pysjen og med avisa i hånda, opp til huset der Edge bodde og kastet en stein på soveromsvinduet. Til en fortsatt søvnig kamerat, som stakk hodet ut av vinduet, ropte han: «Det er over! Vi er et kristent band nå!». Bono har selv fortalt meg historien.

Men det var ikke over, slett ikke. Og U2 ble ikke verdenskjente som «kristent band». Selv om de gjennom en rekke tidlige låter med tydelige bibelske referanser, godt kunne vært kvalifisert for en slik betegnelse.

Der de i utgangspunktet var redde for kristen-etiketten, skulle de snart bli langt mer redde for å skuffe Jesus. U2 var under tilblivelsen av andre-albumet October bare en hårsbredd fra å bli oppløst. Om ikke bandet var kristent, var tre av medlemmene fremdeles i den grad ivrige i troen at de, etter å ha smakt på et verdslig rock’n’roll-liv, kom til at det vanskelig kunne kombineres med et liv som sanne kristne.

[ «Lukten av kristenmannsblod stengte dører» ]

Moderne profet

Jeg har intervjuet Bono én gang, etter U2s konsert på Kalvøya-festivalen i 1983. Jeg har også hatt en mer uformell prat med ham flere år senere på Greenbelt-festivalen i England, hvor jeg tilfeldigvis ble sittende ved siden av ham på en Bruce Cockburn-konsert.

Jeg har vært på mange U2-konserter. Jeg har vært på mange andre konserter med andre artister også. Likevel er det de fire irene – og særlig vokalisten Bono – som har fått hjertet til å banke, blodet til å bruse, og huden til å sitre, aller mest. Atmosfæren, med dens sakrale, og etter min oppfatning åndelige dimensjon, har fylt hver bidige kvadratmeter på arenaene hvor de har spilt.

Aller best husker jeg en konsert midt i Gøteborgs havneindustri om ettermiddagen den 6. juni 1987. Vi var 60.000 publikummere som stod på en stor asfaltslette. Omgivelsene kunne ikke vært tristere. Så fylte plutselig lyden av Edges karakteristiske gitar-overtoner området, oss som var der og himmelrommet over oss. Da en langt ifra fysisk ruvende mann, Bono med hestehale og cowboyhatt, entret scenen, var det som et tordenskrall da han ropte: «I WANNA RUN!» Allsangen brøt løs.

Lyden av rock’n’roll var blitt basuner som fikk murene som måtte ha vært mellom oss til å sprekke og falle. Jeg opplevde det som at ingenting skilte oss, vi var ett! Himmelen var – av alle steder – her, blant kraner, asfalt og betong, midt i Gøteborg! Hvorfor jeg, som er en heller nøktern ikke-karismatiker, opplevde det slik, aner jeg ikke.

En rekke andre U2-konserter jeg har vært på har gitt meg en tilsvarende opplevelse. Slike opplevelser har fått meg til å lure på om Bono er en moderne profet? En Johannes døperen som roper ut sin nød – ikke i ødemarken, men i en verden fylt av ensomhet og ødelagte relasjoner. I en verden full av lengsel etter en knagg å henge livet og døden på?

[ Humming People-vokalist: Ikke sett meg i bås som kristen-artist ]

Guds røst

Bono har fortalt meg at han er en stor beundrer av evangelisten Billy Graham. Han har likevel aldri – i motsetning til Graham – kommet med direkte oppfordringer til publikum om å bli kristne under konsertene deres.

Noen synes U2s arena-konserter er overdimensjonerte, svulstige og pompøse, også musikalsk og tekstlig. Bono går «all in»: Han vrenger sjela og stjeler uhemmet fra rockens, Bibelens og frihetsforkjemperes skattkammer. Stemningen blir gjerne elektrisk. Er Bonos intensjon å påvirke folk, ved at han på bandets og egne vegne tar standpunkt til religiøse og politiske anliggender, ville det ikke vært rart om følelsene spilte oss et puss. Sjansen for å bli manipulert av atmosfæren og Bonos sjarm er stor.

Selv har jeg ikke opplevd det slik. Kanskje berører U2 oss aller mest gjennom den karakteristiske musikken, som selv hardbarkede hedninger kan finne på å kalle overjordisk og himmelsk. Flere har hevdet at de i U2s sanger kan høre Guds røst bedre enn i noen søndagspreken. Mange sier at sangene har forandret livet deres.

Kanskje er det ikke så rart at U2s musikk, særlig i perioden rundt albumene October (1981) og War (1983), ble en viktig inspirasjon for musikken til Hillsong og andre lovsangmenigheter. Bono har uttalt at han har sans for deler av den moderne lovsangen, og at den sannsynligvis er mer tjenlig for kirken enn «kristne artister». U2-vokalisten er en god venn av amerikanske Michael W. Smith, den kanskje fremste populærmusikalske lovsangartisten vi har hatt.

[ Kristen-Norges EDM-konger skulle gjerne hatt konkurranse ]

Vitnet på gata

U2s historie startet med en liten lapp på en oppslagstavle i gangen på Mount Temple School i Dublin i 1976: «Spiller trommer og ønsker å starte band. Kontakt Larry Mullen». En stund senere satt seks av elevene på skolen på kjøkkenet hjemme hos Larry Mullen jr. Han spilte trommer, han var musiker. De andre spilte ingenting.

Det vil si: David Howell (Edge) spilte litt gitar for moro skyld. Problemet var at nå ville alle spille sologitar. Adam Clayton, som var blitt utvist fra skolen året i forveien, visstnok fordi han knapt gadd løfte en blyant, var blitt med på møtet fordi kameraten Paul Hewson (Bono) hadde bedt ham om det.

Mullen jr. har senere uttalt at han under denne første samlingen følte seg som sjef i to minutter. Etter det visste alle at Bono var den ubestridte lederen. Ikke kunne han spille, ikke visste de om han kunne synge heller, men han kunne snakke så alle lyttet!

Pratingen hans kom også godt med, da han sammen med Edge og Mullen jr. stod i sentrum av Dublin for å evangelisere for den karismatiske ungdomsbevegelsen Shalom. De delte ut brosjyrer. Bono leste fra Bibelen. De vitnet så gripende om å bli født på ny, at flere lurte på om de ikke like godt kunne bli åndsdøpt der og da.

Bono hadde katolsk far og protestantisk mor, og var oppdratt i sistnevnte tradisjon. Tidlig i tenårene ble troen konkret, da Bono ble dypt fascinert av Jesus og tok et kristent standpunkt.

Omtrent samtidig var han også blitt grepet av det amerikanske bandet Ramones, under en konsert på en klubb i Dublin. Slik Jesus hadde gått blant folk og snakket direkte og ærlig til dem, senere også til ham, slik opplevde han også at det amerikanske bandet snakket til ham om å være ung, frihetssøkende og opprørsk.

Gikk det virkelig an å være både kristen og rock’n’roller? Bono valgte å ikke tenke så mye på det. Ikke ennå.

Tro eller karriere

Bandet kalte seg først Feedback, deretter The Hype. De øvde i et lite hus på skolens område. Jeg har vært der. En nabo jeg traff, hevdet at han fremdeles slet med øresus etter øvelsene deres.

Hvordan det gikk med hørselen til de som var til stede på debutkonserten i skolens gymsal, vet jeg ikke. Uansett ble et eventyr av en band-karriere født.

Men tenåringene i bandet var fremdeles impulsive og ustrukturerte. Larry Mullen jr. visste om en fyr som var kjent som Mr. Fix It. Da fyren ble spurt om å være manageren deres, sa Paul McGuinness ja.

Nytt bandnavn ble U2. Med henvisning til både et spionfly og en ubåt, var dét mye tøffere, mente McGuinness. Uten ham ville sannsynligvis U2 fått en kortvarig karriere. Ikke minst da de religiøse grubleriene til tre av medlemmene skulle sette inn for fullt. Det skal vi snart komme tilbake til.

Med den nye manageren skjedde ting fort. Den første singelen, som lokalavisa hadde «kristeliggjort», ble ingen suksess. Men EP-en Three (1979) gikk til topps i Irland. Bandet ble deretter signert av Island Records, og de slapp debutalbumet Boy til stormende jubel.

Året etter kom albumet October, med blant annet «Gloria» og «40» (Salme 40). Noe hadde skjedd, i tekstene: Den fremdeles glødende kristentroen til Bono, Edge og Larry Mullen jr. hadde slått inn for fullt. October er blitt kalt det beste «kristenrock-albumet» som er laget, i konkurranse med Bob Dylans Slow Train Coming (1979). Manager Paul McGuinness må ha svettet blod. Var det ikke nettopp dette de helt fra starten av ville unngå: Å bli kalt et kristent band. Her ba de jo om det!

Jeg har truffet McGuinness, på U2s kontor utenfor Dublin sentrum. En vennlig og stillfaren kar, men med et skarpt blikk. Ingen tvil om at diplomaten i ham nå ble satt på prøve.

[ Med elektrisk stillongs på orgelkrakken: Oslo Orgelfestival inviterer til konsertrekke i 15 grader ]

I tenkeboksen

Bono, Edge og Larry Mullen jr. hadde gått i tenkeboksen, et «lønnkammer» hvor de ba, diskuterte og fant fram egnede skriftsteder i Bibelen. De kom fram til at det ikke gikk an å kombinere kristentroen med rock’n’roll-livet. De bar jo på en tung åndelig ballast fra hus-fellesskapet i Shalom, der bønn, lovsang, tungetale og andre nådegaver preget samlingene. Flere musikkjournalister hadde skrevet at kristendommen deres var et tilbakelagt stadium. Sannheten var at den fremdeles var det viktigste. I turnebussen var det bønn og bibellesning. På hotellrommene, etter konsertene, fortsatte de med sine åndelige sysler.

Paul McGuinness måtte bruke alle sine overtalelsesevner for å få dem til å endre mening. I sakens anledning ble han faktisk litt predikant, har han fortalt meg: «Jeg var ingen kirkegjenger, men jeg spurte dem om de ikke trodde Gud hadde mer bruk for dem blant tusenvis av kirkefremmede, enn blant en håndfull likesinnede i en liten menighet i Dublin».

McGuinness, som nå har vært U2s manager i over 40 år, hadde sett det glimte til i Bonos øyne da han sa det. Bono hadde fattet poenget.

Bare Edge tvilte. Året etter ville han igjen slutte, for å – som han sa – la Kristus få førsteplassen i livet sitt. Nå var det Bono som måtte prøve å overtale Edge til å bli i bandet. Sistnevnte ba om betenkningstid. En uke senere kom han på øvelsen med riffet til det som i lang tid skulle bli gruppas signaturlåt: «Sunday Bloody Sunday».

I Guds plan

«Sunday Bloody Sunday» kom med på deres neste album – politiske og antikrigspregede War (1983). Sannsynligvis er det U2s mest politiske låt, om en hendelse i Derry i Nord-Irland, hvor britiske soldater skjøt og drepte ubevæpnede antikrigsdemonstranter.

Et mindre kristelig band enn tidligere, men desto mer politisk rettet, spilte utsolgte konserter i USA og Europa, inkludert på Kalvøya-festivalen i Sandvika dette året. Festivalgeneralen Paul Karlsen fikk i siste liten beskjed om at Bono ønsket seg et stort hvitt flagg på scenen. Under konserten løp han med det høyt hevet langs vollen på festivalområdet. I boka om Kalvøya-festivalen står det hvordan Karlsen i hui og hast måtte klippe opp det første og beste lakenet han fant i hjemmet sitt i Asker. Flagget var det eneste som stod på U2s rider (artisters ønskeliste).

Det ble en fantastisk konsert! Jeg stod ti meter foran scenen. Konserten skulle snart også vise seg å bli U2s store gjennombrudd i Norge. Etter konserten kunne jeg uforstyrret hoppe over gjerdet til backstage-området bak scenen, hvor jeg så Bono stå og skrive autograf til en scenearbeider. Jeg spurte ham om en prat. «Sure», smilte Bono. Det ble en lang prat. Ingen andre pressefolk så ut til å bry seg. Jeg var mest opptatt av hvordan det gikk med troen deres – den som for ikke så lenge siden hadde holdt på å velte hele bandet.

Med sanger om arbeid, svette, angst, synd, tvil, tro og håp, trodde han at både kristne og ikke-kristne vil kjenne seg igjen

—  Olav Solvang

Før Kalvøya-konserten hadde jeg fått en privat kassett av den irske produsenten Andy Kidd, som var en nær venn av Bono på den tiden. Kassetten var tatt opp under et seminar i kristen regi i Worcester i England, hvor Bono og Edge snakket om utfordringene ved å være kristen i rockebransjen. I kveldssola på Kalvøya fortalte Bono at han nå trodde Gud hadde en helt spesiell plan med bandet. Derfor trengte de forbønn. De ville ikke «preke» til folk på tradisjonelt vis, eller gi de «riktige» svarene: «Vi ønsker å stille spørsmål som kan røre ved noe i folks indre. Så vil nok Gud også ha et ord med i laget.»

Jeg spurte Bono om han fryktet at kristne fans ville vende dem ryggen, når de ikke lenger var like tydelige i forkynnelsen? Med sanger om arbeid, svette, angst, synd, tvil, tro og håp, trodde han at både kristne og ikke-kristne vil kjenne seg igjen.

I årene som fulgte, hvor populariteten deres skulle stige til himmels, skulle det ta lang tid før Bono uttalte seg tydelig om trosspørsmål. I 1991 tok derimot Edge ordet i det engelske musikkbladet Vox: «Jeg er en tryggere kristen i dag, fordi jeg kjenner den mørke siden av troen også. Den David uttrykker i salmene, der han anklager Gud: ‘Hvor er du nå som jeg trenger deg? Og du kaller deg Gud?’ Davids salmer er troens blues. Jeg finner stor trøst i dem».

Låter med bibelsk utgangspunkt

Om det ble sparsomt med tilsvarende «vitnesbyrd» fra bandet få etter hvert bestred var klodens største rockeband, så fortsatte Bono å skrive låttekster med utgangspunkt i Bibelen. Gjerne som lignelser. Med alter egoet The Fly ønsket han å fremstille, og avsløre, en egosentrisk og overfladisk rockestjerne. I boka U2 by U2 (2006) forteller Bono at han som rockestjerne-figuren The Fly til slutt begynte å trives stadig bedre som den figuren han karikerte. Enden på visa mente han ville bli: «En rockestjerne lik en yankee-businessman ‘with God on his side’, som gammel og feit opptrådte i Las Vegas».

Et annet alter ego Bono benyttet, var den demoniske figuren MacPhisto som med djevelhorn dukket opp på scenen under hele Zoo TV-turneen i 1992 og 1993. Han var et symbol på dekadens, forfall og annen «djevelskap». Hvor mange publikummere som skjønte symbolikken, eller brydde seg om den, er vanskelig å si. Mange av dem var nok vant med slik symbolikk fra rockehistorien. Enkelte konservative kristne trodde Bono var blitt MacPhisto.

Selv om flere nå avskrev U2 som formidlere av kristendommen, talte imidlertid flere av sangene deres sitt tydelige kristne språk. Men ikke i samme grad som tidligere. Jeg så U2 i Globen i Stockholm i 1992, hvor de sang ABBAs «Dancing Queen» sammen med Björn Ulvaeus og Benny Anderson. Låter som «40», Gloria» og «Wake Up Dead Man» stod ikke lenger på repertoaret. Men det gjorde «Pride», «One», «Where The Streets Have No Name» og «I Still Haven’t Found What I’m Looking For».

Hvem var han egentlig? En fremdeles troende mann? En fredsaktivist? En global talsmann for verdens fattige? Eller bare en helt vanlig rockestjerne?

—  Olav Solvang

Guds hjelp

De neste 13 årene holdt U2 stillingen som verdensstjerner, enten Bono likte denne statusen eller ikke. Jeg tenker at han må ha slitt med sitt eget selvbilde, og bildet fansen hadde av ham. Hvem var han egentlig?

En fremdeles troende mann, på et helt spesielt misjonsoppdrag, slik han hadde hevdet på Kalvøya i 1983? En fredsaktivist, som bare kunne knipse for å konfrontere topp-politikere med brutte løfter og dobbeltmoral? En global talsmann for verdens fattige? Eller bare en helt vanlig rockestjerne?

I 2006 stusset flere da Bono, som også var blitt nominert til Nobels fredspris, og bandet flyttet deler av musikkimperiet sitt fra Irland til Nederland, tilsynelatende for å spare 120 millioner i skatt. Så vidt jeg vet har aldri U2 bekreftet dette. Manøveren var uheldig, selv om den ikke på et blunk fratok U2 deres humanitære og kristne troverdighet. En moralsk brist var den like fullt et uttrykk for.

Året i forveien, sommeren 2005, så jeg U2 på Valle Hovin Stadion i Oslo. Ikke overraskende åpnet bandet med «Vertigo». Var det slik Bono følte seg nå, i en tilstand hvor han ikke visste forskjell på opp og ned; riktig eller galt?

En snau time inn i den samme konserten, midt i låten «Miracle Drug», ropte Bono plutselig: «God, I need your help tonight». Neste låt var «Sometimes You Can’t Make It On Your Own». Mot slutten kom «Yahweh»: «Take this heart, take this heart, take this heart, and make it break». Og helt til slutt – med Bonos egen vri i forhold til originalteksten: «Take this city’s heart, and make it safe!» Bonos siste ord for kvelden, til de drøye 50.000 i publikum, var: «I can feel your love teaching me how to kneel. Kneel!»

Bladet fra munnen

Valle Hovin-konserten bar bud om et band som på nytt hadde tatt troens alvor innover seg. Fremdeles i lys av livets alvor. Også i media tok Bono bladet fra munnen: Da New Musical Express i juni 2005 spurte ham om han fryktet framtiden, svarte han: «Jeg er redd, ja! Men jeg er ikke kynisk eller pessimistisk, og mye av det må skyldes min tro. Det er min tro på Gud som gjør det mulig for meg å stå opp om morgenen og møte verden. Jeg tror det finnes en årsak til, og en logikk i, alt.»

I boka In Conversation With Michka Assayas (2005), snakker Bono mer utfyllende om temaet. Han hadde kjent den franske journalisten og forfatteren siden 1980, og derfor bærer også boka preg av en fortrolig samtale – på 323 sider! Tidlig i boka forteller Bono om hvor preget han ble etter farens død. Moren Iris Hewson døde da han var 14 år. Med faren, Robert Hewson, for øvrig den eneste som fremdeles kalte ham Paul, diskuterte han ofte heftig. Mest om religion, for Bono trodde på Gud, faren gjorde det ikke. De var to stabeiser som holdt på sitt. Likevel, til Bonos forundring, hevdet faren hele tiden under disse samtalene at var det noe Bono for all del ikke måtte gi slipp på, så var det troen sin.

Da faren døde av kreft 21. august 2001, hadde Bono like i forveien flydd hjem fra London. Liggende på en madrass ved siden av farens seng på sykehuset, ble han midt på natten vekket av farens svake røst. Det siste Bono hørte ham hviske var: «Jeg går hjem nå, jeg trenger å gå hjem nå!».

Forvirret, sorgfull og sint, forteller Bono i boka at han dro til Bali «for a drink», men at han i stedet endte opp i en liten, tom landsbykirke: «I just got down on my knees, and I let go of whateever anger I had against my father. And I thanked God for him beeing my father, and for the gifts I have been given through him. I wept, and I felt rid of it.»

Forfatteren tar i boka også opp U2s første fase, da han, Edge og Larry Mullen jr. fremdeles var opptatt av troen, mens ikke-troende Adam Clayton stod utenfor dette. Hvordan fungerte det med tre troende og én ikke-troende i et så sammensveiset band? Bono svarer at de fant «en tredje veg»: Mens Clayton ble stadig mer lei av «verden», ble de andre etter hvert mer nysgjerrige enn sikre på troen. «Er dere alle troende nå?» spør Michka Assayas. «Ja, jeg vil si at Adam, akkurat nå, er den mest åndelig sentrerte i bandet», svarer Bono. Han legger til at han elsker bibelhistorien om sauen som forlater flokken, men blir funnet: «Det er Jesu fortjeneste!»

---

Memoarer

Surrender. 40 låter, én historie

Paul David Hewson (Bono)

Cappelen Damm 2022

Ute 1. november

---

Velsignelser

Å være under en slik overordnet og guddommelig kjærlighet, mener Bono bør få konsekvenser: «Kjærlighet må gjøres om til kjød!» Men det krever ydmykhet, for i Guds øyne er ikke en rockestjerne, som ham selv, en døyt mer verdt enn en sykepleier, kontormann, brannmann eller doktor: «I Guds verden er folk som meg ganske bortskjemte!» Bono synes det kan være direkte deprimerende at mange gjør rockestjerner til helter.

Assayas spør om det hender at Bono faktisk blir deprimert, på ordentlig? « Vel, av og til føler jeg at depresjonen presser seg inn i livet mitt. Men jeg har troen min å vende meg til», svarer Bono.

Fortvilelsene som kan inntreffe, handler imidlertid ikke om at han ikke er «en god kristen». En av Bonos favorittskikkelser i Bibelen er Jakob, som han minner om var langt fra noen «mønsterelev» for Gud, snarere tvert imot. Nettopp derfor var også Jakob – i likhet med ham selv – klar over at han trengte å bli velsignet.

Bono forteller i boka at han nok har overrasket folk han har møtt, spesielt eldre troende mennesker han har sett opp til, ved å spørre om de kan velsigne ham. Det har blant annet skjedd i møter med Desmond Tutu og Billy Graham.

To år etter bok-samtalen hans med Michka Assayas, i et intervju med Time Magazine, hevder Bono at kristennavnet for ham er et stort kompliment, men at han ofte føler seg uverdig en slik betegnelse.

Trolig får vi vite mer om Bonos trosliv i memoarboken som er rett rundt hjørnet. Troens rammer har uansett blitt større. Som han selv sier det: «Som kristen føler jeg meg hjemme bak i en katolsk katedral, på et vekkelsesmøte, men også når jeg går langs en fjellskrent.»