Kultur

Bøkene som følger barnetroen

LITTERATUR: Barnebiblene vitner om at både gudsbildet og barnesynet har endret seg i kulturen. Men hvilken innflytelse ligger egentlig i disse bøkene?

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Jeg pleier aldri å lese med utslått hår!

Hanna Othelie Atkinson setter raskt i en hårstrikk i de lange lyse lokkene for å gjøre situasjonen mer autentisk. Hun sitter i sengen på jenterommet i Nittedal, slik hun pleier, men nå med en fotograf i rommet. I hendene har hun en bibel, skreddersydd for alderen. Hanna fyller snart 12, og har nettopp avansert til Tweens-Bibelen. Den er allerede full av markeringer i alle regnbuens farger.

– Da legger jeg merke til det jeg har lest, ja, og så liker jeg å fargelegge, forteller hun.

En barnebibel kan være god eller dårlig, ha stor betydning eller liten betydning. Men det beror også mye på sammenhengen den blir formidlet i

—  Astri Ramsfjell, forsker

En salgsvinner

Den eldre garde vil kjenne barnebibelen til nederlandske Anne de Vries, som kom ut første gang i 1939, og siden er blitt oversatt til utallige språk. De litt yngre vil kanskje kjenne bøkene illustrert av Kees de Kort, nederlenderen som døde 19. august i år.

Men stuebordet hjemme hos familien Atkinson vitner om at det i dag finnes utallige bibler beregnet for barn og unge. Bøkene har de både fått i gave eller kjøpt selv, og de er blitt brukt flittig i takt med at Hanna og storebror Johannes vokser til.

– Det viktigste for oss nå, er å få barna til å bli glad i Bibelen, at den blir en del av dagliglivet og er noe de kan bruke og dra nytte av, forteller pappa Tom Atkinson, som pleier å sette seg ned med Hanna og Johannes for å lese Bibelen ved kjøkkenbordet.

Da vanker det også kjeks og saft.

Familien er ikke alene. Litteraturen de blar i, når salgstall som få andre. I nabolandet vårt, Danmark, har for eksempel Barnas bibel av Johannes Møllehave, solgt så mye som 300.000 eksemplarer siden den først kom ut i 1996. Og de siste årene har flere forlag satset på bøker skrevet av skjønnlitterære forfattere, så også i Norge, der Svein Tindberg i 2017 ga ut Bibelfortellinger for barn. Denne høsten lanseres Barnebibelen av Alf Kjetil Walgermo og illustratør Anna Fiske.

Det er en litteratur som det har skjedd mye med siden de Vries-bibelen, skal vi tro Astri Ramsfjell, som har forsket på barnebibler.

– Her har gudsbildet og frelsesforståelsen endret seg. Og barnesynet har endret seg, oppsummerer Ramsfjell, med henvisning til egne komparative undersøkelser av didaktisk religiøs barnelitteratur.

Barnebibler hjemme hos Atkinson.

Luthers forløper

Barnebibler kan tidfestes helt tilbake til reformasjonen. Begrepet dukket opp på 1500-tallet, og beskrev den gang ulike typer tekster – fra samlinger med bibelord og bibelfortellinger til rene bildebibler.

– Det var målgruppen, ikke sjangeren som betegnet barnebibler, sier Ramsfjell, og forklarer hvordan Martin Luthers bønnebok fra 1529 blir forløperen til sjangeren: Boken er ifølge forordet er tenkt for barn og «enkle folk», mennesker som trenger bilder fremfor ord. Og vi finner også en samling av bibelord, tekster fra det gamle og det nye testamentet, som opplyser hverandre, og bygger opp rundt lidelseshistorien.

Denne komposisjonen av bibeltekstene finner vi også i dagens barnebibler:

– De viser frelseshistorien fra skapelsen og syndefallet i Det gamle testamente – til oppstandelsen og løftet om den nye himmel og den nye jord i Det nye testamentet, forklarer forskeren.

Barnebibler hjemme hos Atkinson.

Fargenes makt

Som sjanger skyter barnebiblene fart på slutten 1700-tallet, i takt med den øvrige barnelitteraturen. Det er først på grunn av nye trykkemuligheter at denne litteraturen når massene. Vår tids barnebibler forutsetter med andre ord et moderne produksjons- og distribusjonsapparat, påpeker Ramsfjell, og mener dette bidrar til et stort antall slike bøker i norske bokhandler. Skjønt, de er ofte importerte.

Årsaken er illustrasjonene, som gjør bøkene dyre å produsere. Følgelig er det rimeligere å kjøpe rettighetene til eksisterende barnebibler.

Familien Atkinson er ikke i tvil om at illustrasjonene spiller en helt avgjørende rolle. De blar seg gjennom de forskjellige barnebiblene, og diskuterer hvilken det frister mest å lese?

– Den!

– Nei, den!

Hanna Othelie fniser av tegningene til Kees de Kort, og mener de er for rare. Hun lar seg derimot fascinere av tegningene til Anna Fiske, og fremfor noe fargebruken i Barnebibelen min av Jarle Waldemar. Storebror Johannes holder på sin side en knapp på Barnas bibel av Sören Dalevi, der Moses har flanellskjorte og Esau er blitt til en hårball, men der han også mener teksten kan virke interessant.

Pappa Tom nikker.

– Den er noe å vokse i, sier han om den nye svenske bibelen.

Barnebibler hjemme hos Atkinson.

Retusjerer historier

Biblene på bordet kan grovt sett deles i to typer. Den ene varianten er forkortede utgaver av bibelteksten. Den andre varianten er parafraser, det vil si mer eller mindre frie gjenfortellinger av bibeltekstene. For en forsker som Astri Ramsfjell er det særlig parafrasene som er interessante. De kan fortelle mye, for eksempel om hvilket gudsbilde som preger vår tid.

For i utgangspunktet er dette en ganske konservativ sjanger, som inneholder en forholdsvis uforandret kanon av bibelfortellinger.

Spørsmålet som forskeren er opptatt av, er hvilke tekster som går ut og inn. Og ikke minst hvordan de gjenfortelles.

En av de mer interessante tekstene, er fortellingen om Abraham som skulle ofre sin sønn Isak.

– Denne blir i nyere tid gjerne tatt ut, mens den tidligere var nesten obligatorisk, sier Ramsfjell, og mener dette har sammenheng med hvordan fortellingen om Jesu død fremstilles.

– Tidligere har fortellingen om Isak vært koblet til fortellingen om at Gud ofret sønnen sin. Det er en analogi som først og fremst gir mening i lys av den type forsoningslære som vektlegger at Jesu død er et offer for menneskenes synd. I dag fokuseres det mer på at Jesus seirer over døden, eller på at han dør for å sette menneskene fri. På den måten svekkes båndet mellom Abraham-fortellingene og Jesus-fortellingene, bemerker Ramsfjell.

En annen fortelling som nå oftere utelates, er historien om Kain og Abel, som etterlater noen spørsmål ubesvart. Ikke minst hvilken grunn Gud hadde til å avvise Kains offer, som kan sees som utgangspunktet for at han blir en drapsmann. Tradisjonelt har barnebibelsjangeren presentert denne teksten slik at Kains harme og trass flyttes fram. Med andre ord: Gud har gode grunner til å avvise Kains offer.

– Men selve GT-teksten er problematisk, og forteller om en menneskelig erfaring som ikke får gudsbildet til å gå opp. Dette har man gjerne villet unngå i eldre utgaver, forklarer Ramsfjell.

Kompetente barn

Hun synes den danske forfatteren Ida Jessens barnebibel løser dette på en interessant måte. Jessen ga i 2016 ut Bibelhistorier i samarbeid med illustratøren Hanne Bartholin. Her hører vi historien om Kain og Abel fra Kains perspektiv, slik at leseren kan forstå hvorfor han er så bitter og misunnelig. Gud prøver å rydde opp, men tabber seg i stedet ut: «Selv om Gud selv havde skabt verden og menneskene, var alting også nyt for ham», skriver Jessen.

Ramsfjell forklarer at de nyere barnebiblene, slik som Jessens, bryter med det som har vært en tradisjonell didaktisk tanke i barnebiblene: Disse bøkene skulle introdusere kristendommens sentrale fortellinger for barnet, og lære det opp i kristen tro og moral, men Jessen gjør ikke noe forsøk på å få fortellingene til å stemme overens med tanker om at Gud er rettferdig eller allmektig.

– I dette prosjektet blir veldig mange eksistensielle spørsmål stående ubesvart. Den guden hun fremstiller er en nokså kompleks skikkelse som til og med ombestemmer seg og angrer, påpeker Ramsfjell, som finner et moderne syn på barnet i boken: Barnet er en kompetent og kritisk leser.

– Selve fortellerautoriteten er svekket i moderne barnelitteratur. Man snakker ikke lenger til et barn som skal belæres, men et som skal utfordres og lyttes til. Her er det snakk om et barndomsparadigme i endring, mener forskeren.

Bibelsynet bak - eller i - en barnebibel blir sjelden synlig, og ofte virker det uavklart

—  Astri Ramsfjell

Speiler gudsbilde

Likevel mener hun barnebibler ikke har opphørt å være pedagogiske prosjekter som speiler sin tids gudsbilde:

– Bibelsynet bak – eller i – en barnebibel blir sjelden synlig, og ofte virker det uavklart. Må man for eksempel identifisere den Gud man leser om i boka, med den Gud man forutsettes å tro på og be til? Hvis man vil unngå å problematisere dette spørsmålet, ser man seg gjerne nødt til å forsvare Gud ved å retusjere, endre på og utelate vesentlige, men vanskelige trekk ved bibelfortellingen. Slik står man paradoksalt nok friere til å være lojal mot bibelteksten om man ikke er dogmatisk forpliktet i forhold til den, mener Ramsfjell.

Også hos Svein Tindbergs Bibelfortellinger for barn er bibelsynet ikke eksplisitt:

– Og når han sier at leseren ikke alltid trenger å være enig med Gud, er det usikkert om det gjelder bare Gud i teksten, eller også den Gud som leseren eventuelt forholder seg til utenfor teksten, sier Ramsfjell, som likevel mener å se et bibelsyn i selve komposisjonen av Tindbergs bok.

Tindberg lar fortellingen om Jesu virksomhet starte med at mennesker samles rundt et leirbål og forteller hverandre historier om Jesus mens de venter på at han skal komme dit. De har gjort ulike, sterke og skjellsettende erfaringer med Jesus. Etter oppstandelsen bærer de på ny ved til et bål å samles rundt for å fortelle videre.

– Tindberg rammer altså Jesus-fortellingene inn i en rammefortelling som viser leseren at dette dreier seg om overlevering av levd erfaring. Jeg synes det er vakkert gjort. Og dette fortellergrepet legitimerer også Tindbergs eget prosjekt: å bidra med sin egen fantasifulle og til tider ganske så elleville versjon

Barnebibler hjemme hos Atkinson.

– Hva betyr barnebibelen når det gjelder å forme barns syn på kristen tro. Overvurderer vi betydningen av disse tekstene?

– En barnebibel kan være god eller dårlig, ha stor betydning eller liten betydning. Men det beror også mye på sammenhengen den blir formidlet i, og ikke minst formidleren selv. En gang fant jeg igjen en bok som hadde fascinert meg veldig da jeg var liten, og så oppdaget jeg at den ikke holdt mål i det hele tatt for den voksne litteraturlæreren jeg var blitt. Det forgylte skjæret handlet da om noe helt annet enn bokens kvalitet.

Springbrett

Hos familien Atkinson er det ofte samlingsstund for å lese bibelen. Sonja Myhr Atkinson, moren til Hanna Othelie og Johannes, forteller at hun er vokst opp med det samme. Og hun peker på at høytlesningen gjør illustrasjonene ekstra viktige.

Ofte hopper hun bukk over selve teksten ved høytlesning, og forteller bibelfortellingene fritt etter eget minne. Bildene kan bli springbrett for å snakke om helt andre ting, skyter ektemannen Tom inn:

– Ikke minst når de er små, og kanskje ikke er villige til følge en lang bibelhistorie. Da kan man bruke bildene til å venne dem til å finne fram i boken, til å være i boken, sier han, og legger til:

– Disse bøkene er et redskap. Til å bli kjent med historien om Jesus, hva han har gjort for oss og hvorfor – slik at det blir noe mer enn fortellinger. Og etter hvert som barna blir større takler de også en rikere bildebruk i teksten, og kan begynne å abstrahere begreper.


Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur