– Dette har livet lært meg

Journalist: Karoline Eikenæs Berge.

Lørdag formiddag meldte NTB at Espen Skjønberg er død. Han sovnet stille inn fredag kveld. Nedenunder kan du lese et intervju Vårt Land gjorde med Skjønberg i 2012.

Espen Skjønberg møter oss på Litteraturhuset i Oslo, bare et steinkast unna 88-åringens eget hjem. Han kommer fem minutter før tiden, gangen er rolig og mimikken avslappet.

Hendene folder seg i fanget og hodet hviler mot veggen. Skjønberg er sliten. Kroppen fungerer ikke som den en gang gjorde. Kaffekoppen og wienerbrødet blir liggende urørt gjennom hele intervjuet, skuespilleren har nok med å svare. For svarene kommer, og de er gode – han må bare ha litt tid på å hente de fram.

---

Espen Skjønberg

• Født i Oslo 7. april 1924. Døde i Oslo 26. august 2022.
• Både hans mor Henny og faren Eugen Skjønberg var skuespillere.
• Var gift med skuespilleren Mona Hofland, som døde i 2010.
• Har spilt over 70 roller ved Nationaltheatret, har medvirket i over 40 filmer og har vært med i flere TV-serier.
• Fikk både Norsk kulturråds og Amandas ærespris, Heddaprisen, Gullruten og Aamot-statuetten. I 2007 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
• Skjønberg høstet også internasjonalt ry og spilte teater både i USA og England. På 1980-tallet ble han beskrevet som norsk teaters største eksportartikkel.

---

Har forsøkt å følge morens råd

– Hva er ditt beste minne fra livet?

– Moren min. Hun var en klok dame, og god å samtale med.

– Hva sa hun?

– «Husk at du er et fritt menneske.» «Ikke la penger dirigere livet ditt!» Jeg har forsøkt så godt jeg kan å leve i tråd med det.

Flyalarmen 9. april i 1940

– Hvilken hendelse har formet deg mest?

– Tysklands angrep på Norge 9. april. Jeg husker at en flyalarm gikk av tidlig den morgenen. Vi hadde kjellernedgang, og i det øyeblikket jeg runder hushjørnet ser jeg bomber droppes over Fornebu.

– På hvilken måte har denne hendelsen formet deg?

– Det vet jeg ikke. Dette var jo i min ungdomstid. For ungdom den gang var tilværelsen vond og veldig forenklet. Man var enten for, eller så var man imot. Enten var man for nazismen, eller imot den. Det var ikke plass til stort annet.

– Unyttig å angre

– Hva angrer du mest på?

– Jeg har hatt et motto: «Stryk over og gå videre.» Det har hjulpet meg.

– På hvilken måte har det hjulpet?

– Det er lite effektivt å være opp­ tatt av ting du har mislyktes i eller ikke har maktet. Har du gjort hva du kan, er det ikke mer å gjøre. Ba­re glem det! Ikke bruk dine krefter på det. Det er unyttig energibruk.

– Hva vet du nå, som du gjerne skulle visst da du var ung?

– Det er ikke noe poeng i å bruke fantasi på å tenke på det. Et slikt spørsmål er ufruktbart.

– Hvorfor det?

– Livet er jo preget av hendelser som skjer, og mennesker man møter. Etter disse møtene blir man aldri den samme igjen. Jeg sitter ikke på noe visdom nå som ville ha hjulpet meg gjennom livet om jeg hadde visst det da. Erfaringene må komme underveis, og man kan kun høste av sine egne erfaringer.

– Ungdommer, ta utfordringene som kommer

– Hvilken alder er best?

– «Hver sin alder sin egen sjarm», sang Leif Juster i en revyvise. Ungdomstiden min var verst, alderdommen mest interessant og det midt i mellom var bra. Nå forsøker jeg å senke forfallet.

– Hvorfor var ungdomstiden verst?

– På grunn av krigstiden. Og fordi ungdomstiden ofte er verst å komme gjennom. Det skjer så mye med en, både med kroppen og med hodet.

– Hva vil du si til dagens unge?

– Ta de utfordringene som kom­mer, ikke vær redd for å ta kon­frontasjonen og vær ikke redd for strid. Man unngår den ofte fordi det er ubehagelig. Min erfaring er at man i det lange løp vinner på å tørre å stå i det. Vær heller ikke redd for å skifte mening. Har du et standpunkt så prøv det ofte, for utviklingen er så rask nå, og forandringene skjer så fort. Vær beredt på at du ofte må endre din oppfatning av ting.

Brukt for mye tid på teater

– På hvilke områder har du skiftet syn?

– Jeg lytter mer til andres menin­ger og oppfatninger enn før.

– Hva har du brukt for mye tid på?

– Teater. Jeg burde lært meg flere språk. Men det er jo spørsmål om man har inspirasjon og krefter. Jeg vet egentlig ikke om det hadde blitt tid til det.

– Hva uroer du deg mest for nå?

– Det stadige ropet om økono­misk vekst. Vi tyner denne jorden hele tiden, og avstanden mellom fattig og rik blir større og større. Hvor skal det ende? Suksess er blitt det samme som vekst, og det bekymrer meg. En gang må det si stopp.

– Det beste livet har gitt meg er mine foreldre

– Hva er det beste livet har gitt deg?

– Mine foreldre. Jeg kan ikke kalle det noe harmonisk ekteskap, de var uenige i det meste og la ikke skjul på det. Men vi fikk mye kjærlighet. Når jeg senere gikk inn i samme yrket som dem, var jeg veldig forberedt. Det er ikke noe enkelt yrke, og jeg er glad for at jeg hadde gjennomlevd mange sider av skuespillerlivet før jeg selv tok fatt på det.

– Når bestemte du deg for å bli skuespiller?

– Jeg gled vel mer inn i det. Da jeg var ung, løy jeg nok litt for meg selv og trodde jeg skulle bli sceno­graf. Skuespiller er jo et sårbart og hardt yrke. Men det var skuespiller jeg skulle bli, og det valget har jeg aldri angret på. Jeg ville valgt samme yrket igjen.

– Størst av alt er kjærligheten

– Hva er du stolt av å ha gjort?

– Jeg har klart meg gjennom livet.

– Hva vil du gjøre før du dør?

– Det har jeg ikke funnet ut ennå. Når jeg ikke har en tekst å jobbe med lenger, blir en liten vegg borte. Så da får jeg vel fylle ut med aktiviteter. Jeg synes det er moro å leve, rett og slett. Det vil jeg fortsette med. Målet er å fortsette og klare meg gjennom livet.

– Hva har livet lært deg?

– Av mange ting, vil jeg nevne noe praktisk, og det er at man må møte forberedt. Lykkes man ikke i en sak, hjelper det på samvittig­heten å vite at man gjorde det man kunne. Men det vil ikke si at jeg alltid har klart å etterleve det. Som skuespiller består forberedelsen i så mange ting. Jeg er vel en skuespiller som bygger mye på intuisjon. Forberedelsen går da på å tørre å prøve og tørre å forkaste. Livet har også lært meg at det ikke er så farlig å dumme seg ut. Man må ikke unnlate å gjøre ting, men ta den risikoen. Det er da du kommer et steg videre. Og så har livet lært meg at størst av alt er kjærligheten.

– Vet ikke hva jeg vil tenke når jeg skal dø

– Hva er meningen med livet?

– Jeg vet ikke. Livet har gått så fort at jeg ikke har klart å tenke ordentlig etter. Mennesker er de viktigste skapningene, og det er utgangspunktet. Alle mennesker lever på sin egen klode, og vår oppfatning av ting vil være vidt forskjellig. Det samme vil gjelde svaret på meningen med livet.

– Hva skjer etter døden?

– Det stiller jeg meg helt åpen til.

– Frykter du døden?

– Ikke nå. Men hva jeg tenker når jeg vet at jeg skal dø, det vet jeg ikke. Det er den erkjennelsen man kommer til når man blir gammel: Jo lenger du lever, jo mindre vet du.