Etterlyser grenser for karikaturtegnere, men får ikke gehør: – Kan lage hva vi vil

– Tegningen er stygg, men ikke straffbar. Dersom budskapet hadde blitt kommunisert i skrift, ville Stang hatt rett til samtidig imøtegåelse. Hvorfor ikke i tegning? Et bilde sier mer enn tusen ord, sier Ervin Kohn, som er forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Han snakker om karikaturtegningen av Høyre-politiker Fabian Stang som var på trykk i Bergensavisen 2. august. I tegningen, som Herbjørn Skogstad står bak, blir Stang fremstilt foran gravsteinene til ofrene for 22. juli.

– Den er rett og slett morbid og fremstiller meg som en gravskjender, uttaler Stang til Vårt Land.

Den er rett og slett morbid og fremstiller meg som en gravskjender

—  Fabian Stang

Karikaturen kom i kjølvannet av at Stang kritiserte statsminister Jonas Gahr Støre for «å bruke 22. juli-talen» til å legge et særlig ansvar på muslimer etter skytingen i Oslo 25. juni i år.

Kohn forteller til Vårt Land at han støtter Stangs reaksjon på tegningen som ble publisert.

– At en karikatur har større effekt enn tekst, skulle egentlig gjøre samtidig imøtegåelse enda mer opplagt. En karikatur er nesten umulig å forsvare seg mot, sier han.

En karikatur er nesten umulig å forsvare seg mot

—  Ervin Kohn

Etterlyser grenser

Kohn har også tidligere reagert på karikaturer i norsk offentlighet. Blant disse har flere vært tegnet av Dagbladets Finn Graff og hatt antisemittisk innhold, ifølge Kohn. Ingen av dem er blitt felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Kohn klaget blant annet inn en karikatur med temaet omskjæring i Dagbladet i 2013. Tegneren Tomas Drefvelin framstilte en blodig baby som ble stukket i hodet med en «djevelgaffel» og fikk tærne klippet av. Når politiet kommer på døren og lurer på hva som skjer, blir følgende forklart: «Mishandling? Nei, dette er tradisjon! En viktig del av vår tro!»

Tegningen ble frikjent i PFU. Kohn mener at den burde blitt felt.

– Selv for ytringsfriheten finnes det grenser. Vi har 26 paragrafer som avgrenser ytringsfriheten. Akkurat som med bevegelsesfriheten finnes det grenser for ytringsfriheten. Du kan ikke gå over veien på rødt lys.

– Er takhøyden for stor når det kommer til karikaturer?

– Jeg mener vi bør ha stor takhøyde, den skal ikke være snever. Men den kan heller ikke være grenseløs. Hvor skal grensene gå? En grense er antisemittisme. Det bør aldri aksepteres i verken bilder eller tekst. Om det er noen som har historisk erfaring med karikaturer, er det det jødiske folk, som har vært offer for antisemittiske karikaturer i hundrevis av år.

[ 21 unge menn gikk i døden for sin tro. Nå kommer boka om livene deres ut på norsk ]

– Skal være stor takhøyde

Trude Hansen, rådgiver og fagleder i PFU-sekretariatet, sier det behandles svært få klager mot karikaturtegninger i løpet av et år.

Hun peker på at et fellestrekk ved slike klager ofte handler om punkt 4.3 i Vær varsom-plakaten, om å vise respekt for menneskers egenart og identitet, etnisitet, livssyn og så videre, og å unngå stigmatisering. Ofte må dette punktet vurderes opp mot VVP 1.3, om ytringsfriheten.

– Det er nokså sjelden at PFU har kommet til at karikaturer og satire som er klaget inn bryter med god presseskikk. Det er og skal være svært stor takhøyde innen kommentarjournalistikken, som karikaturer og satire gjerne er en del av.

Hun viser til en PFU-uttalelse som sier at «satiren er en ytringsform som må ha enda sterkere beskyttelse enn vanlig nyhets- og kommentarjournalistikk».

[ Misjonærkirurgen Matt (30) har sett krigen i Myanmar på nært hald ]

– Hvorfor skal den ha en sterkere beskyttelse?

– Det er mulig «beskyttelse» er litt upresist formulert. Jeg tror det PFU har ment å peke på, er at det handler om ekstra stor takhøyde, og at denne ekstra store takhøyden innen sjangrer som humor og satire er knyttet til nedkjølingseffekten det kan få om man skulle si at en satirisk ytring ikke skulle fremføres. At det også vil kunne få konsekvenser for ytringsfriheten og pressefriheten.

---

Pressens Faglige Utvalg (PFU)

• En selvdømmeordning som er opprettet av Norsk Presseforbund.
• PFU har som formål «å fremme den etiske og faglige standard i norske medier», gjennom å behandle klager mot disse.
• PFU legger Vær varsom-plakaten til grunn for sine etiske vurderinger.
• Alle redaktørstyrte medier som er tilknyttet Norsk Presseforbund, kan klages inn til PFU.

---

– Kan lage hva vi vil

Roar Hagen i VG er en av landets mest profilerte avistegnere. Han forstår at Stang kan la seg provosere, men støtter likevel karikaturen som ble publisert i Bergensavisen 2. august.

– Min gode og dyktige kollega Herbjørn Skogstad har sitt eget uttrykk, slik jeg har mitt. 22. juli er et ekstremt følsomt og sårt tema som er vanskelig å kommentere. Men jeg støtter selvsagt Herbs rett til å tegne hva han vil, både i denne saken og ellers. Han er en stor tegner.

Hagen mener at å ta en tegning inn til PFU er som å måle meter med kilo.

– Hvor går grensen for karikaturer?

– Etter loven kan vi lage hva vi vil, men i praksis vil ingen tegne profeten ettersom de aller fleste ikke ønsker å leve slik Kurt Westergaard måtte, selv om det gir verdensberømmelse.

Danske Westergaard tegnet en satiretegning av profeten Muhammed. Den ble publisert i avisen Jyllandsposten og førte til karikaturstriden i 2006. Westergaard ble utsatt for drapsforsøk i 2010 og levde med livvakter resten av sitt liv.

Hagen utdyper:

– Det mest krevende å tegne i dag er religion og samlebetegnelsen woke, to størrelser som har veldig lite med hverandre å gjøre. De fleste vil nok se en annen vei og heller kommentere det vanlige og risikofrie. Å kommentere i en polarisert og mistroisk tid, krever den ypperste balansekunst.

Etter loven kan vi lage hva vi vil, men i praksis vil ingen tegne profeten

—  Roar Hagen, avistegner

[ Jesus dreper lekekameraten sin i bok som skal lære barn om religion ]

Hagen omtaler satiren som en karakteristikk på et levende demokrati.

– Satiren er samfunnets surstoff. Den fører oksygen til samfunnslegemet, spesielt når den rammer makten. Satiren er med på å beskytte makten mot seg selv. Og så får vi heller tåle at det vekker litt harme og smerte.

– Skal ikke finnes grenser

Dagbladets tegner Finn Graff har også tegnet karikaturer i en mannsalder. Han vil ikke kommentere den forelagte karikaturen til Skogstad, men tar et klart standpunkt på generelt grunnlag:

– Jeg mener det i prinsippet ikke skal være grenser for karikaturen. Litt av karikaturens vesen er å krenke, sier han.

Likevel erkjenner han at det ikke alltid er mulig, og at selvsensur forekommer.

– Det beror på omstendighetene. Tiden er alltid skiftende.

Han tror ikke det er en vanskeligere tidsånd nå enn før. Han mener takhøyden er ivaretatt, selv om den fikk seg en knekk i karikaturstriden.

Graff har selv vært meldt inn til PFU flere ganger, men har aldri blitt felt.

VGs Roar Hagen sier selv han er svært varsom med tegninger av jøder i karikatur.

– Jødekarikaturer har vist seg å ha en demoniserende kraft i seg. Jeg ønsker ikke å bli assosiert med den tradisjonen fra 30-tallet, og det som fortsatt er en levende tradisjon i Midtøsten, sier han.

[ NRKs nye Afrika-korrespondent risikerer straff for å være seg selv ]

Samtidig ønsker Hagen å rette oppmerksomhet mot hvilken betydning satire kan ha i samfunnet i møte med minoriteter. Dersom begrepet om inkludering og mangfold skal ha et innhold, må vi også prøve å inkludere i satiren, sier han.

– Å være en del av satiren er et tegn på at man er fullt integrert. Det betyr at gruppen tas alvorlig og at du ikke behandles som et barn.

– Ellers blir eksponering for satire et privilegium for kun én del av befolkningen. Jeg skjønner ikke hvordan vi i det hele tatt kan leve sammen uten satire, avslutter han.