Formidler følelsen av frelse eller fortapelse

En høst for tre år siden holdt han fire konfirmasjonsgudstjenester og kommenterte tre landskamper i fotball. Det ble litt mye. Selv for en mann som er god på å finne ny energi gjennom lange løpeturer.

– Jeg kjente på at jeg måtte velge en av de to rollene. Man skal jo forberede seg godt også. Begge roller er lagspill, og man vil gjøre sitt beste, sier Endre Olav Osnes.

Teologen fra Menighetsfakultetet ble ordinert som prest i 2011. Samme år fikk han jobb som fotballkommentator etter at han slang innom på en audition.

I 2016 begynte han å jobbe med Premier League på TV2. Han kombinerte rollen med å være prest i Oppsal kirke.

– Det er mye likt. Både i kirka og på tribunen deler man sorger og gleder med andre. Man er del av et sterkt fellesskap. Lar seg begeistre. Kjenner på lojalitet. Har håp og drømmer. Setter av tid. Fordi man er sammen om noe som er større enn seg selv. Det er følelsen av frelse eller fortapelse. Selv om det er forskjell når det kommer til det eksistensielle.

Sjelen fant ro

Da pandemien traff Norge hadde Endre Olav Osnes akkurat tatt valget om å droppe prestejobben. Timingen var ikke den beste, ettersom fotballen ble satt på vent. Han gikk tre måneder uten jobb.

– Lockdown var litt deprimerende til tider. Men heldigvis kunne jeg gå ut og løpe hver dag. Det gjorde meg lettere til sinns. Og det ga dagene struktur. Dermed ble det en god periode for meg. Sjelen fant ro. Løpeturene gjorde at jeg kom i kontakt med meg selv. Litt på samme måten som når jeg setter meg ned og leser Bibelen.

Osnes mener at det handler om å koble ut alle forstyrrende impulser. Han legger igjen telefonen når han løper.

– Som kristen tror jeg jo at alt liv er skapt av Gud. Det å være ute i naturen er for meg en takknemlighetsreise i det skapte. Jeg blir oppmerksom på hvem jeg er og hva jeg er en del av. Når jeg trener, kan jeg bare være.

Rasende sms-er

Denne uka begynte gruppespillet i Mesterligaen, som Osnes kommenterer på TV2. Hundretusener av nordmenn vil høre ham formidle det som skjer på banen når lag som Liverpool og Real Madrid er i aksjon. Men antallet lyttere gjør ikke at han er mer skjerpet enn han var på talerstolen i kirka.

– Jeg syns faktisk det er verre å gjøre en feil i en begravelse enn under en fotballkamp. Riktignok er det flere som blir oppmerksomme på det når man er på lufta, men det er ikke viktig. Samtidig har jeg fått rasende tekstmeldinger etter fotballkamper, noe jeg aldri har fått etter en gudstjeneste. Det forteller jo om at også fotballen er viktig for mange.

På det meste hadde Osnes 70 begravelser på ett år. Han kjente at det både kostet og var givende på samme tid.

– Prestejobben gjorde meg mer utmattet enn fotballjobben. Men også mer varm om hjertet. Fotballen er jo mest underholdning.

For meg kan det virke som om troens naturlige habitat er der hvor det er fattigdom, fortvilelse og motstand.

—  Endre Olav Osnes

En nådeløs verden

Både fotballfansen og de religiøse oppsøker sine arenaer til faste tider. De har sine ritualer og seremonier. De er en del av et fellesskap, selv om de ikke nødvendigvis har noe annet enn troen på Gud eller laget sitt til felles.

– Hva kan kirka lære av sportsfellesskapet?

– Euforien og gleden, det å slippe seg løs. Hengivelsen når laget scorer. Da slipper man kontrollen og er helt fri. Det virker ikke like lett å klemme sidemannen i kirkebenken. Og det er dumt. Jeg syns ikke man skal gå inn i et kirkerom uten å bli hilst på og kjenne seg fysisk inkludert.

[ Landslagsspilleren i basket krympet med 66 centimeter ]

– Hva kan fotballen lære?

– Det er et vanskeligere spørsmål. Kirka er jo god på å samle folk i sorg og savn. Men jeg syns fotballen er god på det også. Fotballen kan imidlertid lære av kirka når det gjelder nåde og rom for å feile. Fotballen er nådeløs. Etter en straffesparkkonkurranse er det gjerne en enkeltperson som blir trukket fram som syndebukk.

Osnes mener den nådeløse holdningen også gjelder sportsjournalistikken. Man triller terning, gir karakterer og rangerer.

– Sport er veldig fokusert på prestasjon, mens kirka er et sted hvor man kan komme akkurat som man er. Dessuten har det kommet så mye penger inn i sporten, at utøverne på toppnivå blir mer produkter enn personer.

Shopper ikke rundt

Basert på medlemstall er nok kirka og sporten de to største subkulturene i det norske samfunnet. Skjønt så veldig sub er de ikke; det er snarere snakk om mainstream-kulturer.

– Jeg vet ikke helt, jeg. Mange vil mene at det er litt sært å tro i Norge. Det er i alle fall ikke like naturlig som nede på kontinentet, der tro og dagligliv er mer sammenvevd. Vi ser dette på fotballbanen også. Mange steder er det naturlig å takke Gud hver gang man scorer. Sånt er sjeldent her hjemme.

Osnes forteller om da han var i garderoben til Atletic Bilbao. Kapteinens plass var rammet inn av bilder av ikoner. Kommentatoren lister opp tilsvarende tegn på hvor sterkt troen står blant fotballspillere både i England og Italia. I Norge er det litt annerledes.

– Vi har det kanskje litt for godt her. Velferdsstaten tar hånd om oss, mens andre steder er man mer avhengig av å ha håp om noe annet. For meg kan det virke som om troens naturlige habitat er der hvor det er fattigdom, fortvilelse og motstand. Tro er jo at man håper at det går godt og at noen vil deg vel. Derfor er det også mye tro blant fotballsupportere som gjerne vil at motgang skal snu seg til medgang.

– Er lojaliteten like stor i begge kulturer?

– Den er stor, ja. Og det er veldig kult i en tid hvor mange bare shopper rundt. Man holder fast ved det laget man elsker. Og man skifter ikke tro slik man skifter bank. Dette er grunnfjellet i oss.

---

Endre Olav Osnes

• Alder: 38
• Familie: Singel
• Bosted: Oslo
• Yrke: Kommentator og programleder TV2
• Hobbyer: Løping og golf.

---

Offside og nattverd

Fotballkommentatoren får ikke like mye tid til å gå i kirka som før. Gudstjenester foregår gjerne på kampdager. Og han skal helst ha seg en joggetur for å klarne hodet før han skal på direkten. Likevel rekker han av og til å gå i kirka før han drar på kamper i England.

– Hva kunne prester lært om de hadde hatt strøjobber som speakere på fotballbanen?

– Man lærer mye om formidling. Om å snakke et språk som folk forstår og henger med på. Selv er jeg en naturlig tilbakelent person, men i begge de rollene du spør om bør man nok være litt framoverlent. Man får låne andres tid, og da må man bruke den godt.

Fortsatt holder Osnes en gudstjeneste i halvåret. Han har en avtale med sognepresten på Oppsal. I tillegg gjennomfører han vigsler.

– Hva med språket som blir brukt?

– Jeg tror terminologien gjør terskelen høyere i kirka enn på fotballbanen. Riktignok er det vanskelig å forstå offside i starten, men det er ikke på langt nær så vanskelig som å forstå nattverden.

– Hvordan forklarer en fotballkommentator nattverd?

– Det er et helt synlig bevis på at en person har ofret livet for at vi skal få leve. Det er en fin greie. Vi får nåden der, det er helt konkret.

[ Fra «flaut» til «forrykende» – dette er dommen over 12 barnebibler ]